– Man skal være ganske konspiratorisk anlagt for å begynne å tvile på et utgangspunkt som tilsynelatende er veldig tydelig. Jeg hadde ingen grunn til å tro at politiet løy. Min overbevisning var, og er, at alle gjorde så godt de kunne.
Det sier frilansjournalist og fersk forfatter Ole Dag Kvamme om temaet for sin bokdebut; justismordet i Baneheia-saken.
I 2001 og 2002 jobbet Kvamme tett på saken som Nettavisens mann i Kristiansand, og dekket begge rettsrundene.
Nå har hans gjennomgang av over 250 egne rettsreportasjer resultert i boka «Historien om et varslet justismord: Viggo Kristiansen og Baneheia-drapene».
– Sittende i flere dager
Helt i starten på prosjektet støtte han på et grunnleggende problem: Reportasjene var ikke lenger å finne i de digitale arkivene.
Heller ikke søk gjennom gamle datamaskiner førte noen vei, før Kvamme omsider fant en rød perm hvor han mot slutten av rettssaken hadde samlet alle reportasjene.
– Hva tenkte du da du fant den røde permen?
– Jeg blir kald på ryggen når du spør. Jeg ble sittende på kontoret i flere dager og tenkte at her kommer jo alt fram.
I store trekk inneholdt permen de viktigste elementene som gjorde at dommen mot Kristiansen ble gjenopptatt i 2021, og at han ble frikjent året etter, forteller forfatteren. Det meste var allerede omtalt i retten for 20 år siden, selv om bildet er klarere i dag med nye DNA-bevis mot Jan Helge Andersen.
Blottstiller seg for kritikk
Tiden etter at Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen ble meldt savnet den maikvelden i 2000, beskriver Kvamme stemningen i hjembyen Kristiansand som forferdelig. Stemningen ble heller ikke mindre forferdelig av at han hadde en datter rundt samme alderen som de to jentene.
I den grad han kunne føle seg som en nøytral reporter, fulgte han saken for NTB fra forsvinningen i mai til lettelsen kom 13. september. Politiet var tydelig på at de hadde tatt de rette gjerningsmennene.
– De var hundre prosent sikre på Viggos tilstedeværelse i Baneheia den maidagen, og fortalte snart at saken ikke var avhengig av hans forklaring. Allerede der brøt kriminalsjefen helt tydelig med uskyldspresumpsjonen, mener forfatteren.
– Som påtalejurist skulle Arne Pedersen opptrådt objektivt, uten å forhåndsdømme. Men ingen reagerte. «Sannheten» ble lagt for dagen.
Under rettssakene dekket Kvamme saken for Nettavisen med én til fem saker per dag. Permen med alle reportasjene hadde han ikke sett gjennom siden, før han for noen år siden skjønte at han måtte inn og se på hvilken rolle han selv hadde hatt i justismordet.
For at de 20 år gamle reportasjene skulle kunne brukes til noe fornuftig, måtte de renskrives, sjekkes via Wayback Machine og systematiseres. Og der egne reportasjer var tynne, har forfatteren støttet seg på andre journalisters referater.
– Fordi boka baserer seg på min egen dekning av saken, blottstiller jeg meg for kritikk. Det er kjempeskummelt, men jeg synes saken fortjener slik transparens.
Et rettssikkerhetsproblem
I oppstartsfasen av bokprosjektet gikk Kvamme bredt ut til ulike forlag hvor han ble møtt med taushet, helt til Nettavisens forlag sa ja. Hensikten med «Historien om et varslet justismord» har vært å gå opp løypa for å vise hvordan justismordet faktisk skjedde.
Dermed vier boka stort fokus til rettssakene, fordi the proof
is in the pudding, sier Kvamme.
– I ettertid ser jeg rettsprosessene som å sette et godstog på skinnegangen. Lasten var for stor, farten for høy, og endestasjonen bestemt. Ingen kunne stoppe det toget.
I en rettssal hvor journalister ikke har annen informasjon enn den som presenteres der, forteller Kvamme at han skrev som en gal fra tilskuerbenken for å få fram alt. I boka diskuterer han blant annet forholdet mellom Norge og Sverige, der journalister får tilgang til alle straffesaksdokumenter i det tiltale blir tatt ut.
– Hadde vi hatt tilgang kunne vi, om ikke før eller underveis, i hvert fall gjort en jobb etterpå. På 23 år har jeg ikke fått tilgang til dokumentene i denne saken. Manglende offentlighet i straffesaker er et rettssikkerhetsproblem. Jeg forventer at den offentlige granskingen av Baneheia-saken medfører økt tilgang.
Journalister forsvarte dommen
For Kvamme var det Bjørn Olav Jahrs to bøker som ble årsaken til at han orket å se på Baneheia-saken på nytt. Han legger ikke skjul på at han synes Jahrs andre bok var bedre enn den første, for det viktige var at den stablet saken på en ny måte.
Fremfor alt fikk boka ham til å forstå at det ikke måtte være to gjerningsmenn.
– Da skjedde det noe inni meg som ble viktig i mitt liv. Jeg måtte ta innover meg at det kunne være en alternativ virkelighet hvor Andersen hadde utført ugjerningene alene.
Men at Andersen skulle ha gjort det alene, og at Kristiansen var helt uskyldig, virket utenkelig. I stedet tenkte mange at bevisene sikkert hadde vært for dårlige, men at Kristiansen «nok hadde gjort det likevel», forteller Kvamme.
Selv om den forferdelige stemningen i Kristiansand hadde lagt seg, beskriver forfatteren det som ekstremt vanskelig å diskutere alternativer i Baneheia-saken med de lokale.
– Man kunne ikke snakke med folk om det uten å skape dårlig stemning. Folk reagerte sterkt på det i Kristiansand, sier han og fortsetter:
– Også mange journalister hadde inntatt en merkelig normativ rolle i å skulle forsvare dommen, forklarer Kvamme, og legger til at det er ett av temaene han diskuterer inngående i boka.
Argumenterer for oppgjør i domstolene
I kjølvannet av Kristiansens frifinnelse har diskusjoner om både politiets, Gjenopptakelseskommisjonens og medienes rolle i justismordet blomstret. Nå oppfatter Kvamme at den diskusjonen som mangler, er rundt domstolenes rolle.
I «Historien om et varslet justismord» løfter han fram poenget om at domstolene har et selvstendig ansvar etter straffeprosessloven om å sørge for at saken blir godt nok opplyst.
– Justismordet skjedde tross alt i domstolen. Boka argumenterer for at domstolene selv burde ta et oppgjør med ansvaret de hadde i å opplyse saken.
Hva gjelder mediekritikk, utenom blikket på sin egen rolle i Baneheia-dekningen, trekker forfatteren paralleller helt tilbake til Norges første kjente justismord i 1906, nemlig Hetlesaken.
– Også den gang var det sinnssykt heftige diskusjoner, hvor pressen var på folkets side. De mente at Mikal Hetle var skyldig og ingen journalister
sa imot.
Når mediene ikke sitter med nye
avslørende elementer i straffesaker, henger man seg gjerne fast i beskrivelsene som er gitt i dommen. Men
dommen er ikke nødvendigvis interessert i å finne sannheten, forklarer Kvamme.
– En dom skal gi skyld, mens vi
skal pretendere å skrive om sannheten.
Til opplysning: Ole Dag Kvamme leverer som frilansjournalist jevnlig artikler til Journalisten.
