Å overhøre IS-krigere snakke om hva de skulle spise til middag er noe av det mest surrealistiske Silje Kampesæter har opplevd på jobb

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Silje Kampesæter er journalist i Forsvarets forum.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– KAFFE! – helst intravenøst. Presskanne, den lille italienske skrugreia som alltid koker over, sur fra maskina i redaksjonslokalet, pulverkaffe, kokekaffe, arabisk – I don’t care.

– Hva har du på nattbordet?

– Mobil og Lego.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Definer morgen. Jeg drømmer om jobb, teller det? Men poden, aka Teddy tornado, våkner 5-ish – det er dog litt for tidlig til å tenke, men på en drømmedag får jeg gå «all in» i jobbmodus klokka 07.00. Jeg sjekker det meste som er forsvarsrelatert, og sørger for å spammes godt med pushvarsler i hue og ræva. Så da føler jeg at jeg er godt dekka.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Netanyahu og Abbas åpner opp om sitt hemmelige forhold – nå vier de resten av livet til å skape fred i Midtøsten.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Det spørs jo litt hvilket felt man jobber i. Tidligere ville jeg sagt «snakke med folk». I Midtøsten (der hun tidligere var korrespondent for Aftenposten, journ.anm) var det ikke så god tilgang på offentlig postjournal. Men i disse dager, nå som jeg jobber i en institusjon som ikke er alt for glad i å snakke – og ikke minst etter at jeg var på kurs med min nye guru Tarjei Leer-Salvesen i Fædrelandsvennen – så er jeg «all about the innsyn».

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Jeg mener å erindre at jeg en gang klippet sammen noe under en nattevakt på TV2.no. Kreasjonen hadde en tittel i retning «se hvordan det gikk da reven satte fast hodet i en metallboks». Jeg er vel selvstendig ansvarlig for den vurderingen, siden jeg satt der alene, men hvorfor? Godt spørsmål.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Kanskje Erdogan. Jeg har litt lyst til å spørre hvordan han ser for seg enden på denne visa. Eller Assad.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Nysgjerrighet. Jeg husker jeg så et innslag med ei på Lindmo som kunne helt tullete mye om mose. Det syns jeg er kult. Jeg ender ofte opp i et eller annet «rabbit hole» på nettet. Jeg er muligens en skapnerd og liker detaljer. Det tror jeg er viktig. Det gir meg stor respekt for gråsonene.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Å overhøre IS-krigere snakke om hva de skal spise til middag og hvem som kommer på besøk. Det var i hvert fall litt surrealistisk. Gøy: sitte i førersetet til et amphibious assault vehicle. Eller glattkjøring i Humvee med soldater fra US Marine Corps. Litt vanskelig å velge. Jeg har en veldig gøy jobb.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Det lages jo så innmari mye god journalistikk om dagen. Man får nesten litt mindreverdighetskomplekser av all den gode datajournalistikken som er ute og går. Men hvis jeg kan få gå litt tilbake i tid, så skal det sies at jeg har lest metoderapporten til Nigeriabåtene en hel del ganger og liker å gå tilbake til den for inspo.

– Hva er den største utfordringa akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Jeg tror utfordringa for mediebransjen og min arbeidsplass har noen likhetstrekk, men også noen store forskjeller. I mediebransjen tror jeg utfordringen generelt sett er konkurransen om folks oppmerksomhet. Fallgruven er å begynne med irrelevante dustesaker.

– I min redaksjon, Forsvarets forum, er det også krevende å være forsvarsansatt, samtidig som vi er redaksjonelt uavhengige og følger Vær varsom-plakaten og redaktørplakaten. Det er ikke den journalistiske biten som er krevende. Vi har riv ruskende dyktige kolleger med plenty av journalistisk integritet. Utfordringa handler mer om image og at folk kanskje blir litt forvirra av hva vi er.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Være grundige, vise frem metode og bruke mindre tid på irrelevante dustesaker.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Monica Strømdahls bilde av Helen som blir klemt på puppen. Så rart. Så fint. Ellers vil jeg aldri glemme Omran Daqneesh – den syriske gutten i ambulansen fra 2016.

– Når logger du av for kvelden?

– Idet jeg setter mobilen i flymodus, før jeg legger den under puta.