I løpet av karrieren har Tove Bjørgaas sett den amerikanske optimismen bli borte: – Oppdraget er veldig, veldig stort

– Det lå litt i kortene at det var journalist jeg skulle bli. Jeg husker jeg skrev masse dikt som barn og sendte inn til avisene i posten. Og på ungdomsskolen jobbet jeg i nærradio i Lofoten.

Det er tydelig at NRKs USA-korrespondent i Washington, Tove Bjørgaas, har hatt karriereplanen mer eller mindre klar siden hun var barn. Fra hun først ble ansatt i utenriksredaksjonen i 2003 har hun to fireårs-perioder som korrespondent bak seg. Nå er hun inne i sin tredje og siste.

Under de til sammen 14 årene på amerikansk jord har hun dekket mange hendelser som har brent seg fast i minnet, men valgkampen da Donald Trump vant beskriver hun som det store jordskjelvet.

– Det var ikke minst spesielt fordi man følte seg så håpløs som journalist. Vi hadde stått og sagt at han aldri kom til å vinne, og jeg hadde fått skreket meg til å være på valgvaken til Hillary Clinton. Jeg skulle liksom være der når den første kvinnelige presidenten ble valgt.

– Det var fælt å stå der i kaoset og ha misforstått stemningen i landet såpass kraftig.

Første møte med verden

Som 16-åring reiste Bjørgaas for første gang til statene som utvekslingsstudent, til en liten by ved bredden av Lake Erie i Ohio. Da hadde hun aldri vært i utlandet før, forteller hun da Journalisten treffer henne på Marienlyst.

Hun har nettopp kommet tilbake til Norge på sommerferie.

– Eller, jeg hadde vært i Sverige en gang husker jeg, på biltur. USA var mitt første møte med verden, og jeg ble blown away. Det var som å leve i en high school-film.

Møtet med verden førte naturlig nok med seg kultursjokk for 16-åringen. Likevel er det først og fremst fascinasjonen over alt som var ulikt det hun kjente til fra oppveksten i Nord-Norge hun husker best i dag.

– Det var mange ting jeg ikke var klar over. Når jeg kom tilbake jobbet jeg i mange år som kursholder for de andre som skulle være utvekslingsstudenter. Da var jeg veldig opptatt av hvordan man møter en annen kultur. Du må prøve å forstå hvordan disse menneskene tenker.

Under året på utveksling ble det for Bjørgaas klart at det var journalist med et ekstra øye på USA hun skulle bli. Journalistutdanning og Nord-Amerika-studier i Oslo mettet likevel ikke lengselen etter en karriere i statene, og omsider søkte hun stipend til en mastergrad i internasjonal økonomi og amerikansk utenrikspolitikk ved John Hopkins University – og fikk det.

– Fra skolen var det mange som begynte å jobbe i Verdensbanken, men det hadde jeg ikke så lyst til. Det er veldig teknokratisk. Jeg er mer kreativ og vil fortelle historier.

Siste periode i USA

Like før 11. september 2001 reiste Bjørgaas hjem til Norge med en mastergrad i bagasjen. Nå har hun bodd mer eller mindre fast i USA fra starten av den første perioden som korrespondent i 2006, til utgangen av det forrige i 2018.

Under pandemien holdt hun fortet i Norge, men i fjor gikk hun løs på den siste perioden som korrespondent.

– Hva synes du om periodene mellom korrespondent-oppdragene?

– Å, det er jo så koselig, for da kan gjøre andre ting som å synge i kor og være mamma, sier hun med et smil.

Bjørgaas beskriver sin egen familiesituasjon som spesiell, med en sønn med amerikansk far bosatt i Washington. Men nettopp det er hovedgrunnen til at hun har kunnet ta på seg flere korrespondent-perioder enn de fleste.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å dra dit enda en gang, for jeg synes det er viktig å slippe til yngre krefter. Men nå var det en veldig spesiell situasjon, fordi Lars Os hadde fått den andre jobben og de trengte en med erfaring på det analytiske. Men dette får bli siste.

Før Os fikk jobben som en av to korrespondenter i fjor, jobbet han frilans som fotografen til Bjørgaas. Nå som de to samarbeider om hele USA-dekningen, har de kommet frem til en arbeidsfordeling hvor Bjørgaas står for det politiske, mens Os i større grad dekker hendelser.

Optimismen er borte

I 2011 ga Bjørgaas ut sin første og foreløpig eneste bok, «Forandring og frykt: Barack Obamas USA». Hun presiserer at hun neppe vil skryte av seg selv, men akkurat denne boken er hun stolt av.

– Den handlet egentlig om frykten for den forandringen Obama var. Ikke nødvendigvis det at han ville gjøre store forandringer med USA, men at han var svart og hadde en annen bakgrunn. Ganske mye av det jeg skriver om slo til. Så kom jo Trump, og litt av den rasismen og frykten for at det gamle USA ville forsvinne, slo ut i full blomst, sier hun og legger til:

– Jeg pleier ikke å skryte av den så ofte, for det er vel 29 skrivefeil i den boka. Kanskje ti i den andre utgaven.

Prediksjonen i boka slo kanskje til, men Bjørgaas forteller at hun ikke hadde trodd at situasjonen skulle bli så dyster som den har blitt.

Som 16-åring og utvekslingsstudent bodde hun hos en arbeiderklassefamilie. De hadde kjent på kroppen hva som skjer når økonomien går ned, og hadde ifølge Bjørgaas en veldig amerikansk holdning til at man må klare seg på egen hånd.

– Jeg ble veldig opptatt av de forskjellene fra Norge – at det var mye hardere å klare seg der borte. Det er kanskje det som har drevet min største interesse for USA: Forskjellene fra velferdsmodellen vår og deres, men også at du kan lykkes veldig der borte. Akkurat den biten er veldig aktuell nå også.

For USA har blitt noe ganske annet enn det var den gang. Ordet «dystert» er en gjenganger i Bjørgaas sine karakteristikker om landet hun har viet karrieren til.

– Dette er en veldig spesiell tid i amerikansk historie. Den største utfordringen er at de ikke er enige om hva slags land de skal bo i. Medielandskapet har blitt så ekstremt splitta, og det er det noen som har tjent seg veldig rike på.

– Nå er det en sånn avgrunn mellom folk, og jeg vet ikke hvordan de skal løse det. Optimismen er borte, og du ser at de sliter.

– Gjelder å navigere

I løpet av de tre periodene som USA-korrespondent har Bjørgaas bitt seg merke i forskjellene mellom amerikansk og norsk journalistisk praksis. Nøyaktige siteringer er kanskje en av de viktigste ulikhetene, forteller hun, for i USA skal man gjengis helt ordrett.

Likevel er det de store avstandene hun anser som mest krevende.

– Det er veldig mye vi ikke kan dekke. Det viktigste vi gjør er å ikke utelukkende bli stående i Washington foran Det hvite hus. Men jeg føler at det er et voldsomt behov for å få forklart det som er vanskelig å forstå, sier Bjørgaas, og trekker frem de pågående kongresshøringene som eksempel.

Hun fortsetter:

– Det er utrolig verdifullt å komme seg ut og vise hva dette egentlig handler om, uten at folka blir fremstilt som karikaturer på ekstreme amerikanere. Du skjønner ingenting med mindre du snakker med helt vanlige folk.

Arbeidshverdagen som utenrikskorrespondent innebærer alt fra direktesendinger på TV- og radio til egenproduksjon av skriftlige saker.

– Oppdraget er veldig, veldig stort, så det gjelder å navigere. Da må man jo kutte ut en del ting. Jeg skriver også en del kommentarer, og det liker jeg å gjøre, men det tar tid. At vi er ute og lager egen journalistikk er veldig viktig for oss.

Lars Os dekket skoleskytingen i Texas: – Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet når det blir for mye