Debatt:

«Det behøver ikke en gang dreie seg om et dødsfall for at sakene skal oppleves som ubehagelige og traumatiske», skriver Per Flåthe.
«Det behøver ikke en gang dreie seg om et dødsfall for at sakene skal oppleves som ubehagelige og traumatiske», skriver Per Flåthe.

Hvorfor gikk det galt med meg - og andre?

Når adrenalinet presser på.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

At de store tragiske sakene får bred oppmerksomhet, når tema som journalisters psykiske helse settes på dagsordenen, er fullt forståelig. Jeg har sjøl arbeidet med flere store saker som 22. juli, diverse drapssaker, dødsulykker og flyulykken med Forsvarets Herkules på Käbnekaise og så videre, og kan relatere meg til eventuelle konsekvenser av slike saker for deltakende journalister og fotografer.

Dette kom delvis til uttrykk i Journalisten den 4. oktober 2019, da vår egen avis serverte en artikkel om undertegnedes brutale møte med den mye omtalte veggen. En vegg som dukket opp etter år med hyppige møter der brutal død og lemlestelse, sterke følelser og fortvilelse preget arbeidsdagen.

Etter at artikkelen stod på trykk, ble jeg kontaktet av personer fra Norsk Journalistlag (NJ). Personer som så en mulighet til å bruke blant annet mine erfaringer i arbeidet med å få redaksjoner til å endre praksis, slik at ansatte /frilansere kunne få en bedre oppfølging etter brutale opplevelser, og ikke minst forebygge eventuelle psykiske problemer.

Tiden for galgenhumor og macho holdning er over.

Jeg håper virkelig denne formen for arbeid ikke er skrinlagt. Nettopp derfor vil jeg også understreke at Trond Idås' engasjement i saken både er prisverdig og viktig. Hans arbeid kan være med på å bane vei for en mer voksen og åpen holdning til konsekvensene av det å jobbe med de triste og tragiske sakene innebærer. Tiden for galgenhumor og macho holdning er over. Jeg hadde for øvrig gleden av å snakke med ham om denne problemstillingen under Gull og gråstein sist høst.

Det er imidlertid ikke de store og dekningssterke sakene som i grunnen opptar meg, men hverdagen til de mange journalistene som virker rundt om i distriktene.

Jeg tror ikke de ser på de store sakene som hovedproblemet dersom psyken deres kommer i ugreie. Min erfaring er at adrenalinet presser på uansett, straks det dreier seg om drama. Det behøver ikke en gang dreie seg om et dødsfall for at sakene skal oppleves som ubehagelige og traumatiske.

Straks en sak frambringer sommerfugler i magen og gir ubehag, starter ofte prosesser som på sikt kan gi en journalist varige traumer. Da snakker vi ikke om de store sakene. Det holder med at de impliserte er kjent i lokalmiljøet. Vi må huske på at lokaljournalister skal ut i de samme gatene også etter slike saker. Da kan det være vanskelig å se leserne i øynene. De store nasjonale organene reiser jo hjem og «glemmer» hele saken.

Hva med de sterke visuelle opplevelsene?

I løpet av de mange tiårene som journalist og fotograf i pressen har jeg utallige opplevelser som inkluderer nærkontakt til skadde, døde og lemlesta mennesker. Synene er ikke spesielt behagelige å trekke fram. Likevel var det andre sider av disse sakene som fikk ubehaget til å gjære kraftigere, og til slutt manifesterte seg som «Veggen».

Det var ofte som å gå på råtne egg. Et feilsteg og det hele raknet.

Jeg snakker da om de mange gangene jeg måtte kontakte pårørende og nære venner, redningspersonell, politi og eventuelt andre involverte. Det finnes neppe en støvsugerselger i Norge som har hatt større og mer følbar klump i magen enn hva jeg ofte fikk disse gangene jeg gikk duknakket til slike møter. Det var ofte som å gå på råtne egg. Et feilsteg og det hele raknet. Alle gangene med denne vandringen gjorde meg faktisk mer sliten og trist enn bildene av de mange døde jeg har sett i årenes løp.

Likevel, jeg gjorde jobben min, og gikk videre til neste sak. Hvorfor gikk det galt med meg, og andre?

Her må vi gå i oss sjøl. For egen del var jeg hellig overbevist om min egen psykiske styrke og uangripelighet. «En reisende i død og elendighet», omtalte jeg ofte meg selv som i mange år. Derfor kan jeg heller ikke klandre mine forskjellige arbeidsgivere. Dette er like mye et personlig ansvar.

Noe jeg først forstod da jeg begynte på tilfriskningen i 2018. Skal jeg klandre tidligere arbeidsgivere for noe, så er det fraværet av tvang til å snakke med noen. Det holder ikke lenger å si at alt er greit. Med noen mener jeg mennesker bredt, alt fra egen kone og nære venner til profesjonelle samtaleparter. Med unntak av tiden etter 22. juli, da Dagbladet satte krav om slike samtaler, har jeg i praksis ikke snakket noen om de sakene jeg arbeidet med. Ikke en gang min egen kone.

Skal jeg klandre tidligere arbeidsgivere for noe, så er det fraværet av tvang til å snakke med noen.

Brydde ikke mine arbeidsgivere seg om meg? Jo, flere spurte svært forsiktig om alt var greit. Den eneste som virkelig tok seg bryderiet var Arve Bartnes i Dagbladet. Han ringte meg titt og ofte og stilte spørsmål om alt var OK, eller om det var noe jeg trengte eller han kunne hjelpe til med. Kjekkasen (meg) var full av galgenhumor og overmot, og takket pent nei. I dag vet jeg at folk som forsøker å hjelpe, de skal lyttes til. En helt essensiell erfaring.

Må det på bakgrunn av dette og andres erfaringer og undersøkelser, settes krav til at vi dyrker fram en egen spesielt herdet gruppe mennesker som kan jobbe som journalister? Nei, og årsaken er at det å være journalist, på godt og vondt, betyr at du har evnen til empati. Uten evnen til å sette seg inn i andre menneskers utfordringer, evner heller ikke journalistene å stille de rette spørsmålene.

Denne egenskapen er imidlertid et tveegget sverd, og må behandles deretter. Det er her arbeidsgiverne kommer inn i bildet.

Først og fremst må det foreligge en klar holdning til traumebehandling i redaksjonen. Har redaksjonens vakthavende vært på en, for denne, svært opprivende sak, da må redaksjonen stille opp. Som oftest er det ikke de store tingene som skal til. Litt ro, og en prat over en kopp kaffe, før vedkommende skal tilbake på hesten og fortsette arbeidet, kan faktisk være den beste medisinen.

Dessverre er det normalt ingen å snakke med, og vakta skal jo gjøres, dermed forblir de ubehagelige opplevelsene ubehandlet til fordel for de andre oppgavene. Når tilstrekkelig mange slike knuter har hopet seg opp, kan det rett og slett bety stopp for en god journalist. Jeg sjøl har arbeidet med mennesker som til slutt sa nei til å dekke flere trafikkulykker og triste saker, og fant seg i stedet helt annet virke.

Når tilstrekkelig mange slike knuter har hopet seg opp, kan det rett og slett bety stopp for en god journalist.

Dette bringer meg rent avslutningsvis til en siste side av de problemstillingene som er tatt opp. De gjelder vanlige mennesker.

Redaksjonenes evige mas etter bilder, film og øyenvitner når det skjer ulykker, branner, drap og naturkatastrofer resulterer i at ikke-redaksjonelle personer trer inn i journalistenes rolle og forsyner media med bilder, film og skildringer.

Det redaksjonelle maset og hysteriet kan under slike omstendigheter føre til at øyenvitner går lenger enn hva de normalt ville ha gjort. Inntrykkene og ubehaget kan gi dem store utfordringer senere, men der er det ingen som følger opp. Sliter journalister, kan vi være helt trygge for at også de som ikke er i yrket vil gjøre dette. De stiller tross alt ikke med forventninger om at stygge saker kan skje. Det må journalister i nyhetsmediene alltid være forberedte på.

Så bruk våre erfaringer nå til å forebygge mulige psykiske problemer hos dagens journalister, så langt dette er mulig, og unngå å presse vanlige mennesker. Selv om alle har en mobil i dag, er ikke alle egnet til å virke som journalister.

Powered by Labrador CMS