Gravalvoret henger tungt over Dagsnytt 18-studioet. Spørsmålene alle stiller seg er «Hvordan kunne noen få seg til å gjøre noe slikt? Hvordan kan slike grusomheter foregå – i verdens rikeste land, attpåtil på Norges mest koselige sted, Sommarøy?»
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen visste om dette, og legger seg naturlig nok flat. Det samme gjør Håkon Haugli, leder i Innovasjon Norge, selv om han ikke kjente til stuntet på forhånd. Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansen og Kjersti Løken Stavrum, leder i PEN, hamrer løs på dem. De skyldige forsvarer seg ikke engang. Røe Isaksen tar fram en hammer og hjelper til med å slå seg selv. Det finns nemlig ingen unnskyldning god nok for slikt. Innovasjon Norge har gått på et skjær av Titanic-proporsjoner.
Klokkeskandalen får en til å stille spørsmål ved alt man tidligere tok for gitt. Vi har opp gjennom tiden lært at de verste forferdeligheter kan skjule seg der man minst forventer, men likevel hadde man ikke i sine villeste skrekkfantasier forventet at Sommarøy skulle bli gjenstand for en slik rystende hendelse.
Enda verre er det at barna måtte bli utsatt for dette. De naive, godtroende sjelene har gjennom et førstesideoppslag i Aftenposten Junior blitt ført bak lyset. Dette vil nok påføre dem et traume de må slite med resten av livet. Krisepsykiaterne kommer til å jobbe på høygir i tiår fremover.
Utgangspunktet var et lite PR-stunt turistperlen Sommarøy gjorde, med hjelp fra Innovasjon Norge, hvor de annonserte at de skulle innføre en tidsfri sone. De fleste trakk på smilebåndet av påfunnet, og artiklene som ble skrevet om det bar også preg av at man ikke helt tok det på alvor.
Saken var imidlertid så sjarmerende at den gikk viralt, og før man visste ord av det, hadde Europas største avis, The Guardian, og TV-kanalen CNN gjort noe på det. Det er da bomben detonerer. Historien viser seg å ikke medføre riktighet. Skrekk og avsky! «Hva?!? Har man ikke opphevet tiden? Er dette virkelig løgn?», spør alle seg. Eller kanskje ikke.
Uansett har etterspillet endt opp som et slags VM i selvrenselse. Ikke bare har Innovasjon Norge og politikere bedt om unnskyldning. Daglig leder i Areca, Ståle Lindblad, antyder i et debattinnlegg i Medier24 at journalistene også burde gjøre det. Det er ukritisk gjengivelse av noe man får presentert, som er grunnen til at det har blitt sånn, ifølge ham. Kommunikasjonssjef i Den norske Helsingforskomité, Emil Andre Erstad, er enig. «Det er ikke mange spørsmål man skulle ha stilt for å finne ut av at dette er et PR-stunt», sier Erstad.
Dette er «fake news», «en dødssynd fra Innovasjon Norge» og «bevisst villedende informasjon skapt for å lure og påvirke menneskers valg», ifølge noen av de 50-talls fyropene som har kommet om saken i forskjellige medier.
Man skulle tro at en nordlending ville tatt slikt med den største fatning. Katastrofen minner litt om når man på Østlandet hver vinter melder om «enormt snøkaos», etter at det har falt 3 cm snø. Likevel kaster flere fra denne landsdelen seg også inn i hylekoret.
Hurtigrutens toppsjef, Daniel Skjeldam (som, rett nok, er trønder), mener det er uetisk og hinsides all fornuft, men at stuntet potensielt er svært skadelig for Norge. Hurtigruten bruker en halv milliard årlig på å markedsføre landsdelen, og Skjeldam mener de 500.000 kronene Innovasjon Norge har brukt på klokkestuntet bidrar til å så tvil om absolutt alt de har forsøkt å bygge opp. Han kaller det Innovasjon Norge en «annenrangs trollfabrikk». Sterke ord fra noen som lever av å selge plasttroll til turister.
Ben Bradlee var sjefredaktør i Washington Post da de kom med Watergate-avsløringen. Han var også ved roret da det i 1981 ble avslørt at avisas Pulitzer-vinnende journalist Janet Cooke hadde diktet opp historien om den 8 år gamle heroinisten hun hevdet å ha intervjuet i «Jimmy’s World».
Renselsesprosessen var voldsom, med en storstilt, egen etterforskning og detaljert, offentlig gjennomgang av alt som hadde skjedd og hvor det hadde gått galt. I ukevis drev de med selvpisking for å vinne troverdigheten tilbake etter skandalen. Dette skulle danne en skole for hvordan medier bør opptre når man har trådt feil.
I Norge har vi i nyere tid sett VG gjøre noe lignende i Giske-saken og Dagens Næringsliv i plagiatsaken rundt Butenschøns artikler. Det er selvsagt også noe tilsvarende man forsøker å gjøre her.
Det er bare det at denne uskyldige saken ikke er av det kaliberet som krever en kanossagang. Selv om det er aldri så mye agurktider. Vis meg én person som er ført bak lyset av denne historien. Vedkommende må i så fall være historiens mest godtroende mann eller kvinne.
Da iTromsø skrev om Sommarøys tidsfrie sone var det helt innlysende at journalisten ikke kjøpte historien fullt og helt. Blant annet ble det brakt på bane de åpenbare ulogiskhetene med dette, som om «dette betydde at man kunne bestille sprit hele døgnet på hotellet» og at «man aldri kunne vite når fergen gikk eller man skulle begynne på jobb».
Dette var for oss en sjarmerende tøysesak, hvor vi valgte å spille med for underholdningens skyld, på samme måte som om det hadde vært Yttersia-Kristian eller Kristopher Schau som fant på spillopper. Journalisten ble ikke ført bak lyset, og det ble heller ikke leserne.
Det blir dermed feil å bruke uttrykk som «fake news» om dette, og det er derfor ingen grunn til å starte en renselsesprosess à la Bradlee heller. Med alle krigstypene og skandaleoverskriftene som er brukt for å omtale denne saken lurer jeg på hvilke virkemidler man skal ty til når noe virkelig fælt skjer?
Og til dem som mener at mediene kunne vært mer kritiske: hva mener dere vi skulle gjort? Satt et graveteam på saken i tre uker for å komme til bunns i dette? I en sak alle forsto bar preg av jippo og tullball.
Det eneste som kan kalles «fake news» i denne fortellingen er at Sommarøy Hotel ikke ligger på Sommarøy, men på Hillesøy. Der har vi en skandale under opprulling.
Jeg blir heller ikke indignert over at Innovasjon Norge har brukt 500.000 av våre skattekroner på noe slikt. PR-stuntet var kjempevellykket, og historien ble spredd kloden rundt.
Til opplysning er Innovasjon Norge, i tillegg til å være forvaltningsorgan for næringspolitikk, også et statlig PR-organ. Deres jobb er å skape oppslag og historier om Norge, og det har de fått til her – om midnattssola og opplevelsen av tidløshet man opplever når man er på Sommarøy.
Innovasjon Norge har tidligere blant annet solgt historien til japanerne om at Lerøy Aurora-laks er vokst opp under nordlyset – som om det skulle spille noen rolle for smaken. Resultatet er i begge tilfeller at man har fått oppmerksomhet rundt et norsk produkt. Og dette er gjort for ganske små summer, uten at noen strengt tatt ble lurt.
Jeg har langt større problemer med at Innovasjon Norge har svidd av 80 millioner på Dooria dørfabrikk i Årdal, som siden har satt kroken på døra. Eller 20 millioner til REC i Glomfjord – penger som forsvant som dugg for sola.
