Kokainkameratene: I hvert sitt tiår endret de magasin-journalistikken

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

– Vet du hvem James Brown er?

I en bar i Reykjavik rundt årtusenskiftet ble jeg stående og snakke med en mann som jobbet i turistindustrien. Han fortalte om en gruppe britiske journalister han hadde hatt ansvaret for å vise rundt på øya. Blant dem Brown. Og om festen – eller mer nachspielet – som hadde krasjlandet, bokstavelig talt, da Brown kastet TV-en ut av vinduet på hotellet.

Hvis noen nå er usikre: Vi snakker ikke om artisten James Brown, kjent som «The Godfather of Soul», men den engelske navnebroren, som kanskje heller kan omtales som det «The Godfather of Foul». Mannen som i 1994 lanserte magasinet Loaded. Omstridt og bejublet, og som fikk britiske menn til kaste seg over et blad som markedsundersøkelsene viste at det ikke var et marked for.

Meg om meg selv

I høst kom Brown ut med sin selvbiografi, «Animal House». Episoden på Island er ikke nevnt – så jeg har bare mannen i baren sitt ord for at den er sann – men sammenlignet med det som står i boka, vil en TV ut av vinduet uansett kun være verdt en fotnote.

Boka beskriver en karriere som hele tiden er en hårsbredd unna totalt kaos, både for ham og alle rundt ham. Innimellom går det også veldig galt.

Noen tiår tidligere, på den andre siden Atlanteren, nærmere bestemt i 1967, var det en annen magasingründer som også forandret magasinjournalistikken. Jann Wenner og hans Rolling Stone. Wenner er denne høsten også ute med sine memoarer, «Like a Rolling Stone: A Memoir».

Brown og Wenner har forskjellig bakgrunn, men det er også likheter, og det går en rød tråd fra den ene til den andre. Eller kanskje vi heller skal si en tynn, hvit linje. For med suksessen kom også kokain. Høyt elsket av de to – og noe som bidro til at begge mistet kontrollen på et tidspunkt. Eller flere, litt avhengig av hvem du spør.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Arven etter Hunter

Mitt første møte med Loaded var våren 1997. På forsiden var tegneseriefiguren Judge Dredd med ei dame i hendene. Den som tipset meg om bladet var Morten Abrahamsen, nå journalist i NTB. Han hadde litt tidligere vært i London og intervjuet Loaded-redaksjonen på oppdrag for Morgenbladet.

Morten og jeg jobbet på dette tidspunktet begge i Bellona. Han som sivilarbeider, jeg som journalist i Bellona Magasin, og vi oppdaget raskt at vi hadde en felles interesse for Tom Wolfe, Hunter S. Thompson og new journalism.

Loaded førte denne tradisjonen videre, mente Morten. Kanskje ikke det politiske tilsnittet man fant hos Thompson og hans gonzo-journalistikk i nettopp Rolling Stone, men galskapen. Historier hvor utgangspunktet var den mislykkede reporter som ble dumpet på steder hvor han strengt tatt ikke burde være. Og dette traff en nerve hos mange unge menn i siste halvdel av 90-tallet.

Oppdraget Brown hadde fått var tilsynelatende enkelt. Lage et blad som kombinerte fotball og musikk, hans to store interesser. I miksen puttet han også en stor dose nostalgi. Gamle helter på og utenfor fotballbanen, kultfilmer – og Browns bakgrunn som featureredaktør i musikkavisen NME, som ga ham tilgang til nesten alle artister som var verdt å nevne. I tillegg hadde Storbritannia en voksende undergrunn med komikere som nå ble løftet fram i lyset.

Mindre klær, høyere opplag

Og det var morsomt, en stund. I 1998, året etter at Brown forlot bladet for en ny og bedre betalt jobb som redaktør for mer snobbete GQ, solgte Loaded over 450.000 eksemplarer i måneden i Storbritannia. Men da hadde konkurrerende forlag kastet seg på, med blader som var mer strømlinjeformet i sin tilnærming (FHM, Maxim med flere). Damene på forsidene ble stadig flere, og klærne stadig færre.

Konkurrentene vant, målt i solgte blader. Snart toppet de opplagsrekorden til Loaded med noen hundre tusen ekstra solgte eksemplarer hver måned de neste årene, mens veksten til originalen stoppet opp.

Brown understreker at av de 36 utgavene han var redaktør for, var det menn på coveret på 26 av dem. I årene etter ble det stadig lengre mellom mennene. Etter hvert viste det seg også at det var begrenset hvor langt man kunne dra konseptet med mislykkede journalister som ikke kunne oppføre seg. I hvert fall hvis målet var at folkene som var involvert skulle komme seg hjem uten varige mén.

Karrieren som GQ-redaktør tok også brått slutt da magasinet hadde nazigeneralen Erwin Rommel på lista over århundrets mest velkledde. Det slo dårlig an hos de jødiske eierne av forlaget Condé Nast, som utgir GQ.

Nye konflikter

Browns karriere stoppet ikke med dette, men hans nye konsepter, blant annet magasinet Jack, ble ikke like store opplagssuksesser. Det sikret imidlertid Brown nok penger til en tidlig pensjonstilværelse da han solgte seg ut i tide.

I 2019 gjorde han et kort comeback som redaktør for fotballmagasinet FourFourTwo, men etter et halvt år oppsto det konflikter som gjorde at han gikk av.

LES OGSÅ:

Premiere: Algoritme apokalypse – snart på en skjerm nær deg

Deler av Loaded-historien er fortalt tidligere. Browns nestkommanderende – og senere Loaded-redaktør – Tim Southwell, skrev magasinets historie sett igjennom sine øyne allerede i 1998.

Men boka «Getting Away With It: The Inside Story of Loaded» handler i enda større grad om «se hvor gale vi var» og «dobbelt så mye er dobbelt så gøy».

Den gir likevel et litt annet perspektiv. Og et litt annet perspektiv på Brown, som ikke var verdens enkleste sjef.

Men «Animal House» er mer enn en hyllest til en hedonistisk livsstil, historien har også mer mellommenneskelige aspekter. Brown vokste opp i britisk arbeiderklasse med en mor med store psykiske utfordringer, som til slutt tok sitt eget liv. Noe som naturlig nok preget ham. Og var en årsak til den stadig mer utagerende livsstilen, ifølge Brown selv.

En pompøs mann

Det ligger litt i kortene at en selvbiografi i stor grad vil handle om forfatteren, og det er alltid en fare for at den som skriver vil fremstå som noe pompøs. Og Jann Wenner er en pompøs mann. Heldigvis kommer det litt mer selvironi snikende inn underveis.

Med Wenners drøyt 50 år i musikk- og magasinbransjen har han møtt dem alle. Inkludert intervjuet flere sittende amerikanske presidenter. Skal vi tro Wenner var han også en viktig årsak til at de ble valgt.

I sin storhetstid var Rolling Stone et viktig magasin for musikk, motkultur og politikk. Men på 90-tallet og etter årtusenskiftet har det imidlertid blitt litt vel mye fokus på artister som strengt tatt har gått noe ut på dato.

Kanskje også litt vel mye nostalgi påtvunget både redaksjon og leserne av en eier og redaktør som mener at det knapt har dukket opp en artist siden 70-tallet som det er verdt å lytte til, kanskje med unntak av U2 (Bono og Wenner er venner). Når det er utgangspunktet, kan det bli utfordrende å tiltrekke seg yngre lesere.

Etter at Wenner solgte seg ut i 2017, startet det en fornyelsesprosess. Og med Noah Shachtman som ny redaktør i 2021 – hentet fra The Daily Beast – har Rolling Stone også fått en slags digital renessanse på nyhetsplass. Blant annet fikk avsløringene om Eric Claptons støtte til vaksinemotstandere en viss oppmerksomhet. Det er ikke sikkert Wenner hadde sluppet igjennom den artikkelen om sin omgangsvenn fra fortiden.

Historiens bakside

Som med mange memoarer forteller ikke Wenner hele historien, og boka kan med fordel leses sammen med Joe Hagans «Sticky Fingers: The Life and Times of Jann Wenner and Rolling Stone Magazine» fra 2017. Ei utrolig mørk bok. Det finnes knapt en begivenhet i Wenners liv som Hagan ikke klarer å snu til noe negativt.

I utgangspunktet var dette et samarbeidsprosjekt mellom Hagan og Wenner, men et prosjekt som av naturlige årsaker stoppet opp da Wenner fikk se deler av teksten.

Legger vi sammen de to bøkene og deler sånn cirka på to, får vi kanskje noe som er tilnærmet sannheten. Wenner har tross alt oppnådd noe. Og han ble rik på veien.

«Kokain er Guds måte å fortelle deg at du tjener for mye penger», uttalte den nå avdøde komikeren og Wenner-vennen Robin Williams.

Kanskje var det også det Wenner tenkte på mens han fløy rundt i sitt eget privatfly, med nesa full av hvitt pulver, på vei til et møte med en avdanket rockestjerne et eller annet sted i verden.

Før han innså at pulveret verken er bra for helse, kreativitet eller lommebok. Av de tre var han nok mest bekymret for de to første.

Livet uten status

I Wenners verden er Rolling Stones fremdeles verdens beste rockeband og Bob Dylan den største helten. Og i boka kommer det fram at en viktig årsak til at han ventet så lenge med å selge magasinet, var frykten for at han ikke lenger ville ha adgang til den verdenen hvis han ikke var sjefredaktør i Rolling Stone.

Det er ikke bare rusmidler som gir avhengighet.

Ser vi bort ifra livsstilen, er det marked for å starte noen lignende i dag? Et nytt Rolling Stone eller Loaded? Hvis målet er å kopiere historien, sannsynligvis ikke – men hvis ambisjonen derimot er å starte noe helt nytt, absolutt ja.

Men det er viktig å huske at ingen av disse bladene ble igangsatt basert på fokusgrupper og markedsundersøkelser. De ble startet av unge mennesker som laget et blad de selv ønsket å lese.

Litt som Subjekt eller Tidens Ånd her hjemme. Selv om det gjenstår å se hvordan de historiene til slutt ender.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Her kan dere lese tidligere spalter.

LES OGSÅ:

Et halvt århundre med frykt og avsky: 50 år har gått siden Hunter S. Thompson dro til Las Vegas