Jan Espen Kruse er ikke i tvil om hvilket land han synes det har vært mest interessant å dekke som korrespondent

Da Journalisten møter utenrikskorrespondent Jan Espen Kruse utenfor NRKs lokaler har han nettopp returnert fra Russland og er ferdig med karantene. Til tross for at han er vaksinert med russiske Sputnik, fordi denne vaksinen ikke er godkjent i Norge.

Han husker godt da han kom til Russland for første gang i 1991 som korrespondent.

– Det er liksom to helt… voldsomt forskjellige systemer. Jeg rakk jo å oppleve et halvt år med kommunismen, selv om det var en litt mykere variant da på slutten med Gorbatsjov, og så gikk hele Sovjetunionen i oppløsning.

Kaos

Deretter ble det kaos, rett og slett, i hele landet, oppsummerer Kruse.

– Det var køer for alt, det var matmangel, det var mangel på det meste. Og hvordan de kjempet seg gjennom dette nittitallet, med enorme forandringer med denne bandittøkonomien og mafia, og med konflikt mellom Boris Jeltsin, altså de reformvennlige og de konservative, og hvordan det i 1993 endte opp med at de nærmest skjøt parlamentet, det hvite huset, i filler. Så det å komme tilbake for tre år siden, det var enorm forskjell.

Plutselig hadde Moskva blitt en internasjonal superby, i alle fall for en utlending som har råd til å bo og leve bra.

– Med andre ord en internasjonal storby på nivå med andre byer. Kanskje til og med enda mer spennende enn veldig mange andre storbyer i verden. Men så er det fortsatt disse kontrastene som preger byen, med at du trenger bare å dra en time eller to utenfor Moskva, før du finner steder som i alle fall minner om det gamle.

Ingen tvil

Selv om Kruse også har vært korrespondent i USA, finnes det ingen tvil om hvilket land som for ham har vært mest interessant å jobbe i.

– Russland er suverent mest interessant. Det er altså så spennende, og jeg trodde jo da jeg begynte på denne korrespondentperioden at det skulle bli veldig rolig og veldig stabilt, men så skjer det ting hele tiden. Det er det som er så fascinerende med å være journalist i Russland, du vet aldri hva morgendagen vil bringe. Det kommer overraskelser hele tiden!

Han trekker fram president Vladimir Putin, som ifølge Kruse satt nesten annenhver kveld på TV-skjermen på vårparten i fjor og sa at han ikke hadde tenkt å gjøre noe spesielt for å kunne fortsette etter 2024 - da hans nåværende presidentperiode går ut. Han skulle ikke finne på noe triks, han skulle ikke finne på noe lureri for å kunne bli sittende.

– Og dette gjentok og gjentok han, og jeg tenkte at «jaja, da er det vel det du mener da!» Altså, med min bakgrunn fra Russland, så burde jeg skjønt at når han benekter det her kveld etter kveld, så er det nettopp det han sitter og pønsker på. Og så kom Valentina Teresjkova i parlamentet og foreslo at de skulle nulle ut hans presidentperiode. Og det var jo til de grader å finne på noe lureri for å kunne bli sittende. Så det er bare et bevis på at selv om man har jobbet med det landet og den kulturen i så mange år som det jeg har gjort, så klarer de hele tiden å overraske.

Tidligere i sommer skrev president Putin en artikkel om Ukraina. Den har blitt obligatorisk lesning for alle militære i Russland nå - og alle som forsøker å forstå dette landet.

– Der skriver han at det russiske og ukrainske folket har felles røtter, og at det er en tragedie at de står så langt fra hverandre nå. Men hva i all verden mener han med det? Mener han at de bør gjenforenes? Mener han bare at kontakten bør gjenopptas? Så man lurer hele tiden - det er alltid noe å spekulere på som journalist i dette landet.

Store kontraster

Men Russland byr ikke bare på spekulasjoner, det kan også skilte med enorm forskjell mellom fattig og rik.

– De store kontrastene i Russland fortsetter, men det som er mest fascinerende for meg nå er den politiske utviklingen, altså hvordan Putin i fjor fikk ordnet det sånn at han - i hvert fall teoretisk sett - kan sitte til 2036 som president, sier Kruse og fortsetter:

LES OGSÅ:

– Pressefriheten i Russland har gått fra vondt til verre

– Etter min vurdering skjedde det noe i januar da Aleksej Navalnij kom tilbake. Da måtte de ta denne avgjørelsen, skal han fengsles eller ikke, og så valgte de å fengsle ham. Da kom alle demonstrasjonene over store deler av Russland, som de valgte å slå ned.

Han forteller at 11.000 mennesker er arrestert for å ha deltatt i demonstrasjoner. Og nylig ble alle Navalnijs organisasjoner erklært for ekstremistiske.

– Det betyr at de er helt forbudt! Man kan ikke gi dem en «like», man kan ikke retvitre. Alt som er knyttet til dem er kriminelt.

– Så nå går ting, etter min vurdering, veldig, veldig fort i mer autoritær retning. Det går så fort at jeg sliter litt selv med å henge med i svingene, selv om det er min jobb å sitte å følge med på dette her.

– Det blir vanskeligere og vanskeligere for Putins regime å påstå at de er i bunn og grunn demokratiske. De tar i bruk mer og mer autoritære metoder, og beveger seg lengre og lengre i autoritær retning. Så det er vel det som er mest fascinerende journalistisk for meg, akkurat nå. Men det er hele tiden masse spennende reportasjeting å lage, også.

Tilbake til starten

Etter alle årene i Russland ser det altså ut til at politikken er på vei tilbake til der den startet: en autoritær styreform.

– Putin og mange av dem han sitter sammen med har jo sin bakgrunn fra Sovjetunionen. Det var der de startet, og det er det som i stor grad er deres referanseramme. Det er det som er deres forståelse av virkeligheten. Så, ja, jeg ser mange likhetstrekk.

– Skal du styre på autoritært vis, så er det en del metoder som er felles. Jeg mener, hva gjorde de på Cuba nå da det ble demonstrasjoner? Jo, de kutta ut internett og sosiale medier.

Er det noe Putin-regimet gjør, så er det å jobbe hardt for å kontrollere internett, påpeker Kruse. Stadig flere lover, mer og mer innskrenkinger, mer og mer kontroll.

– I våres laget vi en sak om studenter som fortalte om sin virkelighet. Statistikken viser at noe sånt som en tredjedel av unge mennesker vurderer å flytte fra landet. Og det er jo en dyster statistikk. Hvis unge mennesker fulle av pågangsmot ikke ser en fremtid i eget land, så er det noe som er galt, da har man problemer.

Mediekontroll

En måte man kan merke den autoritære retningen på, mener Kruse, er kontroll av media.

– Det er helt åpenbart at de går helt målrettet etter uavhengige medier. Det er ingen tvil.

Han forteller blant annet om Projekt, som har satset hardt på undersøkende journalistikk om sammenblandingen av den politiske og økonomiske eliten i Russland, hvordan de overfører verdier til sine slektninger. Nettstedets redaktør og flere medarbeidere er nå erklært som «utenlandske agenter» av myndighetene.

– De skriver om korrupsjon på høyt nivå. Og myndighetene bestemte altså at dette er en trussel mot Russlands sikkerhet og stabilitet. Det sier litt om at de som undersøker korrupsjon, de er en fare for landets stabilitet, altså en fare for regimet.

– Derfor går de målrettet etter alle dem som skriver om og undersøker dette, fordi myndighetene vet jo utmerket at misnøyen er betydelig i landet. Putin sier det flere ganger i året at han jobber for å øke levestandarden for russere, mens russere - de aller fleste - ser jo at de får bare dårligere og dårligere råd for hvert år som går!

Myndighetene vet at det skal bare en liten gnist til for å utløse denne misnøyen, sier Kruse.

– Derfor er det om å gjøre å få stanset disse mediene som de ikke har kontroll over. Se for eksempel nettstedet Meduza - de blir også stemplet som utenlandske agenter eller en uønsket organisasjon, og da trekker de som kjøper reklame hos dem seg, og da forsvinner inntektsgrunnlaget.

Så det er en litt sånn avansert måte å kvele dem økonomisk på, konkluderer NRK-medarbeideren.

– Men jeg vil veldig gjerne legge til at bildet er ikke fullstendig svart-hvitt. Du har fortsatt Novaja Gazeta, som er et kritisk organ, du har TV-kanalen Dozjd, du har Ekho Moskva, radiokanalen. Så det er ikke sånn at det er Nord-Korea. Alt er ikke borte.

Et dårlig forhold

I takt med at Russlands styresett blir mer og mer autoritært, er Kruse samtidig bekymret for forholdet mellom Norge og Russland.

– Jeg tror ikke det vil bli bedre med det første. Vi ligger der vi er - kloss inntil Russland. Vi er medlem av NATO, vi deltar i militære øvelser som kommer stadig nærmere russisk territorium, stadig nærmere de viktigste militærbasene de har, på Kola-halvøyen, hvor de har sine atomubåter med atomvåpen.

Han forteller at de hører stadig vekk på pressekonferanser at russerne er rasende.

– På russisk UDs pressekonferanse en gang i uken dukker Norge opp stadig vekk. Før kunne det gå måneder mellom hver gang vi ble nevnt. Nå er vi stadig vekk i dette bildet, og de er veldig opptatte av NATO-øvelsene som skjer nærmere Russland. Så det er en av hovedgrunnene, men vi er jo også med på sanksjonene i regi av vesten og EU.

Eskaleringen startet i 2014 med okkupasjonen av Krim-halvøyen, mener Kruse.

– Da begynte straffetiltakene mot Russland, og så svarer Russland med straffetiltak, og så går dette frem og tilbake, og det forsurer forholdet mellom Russland og vestlige land veldig kraftig.

Han legger til:

– Russland kommer aldri til å gi fra seg Krim, og vesten vil ha kjempestore problemer med å si at «nå legger vi Krim bak oss» fordi det er prinsipielt viktig. Russland teknisk sett tok - okkuperte og annekterte - territorium med militær makt, midt i Europa. Og det hadde mange trodd at vi var ferdig med.

Å lære en annen kultur å kjenne

Å være på pressekonferanser med rasende russere kan være interessant nok, men det er ikke det Kruse liker best med å være utenrikskorrespondent.

– Det er det å få bruke sin tid og sine krefter på å lære å kjenne et annet land og en annen kultur. Det er et utrolig privilegium. Det er en veldig stor kontrast med å komme tilbake hit til Marienlyst å begynne å gå morgenvakter og kveldsvakter.

– Den store forskjellen er at når vakten er over går man ut, og så er man stort sett ferdig, legger han til.

– Det skal skje noe helt ekstra for at noen ringer da og ber deg komme tilbake på jobb. Fordi som regel er det noen andre som har overtatt vakten og tar det. Men som korrespondent har du jo aldri egentlig fri.

– Man må jobbe og stå på når det skjer noe spesielt, så kan man ta det litt rolig når det er rolig i nyhetsbildet, men man er aldri egentlig helt fri. Plutselig, når som helst på døgnet, kan det komme en telefon og man må gjøre noe. Men samtidig får man ressurser til å reise, og til å foreslå reportasjereiser rundt omkring i dekningsområdet, som er veldig stort.

På tross av alle fordelene, er det noen ting man ofrer som utenrikskorrespondent, mener NRK-veteranen.

– Jeg opplever jo ikke at noe er ille, da ville jeg jo ikke hatt jobben! Men man ofrer noe ved å ikke kunne være sammen med familie og venner. Det er vel det man virkelig ofrer. Og det er jo et valg man gjør da. Nå har jeg to barnebarn, på halvannet og tre, og det sitter litt dypt i hjerterøttene å bare måtte være på Skype og ikke med dem. Spesielt nå når det ikke finnes noen mulighet til å besøke meg i Russland. Jeg har ikke noe imot at det blir mye jobbing - det er jo derfor jeg er der, og det er det jeg synes er interessant.

Men det må ikke bikke over - det kan bli for mye også.

– Jeg husker etter mitt første år, sommeren '92, da hadde jeg nok dratt strikken for langt, og rett før jeg skulle hjem ble jeg nærmest slått i bakken av at jeg hadde stått på natt og dag for å bli ferdig før jeg skulle hjem på ferie. Så det er det med å skjønne den balansen. Det går an å jobbe seg ihjel, men det er ingen som er tjent med det.

LES OGSÅ:

Strammer grepet om uavhengige journalister