Sluttinnberetningen, som kom rett før sommerferien, er en grundig gjennomgang av omstendighetene rundt Avisa Trondheims oppbud, det vil si konkurs på styrets initiativ, i februar 1996. Dokumentet inneholder interessante konklusjoner, ikke minst for de 90 ansatte og frilansere som meldte krav etter konkursen i henhold til lønnsgarantiordningen.
Etterpåklokskap
Bostyret vedgår at deres betraktninger er foretatt i etterpåklokskapens lys, men slår samtidig utvetydig fast at avisas styre hadde alternative avviklingsmåter. Situasjonen ga ikke grunnlag for drift på permanent basis, men en styrt avvikling under videre drift kunne vært valgt framfor oppbud, sier bostyret, og peker på at tallmaterialet gir all grunn til ettertanke - sett fra kreditorers og ansattes side.
En sammenligning mellom bokførte verdier i selskapet ved konkursåpning og de verdier som bostyret klarte å realisere viser at man totalt oppnådde en meget høy dekningsgrad. Men resultatet av konkursbehandlingen ble også at de uprioriterte kreditorer tapte ca 75 prosent av sine krav, eller ca 5,5 millioner. Samtidig vet man at fortsatt drift ville gitt ytterligere tre millioner i pressestøtte første halvår 1996 og at bobehandlingen kostet i overkant av 1,5 millioner kroner.
Andre motiver
Uten at bostyrerne har villet trekke noen konklusjon spekulerer de i om styret eller deler av styret/eierne kan ha hatt andre motiver for å melde oppbud. For eksempel utsiktene for A-pressen AS til å søke om utbetaling av pressestøtten som var tiltenkt Avisa Trondheim til andre A-presseorganer.
«Et moment som kan tale i den retning er at A-pressens konserndirektør, Alf Hildrum, varslet Statens Medieforvaltning om problemene i Avisa Trondheim. Dette forårsaket at pressestøtten ikke ble utbetalt som normalt», heter det i rapporten fra bostyret.
I tillegg til søkelyset på sluttfasen redegjør dokumentet for årsaksforholdene som ledet fram mot avisas endelikt. Også her byr bostyret på konklusjoner som burde være interessant lesing.
Grovt sett blir konkursen oppsummert som et resultat av mange år uten positivt driftsresultat. Men bostyret går også konkret til verks og nevner blant annet økonomisk inkompetanse, feilslått fusjon, ugunstig bedriftskultur, unødvendig dyre trykkeriutgifter, synkende opplagstall og redusert pressestøtte som bakenforliggende forhold som har trukket i samme negative retning.
Manglende kompetanse
I 1989 besluttet LO gjennom sitt selskap A-pressen at det skulle stilles krav til egeninntjening for enkeltavisene i konsernet. Avisa Trondheim (den gang Arbeider-Avisa) fikk omstillingsmidler, men klarte aldri å komme over på synlige bedriftsøkonomiske prinsipper, slår bostyrerne fast. Etter deres oppfatning har bedriftskulturen i avisa vært et effektivt hinder for dette.
«Fra flere hold er det redegjort for at bedriftsøkonomiske analyser og inntjeningsmål ikke har vært en del av beslutningsgrunnlaget i selskapets daglige drift».
Bostyret sier rett ut at avisa har lidd under at A-pressen tradisjonelt har besatt sentrale posisjoner i sine bedrifter kun med personer fra egne rekker. Tilknytning til fagbevegelse og parti har vært viktigere en kompetanse.
«Etter bostyrets oppfatning innebærer dette at en del av de sentrale personer som har vært knyttet til bedriftens ledelse de siste år ikke har hatt nødvendige kvalifikasjoner».
Feilslått fusjon
Men bostyret tilskriver også fusjonen i 1993 mye av skylda for at avisa ikke kom ut av uføret. Fusjonen mellom Trøndelag Kringkasting og Trønderpresse AS resulterte i etablering av selskapet Trøndelag Avis og Kringkasting AS, og i tilknytning til dette selskapet Avisa Trondheim AS.
Det ble også inngått en avtale med en tredje aktør, Norsk Radioutvikling AS, som sto bak Radio Trondheim AS. Ideen var en såkalt 3-mediamodell der man så for seg en betydelig synergieffekt ved å slå sammen avisvirksomhet, tv-produksjon og seinere radiovirksomhet. Men problemene sto i kø fra starten, både samarbeidsmessige og økonomiske. Og allerede fra november 94 var selskapet en ren avisbedrift igjen.
Dette krumspringet hadde, ifølge bostyret, en meget sentral betydning for den økonomiske utvikling i selskapet. De budsjetter og økonomiske forutsetninger man hadde lagt til grunn for fusjonen var nemlig feil.
«Den økonomiske utvikling i Trøndelag Kringkasting AS var vesentlig forverret i forhold til de tall og budsjetter som var tilkjennegitt gjennom det materialet aksjonærene hadde som grunnlag for å vedta fusjonen».
Ikke nytt
Torgeir Winnberg, som var konstituert redaktør i Avisa Trondheim det siste halve året før driftsstans, sier til Journalisten at opplysningene i sluttinnberetningen ikke er nye for ham.
- Men bostyrets oppnøsting av hele saken er nyttig. Konklusjonene som trekkes er ikke trukket før. Blant annet merker jeg meg at bostyret sier at innstilling av driften burde vært gjennomført på en annen måte. En styrt avvikling ville åpenbart vært en mer hensynsfull måte å legge ned arbeidsplassene på. Det har jo vist seg at boet var ganske velbeslått, og man kunne dessuten unngått en kostbar bobehandling, sier Winnberg, som mener denne saken i første rekke handler om at avisa de siste par åra ble overstyrt fra Oslo.
- Det var Tor Andersen og Bjørn Larsen i A-pressens ledelse som trakk i trådene. Riktignok gikk Arbeider-Avisa dårlig i mange år, men situasjonen ble dramatisk verre etter fusjonen. Fra da av gikk det bare en vei. A-pressen hadde ikke innsikt i tv-kanalens elendige økonomi og avisa ble påført en tilleggsbyrde, sier Winnberg, som understreker at beslutningen om fusjonen ble tatt på sentralt hold.
- A-pressen tok avgjørelsen, det lå ikke noe lokalt initiativ bak fusjonen, sier Winnberg.
Han utelukker ikke at avisa fortsatt kunne eksistert dersom ikke fusjonsplanene hadde blitt satt ut i livet.
Manglet vilje
Tidligere klubbleder i Avisa Trondheim, Linda Bjørgan, er heller ikke overrasket over konklusjonene bostyret trekker.
- Man spør seg naturligvis om det ble gjort nok for å holde avisa i live. På meg virket det som det sto på viljen. De hadde bestemt seg, sier Bjørgan.
Hun sier at de ansatte advarte mot 3-mediatanken og påpekte mangelfull informasjon om økonomien helt fra starten av. Men at klubben ble beskyldt for dommedagsprofetier.
- Jeg tror fusjonen like mye var et strategisk valg fra A-pressens side for å komme inn på nærradio/tv-markedet, som tro på samarbeidsideen, sier Bjørgan.
Hun understreker samtidig at det ikke er noen tvil om det ble gjort en god del grep og at A-pressen brukte mye penger på avisa i årenes løp.
- Men det hjalp lite når det skortet på den lokale kompetansen i mottakerenden. Dette sa vi om igjen og om igjen til ledelsen i A-pressen, men de ville ikke høre. Til slutt endte det med konkurs, sier Bjørgan.
Linda Bjørgan jobber i dag i NRK Sør-Trøndelag og for henne og de andre som fikk ny jobb er Avisa Trondheim et avsluttet kapittel.
- Men typografene og de eldste medarbeiderne på redaksjonell side har ikke fått nytt arbeid. For dem må det være bittert å tenke på at avisa kunne vært liv laga dersom ting var blitt rettet opp, sier Linda Bjørgan.
Urimelig kritikk
A-pressedirektør Bjørn Larsen, som var styreleder for Avisa Trondheim på konkursåpningstidspunktet, sier i en kommentar at han fortsatt mener at konkurs var riktig.
- Jeg ser ikke at vi hadde andre muligheter i den situasjonen som oppsto. Det ville vært helt feil dersom vi hadde drevet videre resten av året på pressestøtte for deretter å stanse driften.
- Det er ikke grunnlag for å så tvil om avviklingsformen var riktig. Styret var helt klar på at man ikke så mulighet for videre drift, sier Bjørn Larsen.
Han mener også at bostyrets spekulasjoner om hvorvidt A-pressen hadde andre motiver for å melde oppbud, for eksempel en mulig overføring av pressestøtten til andre aviser, faller på sin egen urimelighet.
- En helt håpløs uttalelse. Så langt jeg kjenner saken, og jeg kjenner den til bunns, finnes det ingen skjulte motiver bak beslutningen om oppbud, sier Larsen.
Var kompetente
Når det gjelder rapportens vurderinger av de bakenforliggende årsaker til konkursen sier Larsen at man ikke er blind for at bostyret kan ha ett og annet poeng.
- I etterpåklokskapens lys finnes det sikkert en mengde ting som burde vært gjort annerledes og bedre. Det er det ikke vanskelig å være enig i, uten at jeg i dag kan peke på noe konkret, sier Larsen, som påpeker at han først kom inn i bildet i 1995 og derfor ikke kjenner alle detaljer fra årene før.
- Er du enig når bostyrerne konkluderer med at fusjonen spilte en sentral rolle for avisas negative utvikling?
- Tallene i etterkant viser at fusjonen ikke hjalp Avisa Trondheim videre slik vi ønsket og trodde, for å si det slik, sier Bjørn Larsen.
Ettersom Adressa i sin tid slo opp at konkursen skyldtes svak ledelse og bostyrerne også mener manglende kvalifikasjoner var et problem, er Larsen nøye med å presisere at det samme bostyret omtaler dem som hadde ansvaret de aller siste åra, som kompetente personer.
- Det er viktig for oss som hadde ansvaret i sluttfasen at det ikke reises tvil om at jobben ble utført på skikkelig vis, sier Bjørn Larsen.
