– Å skape det trygge rommet for å kunne si ifra, uten at man tror man er en medarbeider som ikke fungerer, må vi jobbe for, sier fagredaktør Marius Tetlie i NRK.
– Å skape det trygge rommet for å kunne si ifra, uten at man tror man er en medarbeider som ikke fungerer, må vi jobbe for, sier fagredaktør Marius Tetlie i NRK.

NRK-leder oppfordrer til åpenhet:
– Handler ikke om at du ikke er robust eller tøff nok til å reise ut igjen på jobb

Marius Tetlie har selv bearbeidet ekstreme inntrykk.

Publisert Sist oppdatert

– Det er et faktum at en del av våre medarbeider blir eksponert for sterke inntrykk, sier fagredaktør Marius Tetlie i NRK til Journalisten.

NRK har i dag cirka 3300 ansatte. Mange av dem er journalister og fotografer som dekker nyheter både i innland og utland.

Hva de ansatte opplever på jobb i løpet av en dag kan variere, men skjer det noe stort rykker de så raskt de kan og blir så lenge de må.

Å dekke løpende nyheter kan til tider være krevende, og belastningen for den enkelte kan bli stor.

Marius Tetlie har jobbet som journalist og i ulike lederstillinger i VG, som konstituert direktør for NRKs nyhetsdivisjon og nå som fagredaktør i NRK. Han har ansvaret for faglinjen i NRK Nyheter og 190 ansatte.

Han forteller at sterke inntrykk og belastning i jobben er et gjentagende tema i NRK:

– Vi snakker ofte om dette oss ledere i mellom, særlig lederne som har ansvaret for medarbeidere i utenriksredaksjonen, som opplever mye i jobben. I NRK er vi opptatt av å ta vare på helsa til folk, og å legge til rette for at de kan bearbeide sterke inntrykk de har fått gjennom jobben.

Viktig å bli møtt med forståelse

NRK har rutiner for hvordan de tar imot ansatte som har opplevd belastende ting på jobb. Det kan være en samtale med nærmeste leder, eller å gi en medarbeider som ønsker å dele inntrykk, faglige og menneskelige dilemmaer, muligheten til å snakke seg gjennom oppdraget med resten av redaksjonen.

De har en aktiv bedriftslege som har base på Marienlyst, og de har faste avtaler med psykologer med spesialkompetanse fra krisepsykologi og stressmestring i forsvaret.

– Vi fant ut at det er viktig at de fagkreftene vi kobler på har den kompetansen og er vant til å forholde seg til folk som har vært utsatt for sterke inntrykk, og at våre folk blir møtt med en forståelse for hva de har stått i, forteller Tetlie.

– Det har skjedd mye de siste årene, men vi må aldri senke skuldrene og si at vi har et godt nok opplegg. Vi må alltid stille spørsmålet: «Er det noe vi kan gjøre for å forbedre dette?»

Naturlig å reagere

Å prate ut om det du har opplevd, trekker Tetlie frem som den beste formen for terapi.

Han vet veldig godt hva han snakker om, og nevner arbeid med tsunamikatastrofen som VG-journalist i 2004.

– Jeg har selv vært til debrief.

– Jeg og Jon Magnus satt på det samme flyet til Thailand. Jeg var 29 år gammel, og ble eksponert for svært sterke inntrykk.

– Det lukta sånn død av klærne våre at vi ikke kunne ha de på rommet.

Bernt Olufsen ringte meg flere ganger. Han var ikke interessert i det faglige, men det personlige. «Spiser du, får du nok søvn?».

– Det å bli sett var fint.

Ettersom han bodde alene i Kristiansand, fikk han beskjed av VG om å ta inn på hotell og bli i Oslo til han var ferdig med å bearbeide inntrykkene fra tsunamien. Først ble han sendt til bedriftshelse-sykepleieren, så til psykolog.

– Psykologen betrygget meg om at det som skjedde med hodet og kroppen min da jeg kom hjem var helt naturlig, han sa at det var viktig at jeg fikk snakket ut om det jeg hadde vært med på. Jeg tømte hodet i de dagene og det hjalp, og jeg har ikke hatt noen problemer i etterkant.

– Jeg har selv vært både i samtaler med egne ledere og kolleger, i samtaler med sykepleier og psykolog etter ekstreme inntrykk. Mitt budskap er at det er ufarlig, det er ikke skummelt og det hjelper.

Viktig å ta ned stigma

Tetlie mener det viktigste du kan gjøre som redaktør og leder er å skape trygghet, vise at det er naturlig og trygt å si ifra. Han mener det er viktig å ta ned det eventuelle stigmaet noen skaper seg ved si ifra.

– Det skal ikke ramme fremtidige jobbmuligheter. Det handler ikke om at du ikke er robust eller tøff nok til å reise ut igjen på jobb, men det handler om å snakke om og bearbeide sterke inntrykk som gjør at vi er bedre rusta til å jobbe videre med viktige saker, som gjør at du lander som menneske etter et jobboppdrag.

– Hvordan skal vi huke tak i vikarene og frilanserne som kanskje trenger hjelp?

– Det er jo et reelt dilemma. Jeg tenker at vi må være i stand til å identifisere de medarbeiderne som gjennom en sommer blir sendt ut på heftige oppdrag. Det trenger ikke være en voldsom opplevelse, det kan jo være en nærmest aggregert mengde inntrykk som må bearbeides og tømmes og prosesseres, sier han og utdyper:

– Jeg mener vi har så mye bevissthet rundt dette nå og at vi klarer å fange opp de fast ansatte, men hvordan vi skal vi klare å fange opp de som har avsluttet et vikariat og som eventuelt får reaksjoner senere, er det ikke noe enkelt svar på. Vi må virkelig være genuine når vi sier at de kan ta kontakt i ettertid om det er noe som oppstår etter at du er ferdig med å jobbe for oss i NRK, og som du mener kan knytte seg til jobben du har gjort for oss.

– Vi vil legge til rette for at folk skal få bistand, men vi er avhengig av at folk føler det er trygt og greit å si ifra. Vi oppfordrer jo folk til å ta kontakt og rekke opp hånda om det er noe, men gjør det med en person du har tillit til. Det trenger ikke å være en leder, det kan være en kollega du har fått en god tone med i vikariatet så kan du begynne der, også kan det sluses videre.

– Mange sier vi har kommet langt de siste ti årene, at den pansertankegangen hører fortiden til, men har vi egentlig det?

– Det er et godt spørsmål. Det hjelper jo ikke om mange ledere mener at dette har blitt bedre, når resultatet er at det fortsatt er folk der ute som sitter på ting de ikke ønsker å dele.

– Mediebransjen må være raus og åpen og ha rom for alle type personligheter, men også forskjellige bakgrunner og opplevelser, da må det også være rom for å dele den type erfaring, at man sliter litt. Folk er forskjellige og det er enormt hvor forskjellig folk reagerer på sterke inntrykk.

– Jeg har selv vært både i samtaler med egne ledere og kolleger, i samtaler med sykepleier og psykolog etter ekstreme inntrykk. Mitt budskap er at det er ufarlig, det er ikke skummelt og det hjelper, sier Marius Tetlie.
– Jeg har selv vært både i samtaler med egne ledere og kolleger, i samtaler med sykepleier og psykolog etter ekstreme inntrykk. Mitt budskap er at det er ufarlig, det er ikke skummelt og det hjelper, sier Marius Tetlie.

Måtte ha kjøreregler

Tetlie var også i VG-bygget da det smalt 22. juli. Han evakuerte ut i Akersgata og tok seg videre mot hovedblokken i Regjeringskvartalet.

– Jeg så det lå folk på bakken. Og den stillheten, den var litt uvirkelig sprø. Jeg forstod med en gang at dette er en vanvittig svær nyhet.

I dagene, ukene og månedene etter var han ansvarlig for VGs 22. juli-redaksjon. De lagde kjøreregler for arbeidet med materiale som inneholdt sterke inntrykk.

– Bare det å jobbe med mennesker som har mista noen, eller det å jobbe opp mot gjerningsmannen og det forskrudde verdensbildet hans, tar på. Vi ønsket ikke at folk skulle lese ekstreme ting hjemme alene, det måtte skje i redaksjonslokalene, forteller han.

– Særlig på tiårsmarkeringen kjente jeg 22. juli litt i magen, jeg får gåsehud bare vi snakker om det, sier han og legger til:

– Det var grufullt det som skjedde, vi var så oppi det alle vi som var på jobb da. Galskapen i det hele gjorde at jobben ble meningsfull. Jeg skjønner den følelsen noen har hatt ved det å ikke være med på den jobben. Å være i ytterkant av redaksjonen som frilanser og sommervikar forsterker jo alt det man ikke har fått tømt hodet sitt for og det er en viktig erfaring å ta med seg.

– Å skape det trygge rommet for å kunne si ifra, uten at man tror man er en medarbeider som ikke fungerer, må vi jobbe for, det mener jeg virkelig, sier han før han avslutter:

– Jeg er enig med Torry Pedersen om at dette burde vi ha diskutert for ti år siden. Det er en lærdom.

Powered by Labrador CMS