Debatt:

«At kjøperen bestemmer prisen er for øvrig en merkelig tradisjon i mediebransjen», skriver Paal Staavrum. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
«At kjøperen bestemmer prisen er for øvrig en merkelig tradisjon i mediebransjen», skriver Paal Staavrum. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Frilansjournalister, priser og glansbilder

Her fra sidelinja har jeg med stor interesse fulgt den siste tidas debatt rundt prisene norske frilansjournalister tar eller blir tilbudt.

Publisert   Sist oppdatert

Utgangspunktet for debatten er at det er et hav mellom NJs frilanssatser og dagsatsen som NTB scanpix tilbyr.

En dagsats på 2730 kroner til en næringsdrivende journalist for en dagvakt hos en aktør som NTB scanpix er da også lite å juble for. Selv om satsen ble økt med 15 prosent i fjor, som Christina Dorthellinger Nygaard i NTB sier i et intervju med Journalisten.

Selgeren har i hvert fall ingen grunn til å juble. For kjøperen er det imidlertid bare å gni seg i hendene.

At kjøperen bestemmer prisen er for øvrig en merkelig tradisjon i mediebransjen.

Når troppet du sist opp i kassa på dagligvarebutikken med et kilogram Norvegia og bestemte hva du skulle betale for osten?

Det er ikke slik næringslivet skal fungere, men slik:

Leverandøren gir et pristilbud. Kunden vurderer prisen, forhandler eventuelt og bestemmer seg for å kjøpe eller ikke kjøpe.

Etter min mening er det lite interessant å liste opp hva det koster for den selvstendig næringsdrivende å drive bedriften. Hun kan liste opp dette for seg selv, som et grunnlag for å finne ut hvilken pris hun må ta for å kunne leve av dette. Det er nettopp hva NJ har hjulpet sine medlemmer med gjennom frilanssatsene.

Det er prisen som er interessant for kunden.

Firlansjournalisten presenterer prisen for kunden, som ønsker å forhandle. Når tilbyderen på forhånd har bestemt seg for en absolutt laveste akseptabel pris, burde dette være grei skuring. Det blir handel, eller ingen handel.

Når jeg underviser de minste bedriftene om prissetting, ber jeg dem om å stille seg foran speilet og øve på å si prisen sin uten å skjemmes. Den som med løftet hode framfører hva hun skal ha for jobben, har kommet et langt stykke på vei.

Pris er ikke et tall, det er følelser (som noen har sagt før meg).

Derfor er NJs satser naturligvis også veiledende og ikke fastspikret. Det ville tatt seg dårlig ut overfor lovverket om prissamarbeid og konkurranse.

Det viktigste med denne debatten er at det nå faktisk blir en endring på det som mange vil kalle en ukultur innenfor mediebransjen, og at partene ikke graver seg ned i detaljer om hva som koster hva.

Det vi vet, er at en fast ansatt koster mye mer enn årslønna. Dypere trenger vi strengt tatt ikke å grave.

Samtidig er det ikke ulovlig for en frilanser å selge tjenestene og varene sine så billig at det ikke er til å leve av. Det er dog en litt annen diskusjon.

Følg debatten: