- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Gjelder Vær varsom-plakaten utenfor Norge?, spurte Patji Alnæs-Katjavivi og Kjersti Lie Holtar i sitt innlegg i Journalisten.
Selv jobbet jeg med et temanummer om dette i 2004. Verdensmagasinet X under Tor Aksel Bolle (nå i Bistandsaktuelt), tok for seg problematikken med at norske journalister legger igjen presseetikken hjemme når de rapporterer i «det globale sør».
At man fortsatt må stille spørsmål om Vær varsom-plakaten gjelder i Afrika nesten 20 år etter, er bekymringsverdig.
Innlegget viser at det har vært vanskelig å jobbe med Pressens Faglige Utvalg (PFU) i saken om urfolk i Namibia. Selv om Vi Menn i etterkant har blitt felt i utvalget, er det grunn til å stille spørsmål om håndteringen av saken, dette kommer jeg tilbake til.
Det er en grusom, forvridd og misforstått versjon av virkeligheten vi får servert om himbafolket. «En rystende scene, sett med norske øyne», skriver journalisten. Med tyve år research på afrikansk kunnskap og kultur, spør jeg meg hvor lenge journalisten har oppholdt seg med himbafolket og liknende samfunn, og om det er riktig å se dette med «norske øyne». Alnæs-Katjavivi konkluderer med ganske nøyaktig det samme som meg da jeg leste dette:
«Journalistene evner ikke å ta av seg de norske brillene, og kombinert med svært begrenset kunnskapsnivå om lokale forhold blir det ofte et hoderistende resultat.»
Det er en grusom, forvridd og misforstått versjon av virkeligheten vi får servert om himbafolket
Man blir ikke mindre foruroliget av å lese redaktørens tilsvar. Han viser en total mangel på forståelse for problematikken, og en argumentasjon som både er selvmotsigende og tidvis framstår noe umodent, men det tar seg opp mot slutten. En liste med andre befolkningsgrupper journalisten har omtalt bidrar heller til større bekymring enn lettelse.
Journalister har ikke alltid tilstrekkelig kunnskap, og det er tilgivelig. Det er en del av prosessen å måtte sette seg inn i mange tema, og det er grenser for hvor mye research man har tid og kapasitet til. Men at en redaktør i et magasin som skriver saker om mennesker med afrikansk bakgrunn i vår tid ikke evner å se igjennom denne alvorlige stigmatiseringen, det er ikke akseptabelt.
Vi vet mennesker med afrikansk opprinnelse blir behandlet med lavere menneskeverd i alle deler av samfunnet enn oss i vesten. Om journalister tråkker feil i forhold til det, er det redaktørers ansvar å være oppegående nok til å se at noe skurrer. Om man ikke har tilstrekkelig kompetanse på feltet må man i det minste konsultere noen før man kan sette slikt på trykk.
Redaktøren har rett i at journalistikk er et fag. Han sier det er absurd å påstå at det er vanskelig å kvalitetssikre journalistikk om andre kulturer, tvert om er det lettere enn før. Når han fremstiller at artikkelen om himbafolket er godt håndverk, at gode kvalitetsnormer er fulgt, og metode, kildekritikk og etterrettelighet har vært tipp topp gjør det jo ikke saken bedre, men mye, mye verre.
Så til mitt hovedspørsmål:
PFU valgte å holde saken for lukkede dører, mot klagerens og omtaltes ønske. De ville ha full offentlighet.
Utvalget begrunner det med at «PFU må kunne diskutere en klagesak helt åpent, uten frykt for at opplysninger som nevnes kan bety konsekvenser for noen».
Hva i all verden for slags diskusjoner var det PFU hadde tenkt å ha, som ikke tålte dagens lys?
Selv mistenker jeg at PFU er berørt av samme problematikk som forsker Bjørnstad Åberg beskriver i sin doktoravhandling som omtales i saken Forskning.no publiserte for en drøy uke siden.
Doktoravhandlingen tar for seg et annet segment, utdanningssektoren, og hvordan lærere kjenner ubehag og tvil om hvordan de skal håndtere kulturforskjeller.
De siste år har vi hatt offentlige debatter om diskriminering, forskjellsbehandling, fordommer og annerledeshet. Også i Norge.
I den kontekst har forskning avdekket at man i utdanningssektoren kvier seg for å snakke om kulturforskjeller, en slags «berøringsangst» for denne tematikken. Dette skyldes manglende kunnskapsgrunnlag, noe som er gjennomgående for alle sektorer.
I perspektiv av avhandlingens premisser som også er gjeldende for andre segmenter, kan det være naturlig å spørre om også Pressens Faglige Utvalg er redde for å snakke om kulturforskjeller, fordi man ikke har kunnskap og frykter å tråkke feil.
Som journalister har man ansvar for å bidra til å rette opp skjeve maktforhold, det er hovedgrunnlaget for journalistikken slik det er nedtegnet i Vær varsom-plakaten.
Så PFU seg nødt til å stenge dørene for den omtalte fra himbastammen, fordi vedkommende bryter med det antropolog Marianne Gullestad kaller en norsk «forestilt likhet»?
Det fremstår ganske tydelig at det er stort behov for bevisstgjøring om andre kulturer i alle deler av det norske samfunnet, ikke minst i journalistikken.
Det bør bygges opp sterkere kunnskapsgrunnlag om afrikanske kulturer spesielt, da de med afrikansk bakgrunn praktisk sett har lavest menneskeverd i forhold til oss med vestlig bakgrunn i alle deler av samfunnet. Som journalister har man ansvar for å bidra til å rette opp skjeve maktforhold, det er hovedgrunnlaget for journalistikken slik det er nedtegnet i Vær varsom-plakaten.
Da må vi ha bred skolering på feltet, ikke kun noen få eksperter.
Slik kan man ikke bare unngå å sende feil journalist på oppdrag og ha grov neglisjering av befolkningsgruppers menneskeverd, men også unngå blundere som daglig går utover livskvalitet og trygghet for mennesker i Norge med annen etnisk bakgrunn.
