Norske redaktører mener at pressefriheten står sterkt i Norge. Men manglende innsyn, og problemer med tilgang til informasjon hos det offentlige, oppfattes som en av de største truslene mot pressefriheten her i landet.
Dette kommer fram i en spørreundersøkelse blant norske redaktører, som journalistnettverket Norpublica har gjort for Journalisten i forbindelse med Pressefrihetens dag.
Den Europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og norsk Høyesterett har slått fast at retten til innsyn er en del av ytringsfriheten. Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund er klar på at innsyn og åpenhet også handler om pressefrihet.
– Pressefrihet handler om muligheter til å drive journalistikk. Og kritisk journalistikk krever at en har innsyn. Det krever at en har tilgang til hva som blir besluttet, hvorfor det blir besluttet og vurderinger som blir gjort. Innsyn er grunnleggende, mener generalsekretæren.
Pressefriheten står sterkt
Reportere uten grenser (RSF) har i flere år på rad kåret Norge til det landet som er «best på pressefrihet». I år tronet Norge igjen øverst på kåringen.
Undersøkelsen blant norske redaktører viser at det er stor enighet om at pressefriheten står sterkt i Norge. På en skala fra 1 til 10, der 10 var høyeste poengsum (mest enig), endte snittet på 8,82. Men til tross for enighet om at pressefrihet står sterkt, er det flere områder som bekymrer norske redaktører.
På spørsmålet: «Hva opplever du som den største utfordringen for pressefriheten i Norge?» trekker redaktørene fram blant annet hets og trusler i sosiale medier, medieøkonomi og falske nyheter. Men av dem som svarte på spørsmålet, sier over 23 prosent av redaktørene at den største utfordringen for pressefriheten i Norge, er manglende innsyn hos det offentlige, og problemer med tilgang til informasjon.
Advokat Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag (NJ) legger ikke fingrene imellom:
– Det er en generell ukultur i forvaltningen når det gjelder holdningen til åpenhet. Gjørv-kommisjonen etter 22. juli-hendelsen beskrev problemet som en «forsiktighetskultur blant ansatte», og Riksrevisjonen har begrunnet dette med at forvaltningen er «overforsiktige i vurderingen». Dette blir nødvendigvis et praktisk problem for den journalistiske arbeidsprosessen. Pressen har en essensiell rolle i demokratiet, og skal ikke møte unødige hindre for utøvelsen av samfunnsoppdraget.
Ikke overrasket
– Jeg er dessverre ikke overrasket. Virkeligheten redaktørene beskriver samsvarer så altfor godt med den Pressens offentligutvalg på daglig basis møter. En av de viktigste oppgavene våre er å bistå journalister og medier i møte med hemmelighold og manglende etterlevelse av offentlighetsloven. Det er ikke bare snakk om innsyn i dokumenter, men også møteoffentlighet, søkerlister, sammenstilling av opplysninger, at tidsfrister ikke overholdes og manglende journalføring av alle typer kommunikasjon, sier leder Tron Strand i Pressens offentlighetsutvalg (POU).
Svarene fra redaktørene viser at det er problemer både på lokalt og nasjonalt nivå, når det gjelder grunnleggende spørsmål om innsyn og tilgang til informasjon:
- «Tilgang til offentlig informasjon. Krevende å finne fram, lang behandlingstid - usikkert om alt blir arkivert.»
- «Det offentlige holder tilbake informasjon, unnlater å journalføre dokumenter eller definerer dokumenter unntatt offentlighet.»
- «At det er stadig nye hinder for innsyn. Dokumenter unntas, søkerlister har flere som får unntak fra å stå der og det kommer nye retningslinjer som hindrer innsyn.»
- «Innsynsbegrensninger / treghet i journalføring.»
- «Problemer med å få ut viktige saksdokument frå offentlege journalar. Dei vert ofte hemmelegstempla straks journalistar ber om dei, og mange trenerer også utleveringa av dokumenta. Det verkar dessverre som om dei som har det øvste ansvaret for å levera ut dokument til journalistar eller andre, har fått altfor dårleg opplæring i Offentleglova. Akkurat no opplever me det som det største problemet.»
– Forstemmende
POU-leder Tron Strand forteller at da Stortinget vedtok offentlighetsloven i mai 2006, ble det vedtatt at regjeringen skulle «foreta en evaluering av offentleglova i løpet av neste stortingsperiode med hovedfokus på om intensjonene om mer innsyn har blitt oppfylt». Høringen og evalueringen av offentlighetsloven ble først gjennomført i 2016. Etter dette har ingenting skjedd. Men problemene fortsetter.
– Siden evalueringen av loven er det grundig dokumentert, både av POU og Riksrevisjonen, at loven ikke fungerer etter intensjonen. Det offentlige gjør seg skyldige i svært alvorlige lovbrudd, men det fører knapt nok til et hevet øyenbryn, sier Strand.
– Da Stortinget vedtok loven, var forutsetningen at den skulle sikre mer åpenhet. Stortinget ville sikre at det ble fulgt opp og derfor vedtok de også evalueringen. En ting er at regjeringen ignorerer et gjentatt krav fra POU og medieorganisasjonene, men enda verre er det jo at de velger å se bort fra et klart stortingsvedtak. Det er forstemmende at den åpenhet demokratiet er helt avhengig av dermed ignoreres, obstrueres og undergraves, fortsetter han.
Skandaløst
– I september i fjor sa justisminister Monica Mæland (på åpenhetsseminaret til Pressens offentlighetsutvalg «Åpenhet i krise») at regjeringen ikke ville følge opp evalueringen av offentlighetsloven i denne stortingsperioden. Det er skandaløst at regjeringen har dyttet hele evalueringen dypt ned i en eller annen departemental skuff, og at de ikke akter å plukke den frem, sier Strand.
– Vi krever at partiene som inntar regjeringskontorene etter høstens valg prioriterer denne viktige saken.
I et av svarene i spørreundersøkelsen om pressefrihet, påpekes det at det er «vanskelig for mindre aviser og fagblader å få statsråder i tale, svarer helst på e-post. Gjerne via kommunikasjonsmedarbeidere eller statssekretærer.»
I denne konkrete saken fikk Journalisten svar at justisminister Mæland ikke var tilgjengelig for intervju. Men via informasjonsavdelingen svarer statssekretær Thor Kleppen Sættem (H). Svarene kom via e-post.
– Åpenhet er viktig, men i noen tilfeller er det helt legitime behov for unntak fra innsyn. Det er ikke alltid enkelt å avklare raskt og enkelt, og det kan være behov for å kontakte andre organer for å avklare spørsmål om taushetsplikt og andre forhold. Jeg har også lagt merke til at stadig flere innsynskrav er omfattende og gjelder en lang rekke dokumenter. Da går det tid med til å få avklart hva som omfattes og gjennomgått aktuelle dokumenter, skriver statssekretæren.
– I rapporten fra koronakommisjonens ble det avdekket alvorlige brudd på offentlighets- og arkivloven. Folkehelseinstituttet (FHI) alene unnlot å journalføre 26.000 dokumenter under pandemiens innledende fase. Har regjeringen tatt behovet for åpenhet tilstrekkelig på alvor?
– Situasjonen i starten av pandemien var helt ekstraordinær og på ingen måte representativ for det som ellers gjelder. Siden hvert enkelt organ er ansvarlig for å etterleve regelverket, må spørsmålet om manglende journalføring rettes til FHI i dette tilfellet, svarer statssekretæren i Justisdepartementet.
Ekstremt, men ikke uvanlig
Ifølge svarene fra de spurte redaktørene, er nok situasjonen i FHI ekstrem, men på ingen måte uvanlig. En av de spurte redaktørene svarer at det handler om «trenering fra offentlige etater og dårlig kunnskap om offentlighetsloven.»
Også regjeringen og departementene får passet påskrevet av redaktørene, som i sine svar blant annet trekker fram at «Regjeringens hemmelighold av saker som burde vært offentlig tilgjengelig» og «Overivrige offentlige ansatte som skal hemmeligholde mest mulig. Verst på departementsnivå. Veldig tungvint og ofte tidkrevende innsynsprosess».
Pressens offentlighetsutvalg gikk selv gjennom rapporten fra koronakommisjonen for å se på spørsmålene rundt innsyn og offentlighet. Funnene var på ingen måte oppløftende.
– Med forskrekkelse har jeg lest koronakommisjonens rapport. Den dokumenterer til fulle massive brudd på offentlighetsloven og arkivloven. De som har tatt de største og viktigste beslutningene for Norge i en krisetid, har hatt en fullstendig bevisstløs holdning til behovet for å dokumentere egne beslutninger og saksbehandling under pandemien, sier Strand.
– Notater er kastet, sms-er slettet, møtereferater eksisterer ikke, dokumenter er forsvunnet, og titusenvis av saker og dokumenter journalføres uker og måneder forsinket. Dette vil jeg kalle en systemkrise. Det er bevist, uten et snev av tvil, at lovene som skal sikre åpenhet, innsyn og etterprøvbarhet ganske enkelt er oversett av forvaltningen og de politiske lederne, fortsetter han.
– De har selvfølgelig vært hardt presset, de har hatt mye å gjøre, men det er ikke vedtatt noen kriselov som har suspendert disse lovene. Tvert imot. Regjeringen har jo understreket at offentlighetsloven gjelder uinnskrenket under pandemien..
Men i Justis- og beredskapsdepartementet, som har ansvaret for offentleglova, oppfattes ikke kritikken som en systemkrise.
– Offentlighetsloven gjelder alle offentlige virksomheter. Jeg opplever at kritikken er rettet mot FHI, og må derfor rettes til dem, gjentar statssekretær Thor Kleppen Sættem.
Ikke bistå, men bortforklare
Manglende åpenhetskultur i det offentlige, og blant dem som er satt til å jobb med informasjon, blir også sett på som en utfordring for pressefriheten.
En redaktør svarer at det er et problem med «økt bruk av informasjonsmedarbeidere som ikke er opptatt av å bistå, men forklare (evt. bortforklare) hvorfor saker er som de er.»
En annen trekker fram problemet med å få offentlige ledere i tale:
«Det er problematiske sider ved at offentlige virksomheter i stor grad barrikaderes bak en mur av informasjons- og kommunikasjonsmedarbeidere, hvor ansvarlige ikke kan stilles til ansvar. Det er vesentlig enklere å konfrontere statsråder enn seksjonsdirektører i forvaltningen, rett og slett fordi de siste ikke gjør seg tilgjengelig.»
En redaktører påpeker at man har «offentlige ansatte som ikke tør uttale seg fordi de får reaksjoner fra ledere høyere opp i organisasjonen. Offentlige ansatte er en betydelig gruppe som ikke har så mange hørbare stemmer i offentligheten.»
Trusler mot pressefriheten
Spørreundersøkelsen viser også at trusler mot journalister og redaktører, og blant annet hetsing i kommentarfeltet, oppfattes av redaktørene som en utfordringer for pressefriheten i Norge i 2021.
I 2019 gjennomførte NRK og Norsk Redaktørforening en undersøkelse om trusler og vold mot journalister i perioden fra 2016-2018. Undersøkelsen viste at 67 tilfeller var blitt anmeldt, og at ni av disse førte til dom. Samtidig var det 78 medier som ikke anmeldte konkrete trusselsaker i den samme perioden.
Men ikke alt er fysiske trusler om vold. En redaktør skriver at «det største problemet er likevel netthets, som gjør at mange ikke vil/våger å ytre seg. Kun rom for polariserte meninger.»
Andre trekker fram «press fra økonomiske interesser» eller «politikere som vil at politiet skal straffe ytringer, og som arbeider for å utvide lovverket på dette området» og «knallharde motreaksjoner».
Med utgangspunkt i at journalister og redaktører i Norge opplever at de blir utsatt for både trusler og vold, både på nett, men også fysisk, spurte vi hvordan Justis- og beredskapsdepartementet ser på denne problematikken:
– Det er en del av et større og negativt utviklingstrekk, som også rammer både folkevalgte og ulike grupper offentlig ansatte. Det er viktig at slikt anmeldes til politiet. Vi har nylig lagt frem lovendringer som skal hindre at enkeltpersoner blir hetset på nett av blogger og lignende, men like viktig er det nok at det er åpenhet og bevissthet om at denne typen trusler faktisk kommer altfor ofte, skriver statssekretæren i sitt svar.
Falske nyheter og dårlig økonomi
En annen av utfordringene som bekymrer redaktørene er falske nyheter og desinformasjon:
«En av de største utfordringene for pressefriheten i dag, spesielt for redaktørstyrte medier, er utbredelsen av fake news og manipulasjoner, som kan undergrave den basale troverdigheten vi lever av» svarer en av redaktørene. Andre trekker fram at «pressen undergraves av "konspirasjonsteorier" og mistro» på sosiale medier.
Selv om undersøkelsen viser at det er en generell god optimisme blant redaktørene om den økonomiske framtiden for mediene, er det flere som likevel mener at en stram økonomi kan være en utfordring for pressefriheten.
Litt over 13 prosent av de som svarte mente at medieøkonomien kan være en utfordring for pressefriheten.
En trussel er «kommersielle interesser i media - både nasjonale og internasjonale - som begrenser handlingsrommet for viktig journalistikk. Store internasjonale medieselskaper underminerer gradvis inntektsgrunnlaget for viktige medier i Norge.»
En annen redaktør peker på at problemet er «å ha nok ressurser til å dekke komplekse saksområder. Tidvis manglende forståelse for verdien av god journalistikk.»
Fakta om undersøkelsen
- 3. mai hvert år markeres Pressefrihetens dag.
- Formålet med dagen er å feire grunnleggende prinsipper ved pressefriheten, evaluere pressefrihetens vilkår rundt om i verden, forsvare media fra angrep og hylle journalister som har mistet livet på jobb. (Kilde: UNESCO.no)
- Journalisten har i samarbeid med Norpublica spurt norske redaktører om pressefrihet.
- I alt har 58 redaktører fra både dagspresse og fagpresse har deltatt i spørreundersøkelsen om pressefriheten i Norge.
- Undersøkelsen ble sendt ut til 107 avisredaktører og 150 fagpresseredaktører. Svarprosenten er 23 prosent.
- Spørreundersøkelsen ble sendt ut per e-post den 27.-28. april 2021.
