- Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
- Teksten ble først publisert som gjestelederartikkel i tidsskriftet Lov og Rett. Gjengis med tillatelse.
For noen år siden gikk en journalistkollega gjennom byparken i Bergen. Det var vår, det var blomstringstid, og kommunens gartnere hadde startet arbeidet med å fylle bedene med blomster.
«Hva planter dere», spurte hun.
«Det må du spørre informasjonsavdelingen om», svarte gartneren.
Dette er ikke bare en merkelig enkeltepisode. Det er et symptom på et større og mer alvorlig problem.
«Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst», står det i Grunnloven § 100. Ytringsfrihet skal det nemlig være, også for offentlig ansatte.
Likevel gjør strenge krav til lojalitet at mange er engstelige for å si for mye. Da kan det for eksempel gå som med biblioteksjefen i Time på Jæren, som protesterte mot kommunens planer om å bygge et datasenter i lokalavisen.
På bildet hadde hun et kommunalt ansattkort rundt halsen. Det var nok til at kommuneledelsen halte henne inn på teppet, gjorde det tydelig at hun hadde gått for langt, og oppfordret til «en mer tilbaketrukket rolle» fremover. Begrunnelsen var at hun hadde brutt med «prinsippet i kommunikasjonsstrategien».
Slike «kommunikasjonsstrategier» innebærer gjerne et arsenal av kommunikasjonsfolk som styrer all dialog med media.
Kjerneoppdraget er ikke alltid Grunnlovens krav om å «leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte». I praksis fungerer kommunikasjonsfolkene vel så mye som et beleilig bolverk mot plagsomme spørsmål og ubehagelig oppmerksomhet.
En annen måte å unngå ubehagelig oppmerksomhet på, er å holde dokumenter skjult.
Offentlighetsloven krever at dokumenter blir gjort raskt tilgjengelig, for å sikre åpenhet og transparens. Men disse reglene blir stadig brutt – uten konsekvenser.
Hos Folkehelseinstituttet (FHI) har det hopet seg opp 19.000 dokumenter som ikke er journalført. Departementene brukte fire måneder på å behandle NRKs krav om innsyn i dokumenter fra koronakommisjonen.
Under Bergens Tidende sitt arbeid med salget av motorfabrikken Bergen Engines til russerne, viste det seg at en saksbehandler i UD holdt en privat bakkanal gående via Facebook i månedsvis. Meldingene ble holdt skjult for både offentlighet og innsyn.
Uten tilgang til vesentlige saksdokumenter, er det krevende å drive maktkritisk journalistikk. Det er også problematisk at kommunikasjon fra det norske statsapparatet flyttes over på lukkede eller kommersielle plattformer. Flere av disse eksemplene er dessuten klare brudd på offentlighetsloven.
Problemet er at det knapt finnes sanksjonsmuligheter. Mediene kan som regel ikke gjøre mer enn å hytte med neven i protest.
På Vestlandet har mediene stått i en informasjonskonflikt med helseforetakene i flere år.
Våren 2019 vedtok Helse Vest at de ikke lenger opplyser om konsekvensene av ulykker og andre dramatiske hendelser. Bakgrunnen er en oppfatning av at personvernhensyn gjør det lovstridig å dele opplysninger om pasienter.
Taushetsplikten må veie tyngre enn informasjonsbehovet i befolkningen, og det finnes ikke noen legitim grunn til å røpe verken ulykkessted eller tilstanden til folk som er skadet, mener de.
Denne restriktive holdningen tok sykehusledelsen med seg inn i håndteringen av pandemien. Media har fått svært begrenset tilgang, noen som betyr at viktige deler av en ekstrem unntakstilstand i norsk historie knapt er dokumentert.
Informasjon under en pandemi handler ikke primært om grafsing eller sensasjonsoppslag, men om folkeopplysning og smittevern. Konsekvensene av ulykker på farlige veistrekninger angår også flere enn dem som er personlig rammet.
Men hvem skal bestemme hvilke opplysninger som har offentlig interesse? Er det riktig at sykehusdirektører får monopol på den vurderingen?
Den samme konflikten går igjen på mange felt: Media ønsker mest mulig åpenhet, det offentlige vil beskytte personvernet eller egen arbeidsro.
I februar leverte UiB-professor Ragna Aarli et forslag til regulering av innsyn i straffesaksdokumenter, som ikke er underlagt dagens regler om dokumentoffentlighet.
Utredningen peker på at den straffesanksjonerte taushetsplikten fører til høy terskel for åpenhet. Folk som befinner seg nederst i påtalehierarkiet er ofte restriktive med å gi innsyn ut fra skjønnsmessige hjemler, av frykt for å si for mye. Å si nei har jo ingen konsekvenser. Praksis varierer dessuten fra politidistrikt til politidistrikt, noe som fører til forskjellsbehandling og uforutsigbarhet.
Aarli foreslår å utvide innsynsretten betydelig, ved å lovfeste flere rettskrav på innsyn og en plikt til å vurdere merinnsyn, med detaljerte anvisninger og momenter. Poenget er å gi argumenter og ryggdekning for mer åpenhet.
Prinsippet om merinnsyn ble tatt inn i lovverket fordi unntakshjemlene var for lette å gripe til. Den første Ytringsfrihetskommisjonen mente det ville tvinge offentlige tjenestemenn til å «tenke» offentlighet.
Den refleksen fremstår ikke alltid så velutviklet.
Å sikre fullstendig og korrekt informasjonstilgang er kanskje vår største demokratiske utfordring, ifølge professor emeritus Jan Fridthjof Bernt.
Det er ikke sikkert det problemet lar seg løse med lov. Men hvis man skulle prøve, er tankegangen fra straffesaksutredningen et godt sted å begynne:
Regelverket må dytte det offentlige mot mer åpenhet, og gi tydeligere frister og retning i typiske tvilstilfeller.
Det må ikke alltid være enklest å si nei.
