Hva kan vi gjøre for å ta vare på journalisters helse?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I forrige uke oppfordret Maren Sæbø oss til å snakke mer om journalisters mentale helse og PTSD. I spalten «Derfor» forteller hun åpenhjertig om hvordan dramatiske opplevelser i Sør-Sudan fortsatt følger henne fem-seks år etterpå - og vil gjøre det videre framover.

Jeg er helt enig med Maren. Vi bør snakke mer om hva journalistikken gjør med journalister og hva vi kan gjøre for å forbygge at krevende oppdrag fører til alvorlige helseproblemer.

Maren er på ingen måte alene om å oppleve invaderende minner etter å ha vært på jobb. Tvert imot viser undersøkelsene Norsk Journalistlag (NJ) har gjort gjennom 20 år at en ikke ubetydelig andel av de som dekker kriser, krig, krim og katastrofer sliter med stressreaksjoner i etterkant. Det samme gjelder journalister som kommer tett på menneskers lidelser i andre sammenhenger, for eksempel når de dekker alvorlig sykdom, selvmord eller andre personlige tragedier. Målet med NJs arbeid er å kartlegge hva vi kan gjøre for å forbygge at denne svært viktige delen av journalistikken skal gå på helsa løs til de som forteller historien.

Dette arbeidet har gitt oss et godt grunnlag til å snakke mer om norske journalisters mentale helse – og PTSD.

• NJs sju råd for journalister som dekker kriser

Forebygge helseproblemer

En undersøkelse vi gjorde sist høst blant journalistene som dekket terrorhandlingene for 10 år siden, viser at det er en del ting som kan gjøres. Både for å forebygge helseproblemer - og i en del tilfeller å bidra til det som heter posttraumatisk vekst.

KOMMENTAR:

Derfor må vi snakke mer om journalisters mentale helse

Men først litt om hva vi har funnet i undersøkelser gjort blant journalistene som dekket Baneheia-saken (2001 og 2011), tsunamien (2004), Alvdal-saken (2008) og 22. juli (2011-2012 og 2021). Og med «journalister» mener jeg skrivende, fotografer, redigerere, vaktsjefer og andre redaksjonelle medarbeidere som har vært involvert i dekningen.

Et første, viktig funn er knyttet til selve identiteten til journalistene, selvbildet av hva det vil si å være journalist. Da bomben eksploderte i Regjeringskvartalet, var det en del som umiddelbart løp opp til bombekrateret for å dokumentere lidelsene og ødeleggelsene. Takket være dem har vi bilder og video som dokumenterer konsekvensene av terroren - en hendelse det ellers ville vært vanskelig å ta inn over seg at faktisk har skjedd i Norge. Spesielt etter hvert som årene går og terroren kommer på avstand.

Men de aller fleste journalistene som var på jobb i Oslo denne ettermiddagen, løp ikke til Regjeringskvartalet. De evakuerte redaksjonene og kom seg i sikkerhet, noe som er en helt naturlig reaksjon i en så farlig situasjon.

Likevel viser undersøkelsene at mange opplevde skamfølelse etter dekningen av terrorhandlingene. En del følte skyld og skam over ikke å ha rykket til Regjeringskvartalet da det smalt, andre følte noe liknende over ikke å ha klart de enkleste ting - som å filme med mobilen - i sjokket over hva som hadde rammet dem en helte vanlig fredag ettermiddag i juli.

Naturlig å søke sikkerhet

I høst fortalte Journalistens Marte Vike Arnesen om sine reaksjoner som sommervikar i VG i 2011, reaksjoner som over tid utviklet seg til posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun intervjuet også flere andre sommervikarer fra 2011, blant andre Andrea Gjestvang, som forteller om skamfølelse over ikke instinktivt å ha løpt inn i Regjeringskvartalet for å fotografere. «Det burde jo sitte i margen på meg», tenkte Andrea den gangen. Men det som sitter i ryggmargen til de aller fleste i sånne situasjoner, er å søke sikkerhet for å overleve.

NJs undersøkelser viser at nettopp skyld og skamfølelse er de vanligste kildene til stressreaksjoner blant journalister. Skamfølelse kan gå på helsa løs, i form av depresjon, angst og PTSD. For skamfølelsen har sitt utspring i at du har gjort noe som bryter med ditt indre moralske kompass. Det er selvbildet som er rammet - bildet av hvem du vil være som menneske har fått seg en knekk.

Den typiske håndteringen av skam er å ikke fortelle til andre hva som har skjedd. Fordi du opplever å ha gjort noe umoralsk, frykter du fordømmelse og å bli utstøtt. Kanskje de andre vil endre syn på hvem du er, at du vil miste posisjon og status i gruppa, enten det er kolleger, familie eller venner.

Flere av dem som ikke løp til Regjeringskvartalet, satt igjen med et skadet selvbilde av hvem de var som journalist. Når vi ser undersøkelsene under ett, ser vi at journalister kan deles inn i tre grupper etter krevende oppdrag. Den første er de som sier: «Dette må vi tåle - det er ikke vi som er ofrene». Den andre gruppa sier: «Dette var tøft - jeg har slitt litt i etterkant». Den tredje gruppa er de som ikke sier så mye. De føler skyld over ikke å ha rykket - og skam når de for eksempel får spørsmål om hvorfor de ikke var i Regjeringskvartalet.

I denne gruppa er de med posttraumatisk stress overrepresentert - svært mange av dem var ute av yrket da vi undersøkte dette 10 år etter terroren.

Groteske sanseinntrykk

Frykt for liv og helse er ekstremvarianten av hva norske journalister utsettes for. En langt vanligere kilde til skyld- og skamfølelse er direkte knyttet til journalistrollen. Dette kom fram i undersøkelsen som ble gjort blant innsatspersonell og journalister som deltok i arbeidet etter tsunamien i Sørøst-Asia i 2004-2005.

Journalistene skilte seg fra innsatspersonell på et vesentlig punkt: Skyld- og skamfølelse var den sterkeste prediktoren for posttraumatisk stress blant journalistene. Dette til tross for at denne yrkesgruppen var blitt sterkest eksponerte for groteske sanseinntrykk og andre potensielt traumatiserende opplevelser.

Årsaken var trolig at journalistene ikke var i katastrofeområdet for å hjelpe de rammede. Rundt 230.000 mennesker omkom, 84 av dem var nordmenn. Millioner fikk livene sine knust av monsterbølgen. Mange av de norske journalistene hadde dårlig samvittighet over ikke å kunne avhjelpe krisen mens de var i katastrofeområdet og da de satte seg på flyet hjem, vel vitende om det enorme hjelpebehovet de forlot.

Også denne skamfølelsen er forankret i en grunnleggende menneskelig reaksjon: Hjelperefleksen. Den ligger i oss fra vi er veldig små, og er årsaken til at vi strekker oss langt for å hjelpe andre, også dem vi ikke har en direkte relasjon til. I dette landskapet hører heltegjerningene til, der helten redder en ukjent person med livet som innsats. Når vi som journalister møter folk i krise, trigges dette ønsket om å være til hjelp.

For en journalist som er på jobb for å fortelle samfunnet hva som har skjedd og å bidra til å mobilisere profesjonelle hjelpere, kan dette føre til det som heter moralsk dissonans hos journalisten. Begrepet brukes om den indre konflikten mellom å være det gode mennesket som hjelper andre, og den gode journalisten som forteller omverdenen hva som har skjedd. Denne indre konflikten kan utløse skamfølelse, et skadet selvbilde og helseproblemer.

Lite livs- og yrkeserfaring

Det er tre grupper journalister vi bør være spesielt oppmerksomme på når det gjelder forebygging av posttraumatisk stress og andre helsereaksjoner.

LES OGSÅ:

«Å ringe mennesker i sjokk og sorg uten å ha en gjennomtenkt plan ble starten på slutten min som journalist»

Den første er unge journalister på vei inn i yrket. De har lite livs- og yrkeserfaring, slik at det å komme til en trafikkulykke med grusomme detaljer som avrevne kroppsdeler, sprenger rammene for hva de klarer å ta inn over seg - noe som kan føre til flashback og mareritt.

En annen faktor er at de ofte er på alder med de som er rammet av en tragedie, som ofrene for trafikkulykken - eller ungdommene på Utøya. Nærheten til eget liv er en viktig årsak til stressreaksjoner, noe vi også så i Baneheia-undersøkelsen der journalister som hadde barn på alder med de to drepte jentene, reagerte spesielt sterkt. En tredje faktor er utrygghet i arbeidsforholdet, noe som hever terskelen for å snakke åpent om reaksjoner med kolleger og be om hjelp fra ledelsen, rett og slett fordi de frykter for at det kan sette en stopper for framtidige oppdrag og vikariater.

Den andre gruppen er frilanserne. Som regel har de ikke kolleger og ledere å støtte seg på etter sterke opplevelser. Ofte er det de uformelle samtalene med gode kolleger som skal til for å bearbeide det man sliter med etter tøffe oppdrag. Det ligger i sakens natur at frilansere i mindre grad enn fast ansatte har slike nettverk rundt seg.

Den tredje gruppen det er grunn til å være oppmerksom på, er de veldig erfarne medarbeiderne - de som har dekket ulykker, tragedier og konflikter gjennom et langt liv.

Sekken fyller seg opp

Da vi startet arbeidet med å forebygge posttraumatisk stress blant Aftenpostens journalister for 30 år siden, knyttet redaksjonen til seg en erfaren krisepsykolog, Gjermund Tveito. Både i Norge og internasjonalt var det nybrottsarbeid å tilby journalister denne typen oppfølging. Tveito beskrev gjerne journalisters hverdag som en person som går med en ganske rommelig sekk på ryggen. Gjennom karrieren gjør hun eller han stadig nye, krevende erfaringer som hives oppi sekken, uten nevneverdig bearbeiding. Før eller siden blir sekken full eller for tung til at journalisten klarer å bære den videre. Den siste saken, den som får journalisten til å knele, kan være en hverdagslig hendelse sammenliknet med alt det andre som allerede er i sekken.

I et intervju med Journalisten fortalte Jon Magnus, som dekket kriser og konflikter for VG gjennom 40 år, at han sover dårligere nå, og ofte har mareritt, syv-åtte år etter at han gikk av med pensjon. Og så legger han til: «Men det var verdt det!».

Undersøkelsene viser at mange konkluderer omtrent som Jon: Journalistyrket kan inneholde mange sterke møter og store opplevelser. Noen av dem setter dype spor og dukker opp som invaderende minner. En del finner metoder for å leve godt med disse minnene. For andre fører det til alvorlig sykdom og rusproblemer.

Merkedager trigger stress

Undersøkelsen vi gjorde 10 år etter 22. juli, viser at merkedager, som markeringen av at det er 10 år siden terrorhandlingene, trigger stressreaksjoner. Samtidig sitter en god del journalister igjen med positive erfaringer fra hvordan de håndterte jobben i den ekstreme situasjonen. Mange har både belastende og gode minner.

LES OGSÅ:

Flere sommervikarer enn fast ansatte journalister slet med stressreaksjoner etter 22. juli

Det har naturligvis skjedd mye i journalistenes liv i løpet av årene som er gått siden terroren. For å finne spor fra erfaringene i 2011 til reaksjonene i 2021 har vi brukt spørsmål som brukes til denne typen forskning i Norge og internasjonalt. Cirka 400 av de 700 journalistene som deltok i dekningen i 2011, besvarte undersøkelsen 10 år etter. 153 - cirka 40 prosent - av dem som svarte, er ute av yrket.

Vi ser at stressreaksjoner i forbindelse med 10-årsmarkeringen henger sammen med høy skår på etiske dilemmaer, skyld og skamfølelse i 2011. De positive reaksjonene er sterkt knyttet til i hvilken grad journalistene opplevde å få støtte fra kolleger og ledelse for 10 år siden. Betydningen av gode kolleger og ledelse har vi sett også i tidligere undersøkelser.

Det at mønstrene er så tydelige 10 år etter terrordekningen, kan ha med grunnleggende personlighetstrekk å gjøre. Altså at de som parerte dårlige erfaringer med å isolere seg, opplever at skyld og skamfølelse reaktiveres i forbindelse med 10-årsmarkeringen, mens de som pratet med andre, deltok i diskusjoner, var åpne om etiske dilemmaer og skamfulle opplevelser, følte at dette bidro til ny erfaring og kompetanse som journalist.

Uansett synliggjør funnene viktigheten av å bruke tid på refleksjon og diskusjoner om hva man har vært med på, hva som fungerte bra og hva man bør gjøre annerledes neste gang. Denne typen debrifing og erfaringsdeling er fast rutine for ambulansepersonell, brannmannskaper, politi og andre yrkesgrupper som journalister møter når de er ute på krevende oppdrag. Det bør være et tankekors for mediebransjen.

Fakta

• NJs undersøkelser i løpet av disse 20 årene er den mest omfattende kartleggingen som er gjort av de psykisk krevende, og positive, sidene av å være journalist, også internasjonalt.
  
• Kunnskapen brukes i undervisning på journalistutdanningene.
  
• Fagartiklene er pensum på PhD-kurs i journalistsikkerhet ved Oslo Met, og på masterkurset i reportasjeledelse ved Senter for undersøkende journalistikk (SUJO), Universitetet i Bergen, denne våren.
  
• De brukes også i kursing og debatter på journalistfaglige konferanser og i NJs kurstilbud til tillitsvalgte og verneombud.
  
• Fagartiklene inngår også i en PhD som artikkelforfatteren er i ferd med å avslutte ved Åbo Akademiet. Temaet er hvordan sosial støtte på jobben kan forebygge posttraumatisk stress og bidra til posttraumatisk vekst blant journalister.

LES OGSÅ:

NRK-leder oppfordrer til åpenhet:
– Handler ikke om at du ikke er robust eller tøff nok til å reise ut igjen på jobb