Pressens hus eies og driftes av elleve organisasjoner. Med mindre du har adgangskort, og jobber i en av de elleve organisasjonene, kommer du deg bare inn til resepsjonen.

KOMMENTAR:

Vi er pressen, men er huset vårt?

Hvem er Pressens hus egentlig for, spør Journalistens Marte Vike Arnesen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

  • Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Da det ble bestemt at Pressen skulle bygge sitt eget hus var forventningene store. Ideen om et hus der journalister fra hele landet kunne møtes, var jo nettopp det vi trengte. Tenk hva det kunne huse av fellesskap, inkludering, ytringsfrihet og debatt. «Et nytt Tostrup?», var det til og med noen som tenkte.

Selv så jeg for meg en hybrid av Kunstnernes hus, Litteraturhuset og Bergens Media City. Flere etasjer med store åpne rom, en overpriset kafe med myke stoler og sofaer, inspirerende utstillinger styrt av fotojournalistmiljøet, vernissasjer og debatter. En møteplass for kollegaer, tilreisende og frilansere. Et sted å jobbe utenfor jobben, og ikke minst et sted å drikke øl etter jobb.

Pressens hus

  • Stiftelse opprettet og finansiert av Norsk Journalistlag, Institutt for journalistikk, Landslaget for lokalaviser, NTB, Faktisk, Norsk Redaktørforening, Norsk Lokalradioforbund, Skup, Fagpressen, MBL og Norsk Presseforbund.

  • Holder til i Skippergata 24 i Oslo.

  • Bygget eies av Aspelin Ramm Eiendom.

Det var kanskje litt vel optimistisk, ser jeg jo nå.

Et ikke fullt så åpent hus

«Tilbudet vårt er åpent og tilgjengelig for publikum, mediefolk og beslutningstakere i hele landet» står det på husets hjemmesider, men etter å ha dekket diverse seminarer, konferanser, debatter og PFU-møter der det siste året, kan jeg med hånda på hjertet si at pressekortet på ingen måte gir tilgang til det gule «åpne» huset i Kvadraturen.

Med mindre du har adgangskort, og jobber i en av de elleve bedriftene eller organisasjonene som i dag annekterer mesteparten av arealet i huset, vel og merke.

Det er disse elleve som har gått sammen om å lage Pressens hus. Det er de som har finansiert huset, og det er de som i dag okkuperer mesteparten av kontorplassene i bygget. Det er også de som bestemmer hvordan huset skal disponeres.

I de første månedene, etter at bygget hadde åpnet, var det ingen som kom seg inn i bygningen uten avtale.

Jeg spurte den gang hvorfor hovedinngangen var låst. Svaret jeg fikk da var at plasseringen i Skippergata visstnok ville gjøre at all slags folk rant ned dørene, så de holdt dørene lukket.

Så lukket at vi som hadde forvillet oss inn i bygget måtte ha en avtale om å slippe ut igjen, det var ikke få ganger jeg måtte vente på at noen med det rette adgangskortet dukket opp.

Tilbudet vårt er åpent og tilgjengelig for publikum, mediefolk og beslutningstakere i hele landet.

Pressens hus

I dag kommer vi oss inn i yttergangen, men ikke lenger. «Torget» som de også kaller det, er et «åpent atrium med uformelle sitteplasser rett innenfor døren på huset», ifølge beskrivelsen.

Egentlig er det bare en gang med en litt rar trapp, som ifølge nettsidene er et møterom som kan leies for 2000-2500 kroner timen. «Her er det mulighet for både å sitte og stå på Torget og oppover i etasjene (for de som jobber på huset og deres gjester)», skriver de videre.

Hvorfor de har satt det i parentes forstår jeg ikke helt, men jeg tolker det som om sitteplassene er forbeholdt dem som jobber i huset og deres gjester.

Prisvinnende kontorarkitektur

Huset er vakkert, det er perfekt plassert midt i hjertet av Oslo, arkitekturen tar nesten pusten fra deg. Det skal de ha. For et par måneder siden vant også huset Oslo arkitektforenings arkitekturpris 2022:

«Juryen anser prosjektet for å være et særdeles vellykket eksempel på transformasjon av en eldre eksisterende bygningsmasse med bevaringshensyn, til en ny bruk som tilfredsstiller dagens krav til funksjonalitet og tilgjengelighet.»

Det er jo noe vi i pressen kan være stolte av. Ifølge arkitektene har prosessen vært både vanskelig og lang, og helt sikkert ganske så dyr.

Har du ikke adgangskort er dette så langt du kommer inn i Pressens hus. Skal du videre forbi «Torget» må du ha en avtale.

«De hadde en ganske lang liste med krav og ønsker til det nye bygget, for eksempel et åpent landskap for NTBs nyhetsdesk. Dette la føringer for hvordan byggene måtte utformes innvendig», uttalte prosjektsjef Kenneth Harstad i Aspelin Ramm til Bygg.no i fjor.

Om jeg tolker dette rett er huset designet først med tanke på leietagerne og deres behov for kontorplass. Ser vi hvordan huset disponeres i dag, er vel ikke den tolkningen helt feil.

«Vi har restaurant, utstillinger, møtelokaler og et stort rom for åpne arrangementer», skriver Pressens hus videre på sine nettsider.

I restaurantlokalene, som nå står tomme og venter på at nye drivere skal overta, har prosjektet Faktisk Verifiserbar midlertidig flyttet inn. Utstillingene har vært vanskelige å få på plass grunnet pandemien, det store åpne rommet er egentlig ikke så stort, og møtelokalene er få og relativt små de også.

– De må velge

En som kjenner huset godt er tidligere nyhetsredaktør i NTB, Sarah Sørheim. Hun var med da NTB flyttet inn på denne tiden i fjor.

– Jeg kan oppsummert si at jeg elsker ideen om Pressens hus, begynner hun etter at jeg har lagt fram mine bekymringer for hvordan huset disponeres i dag.

– Jeg har savnet et sånt sted i Oslo siden jeg som altfor ung journalist sneik meg inn på Tostrupkjelleren. Jeg har drømt om at vi skal få en sånn møteplass i byen for både journalister, kilder og lesere, men jeg synes ikke at huset har fått utnyttet sitt potensial, sier hun og fortsetter:

– Det er jo en liten motsetning i å skulle være folks kontor og skulle lage et godt sted for alle andre.

Sarah Sørheim, her avbildet på taket på Pressens hus.

– Nå er jo hele huset dedikert til kontorer, og det kan hende er riktig, men da kan man ikke late som om det også er et åpent hus som skal invitere folk inn. Det er bare ikke mulig, de må velge.

– Det er jo et arkitektonisk fantastisk bygg, men det er upraktisk, det er trangt. Jeg tror det er viktig å velge hva huset skal være, og nå gaper de over for mye. Siri Skaalmo på IJ (Institutt for Journalistikk) og Guro Istad gjør en fantastisk jobb, og jeg hadde unnet dem mer spillerom. Det er en krevende situasjon å skulle lage et åpent hus og masse arrangementer i et hus som de facto ikke er åpent, sier Sørheim.

Slå inn dørene

«Vi har rom for deg også: For kreativitet, frie ytringer, ettertanke, diskusjon, kunnskap og for alle meninger om mediene», står det også på hjemmesidene.

Kreativitet, frie ytringer og diskusjoner oppstår ikke av seg selv. De kan heller ikke kontrolleres eller bestemmes av en gruppe bestående av representater for de som allerede leier kontorer der. De oppstår gjerne i vakuumet, i pausene, når folk får tid til å sitte sammen, med en øl i hånda etter arbeidstid.

Daglig leder i Pressens hus, Guro Istad.

Det er forståelig at det har vært vanskelig å få et helt hus opp å gå under en pandemi, men nå har huset vært åpent i godt over ett år, de siste seks månedene har vi levd uten nedstengninger og restriksjoner.

Det er ikke for sent å åpne huset. Det krever bare at vi, pressen, river ned noen vegger og åpner noen dører.

Jeg forstår at det å kreve at de elleve organisasjonene skal ofre sine kontorplasser i huset de selv har bygget, til fordel for åpne rom og fellesskap, er en utopi, men:

Pressens hus må være åpent, både fysisk og i overført betydning, noe annet blir selvmotsigende, på grensa til latterlig.

Om de fortsetter å holde huset lukket må de slutte å skrive på nettsidene deres at huset er åpent og for alle. Og hvis huset ikke åpnes mer, bør de finne seg et annet navn.

Pressens hus er det neimen ikke.

Definisjonen på åpenhet

Ifølge daglig leder i Pressens hus, Guro Istad, har det aldri vært meningen at hele huset skal være åpent.

– Vi ønsker et så åpent hus som mulig, men må ta hensyn til sikkerheten samtidig. Det er åpent fra gata inn i resepsjonen, og så er det skallsikring videre, slik at man ikke kommer seg inn på folks kontorer. Det må vi ha for at ikke ansatte skal bli utsatt for noe vi helst vil unngå, svarer hun når jeg spør henne om hvorfor de har valgt å lukke såpass mye av huset.

– Dørene er alltid åpne, og storsalen Ytring er åpen for alle når det er arrangementer her. Det har vi hatt mange av, både organisasjonene, andre fra bransjen og med Pressens hus som avsender, sier Istad.

– Vi ønsker jo vi at det skal være et åpent hus. Det har hele tiden vært kongstanken at vi ønsker å være et sted for pressen, men vi er ikke dimensjonert for å kunne ha åpen «clean desk», og vi kan ikke kompromisse med sikkerheten sånn at det kan være åpent for alle i alle etasjer hele tiden.

– Vi må ha kontroll med hvem som går inn og ut til organisasjonene, du vet jo også at presseorganisasjoner i hele Norge får trusler. Det er rett og slett en sikkerhetsvurdering.

– Tror du det er mulig å ha et hus både med kontorplasser hvor sikkerheten ivaretas samtidig som man har et åpent hus?

– Ja, det er mulig, men det spørs hvordan du definerer åpenhet, svarer hun og forklarer:

– Om du ønsker at man skal kunne gå fritt rundt i hele Pressens hus, også på folks kontorer, så går ikke det. Men vi har hatt og kommer til å ha mange arrangementer, både sosiale og faglige, både i den store salen Ytring, og i baren straks den er i gang igjen.

– Ønsket vårt er at vi skal ha et hus som alle i pressen føler seg velkommen i og føler er deres. Det er et mål vi kommer til å jobbe hardt for å nå.

Powered by Labrador CMS