MORGENRUTINEN:

Lone Lohne er journalist i VG.
Lone Lohne er journalist i VG.

Lone Lohne lærte på den kleine måten hvorfor en bør sette seg inn i etikette før en intervjuer indiske ledere

15 minutter føltes som en evighet.

Publisert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Lone Lohne er journalist i VG, for tida i vikariat som nyhetssjef.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe. Det pompøse Ring 2-svaret er «dobbel americano med lite vann».

– Hva har du på nattbordet?

– Har ikke nattbord, så min kjære følgesvenn Sonic Bomb har fått plass på gulvet. Det er en vekkerklokke for hørselshemmede, men jeg er ikke hørselshemmet, sover bare veldig tungt. Også har jeg en bunke bøker om Kina i vinduskarmen, deriblant Sun Heidi Sæbøs «Kina - den nye supermakten». Ellers er Erika Fatlands «Sovjetistan» inspirasjon til nye reisemål når vi kan begynne å bevege oss over landegrenser igjen. Den ligger over «Operasjon sjølvdisiplin», som jeg ennå ikke har kommet meg gjennom.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Før jeg går i dusjen, må jeg innom VG, Slack og Snapchat, også fortsetter jeg med NRK, Dagbladet, Aftenposten og diverse pushvarsler når jeg sitter på trikken.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Coronavaksine klar tidligere enn ventet» og «Ned i vekt med ostepop».

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Det som engasjerer folk, er ofte en sak. Det er ikke sjelden jeg utbryter «det er jo en sak» når jeg er på middag med venner og vi snakker om det som skjer i livene deres. Så det sjukt originale trikset er vel å være nysgjerrig og å snakke med folk, noe jeg heldigvis er veldig glad i. Det hender også at jeg finner gull i Facebook-grupper om alt fra været i ulike deler av landet, diskusjonsforum for yrkesgrupper og «Vi som trives på Gran Canaria».

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Jeg ryddet nylig i boden og fant noen gamle journalistiske skatter. Blant annet et intervju fra journalisthøyskolen om sykepleierstudenter, der jeg konsekvent bruker ordet prognoser i stedet for diagnoser. Oppgaven ble heldigvis ikke godkjent. Og da jeg jobbet i Aftenposten skrev jeg om folk som har byttet navn til alt mulig rart. Det var en helt streit snakkis-sak, og jeg mener vi fikk inn et nyhetspoeng også. Folk som bytter navn fordi de vil skille seg ut og hete noe artig må være veldig opptatt av oppmerksomhet. Ikke minst hun med byline på saken.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

Aung San Suu Kyi. Hun har mye å svare for.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg mener jeg er god til å forklare kilder hvorfor et ansikt eller en case kan være viktig for å belyse en sak, og på den måten få folk til å stille opp. Dette handler like mye om å behandle folk på en god måte hele veien og å være åpen tilbake. Jeg bruker mye tid på å forklare hvordan vi tenker og jobber, og holder kontakten med kilder som har vært viktige, også i tida etter «stormen».

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Da jeg og DN-fotograf Gunnar Lier skulle intervjue lederne av et indisk selskap i 2013, ble vi sittende og vente på at møtet skulle starte i noe som føltes som en evighet. Vi satt alle og stirret ut i luften i kanskje 15 minutter og det var ganske kleint. Vi hadde fått servert te, og tenkte at vi kunne nyte denne under møtet. Det viste seg at vi ikke hadde satt oss godt nok inn i de lokale kodene, og at alle i rommet bare ventet på at vi skulle drikke opp, så møtet kunne starte. Noe av det morsomste jeg har gjort på jobb, er å få prøve Forsvarets flysimulator i Bardufoss. Det ble en humpete landing.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Her er det umulig å ikke nevne et par eksempler fra egen avis. Lørenskog-dekninga til kolleger som Gordon og Ådne, har vist at det lønner seg å gi journalister mulighet til å jobbe systematisk med én nyhetssak over tid. Og det at VG kastet seg rundt og opprettet en koronaspesial, tidenes mest leste VG-produkt, mener jeg var utrolig viktig i en tid hvor folk søker oppdatert informasjon hele tiden.

– Vil også trekke frem de kreative metodene i Dagbladets «Glidens pris». Den ligger litt tilbake i tid, men har jo fått mye oppmerksomhet i det siste, med fortjent Skup-diplom og Den store journalistprisen.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Sviktende annonseinntekter. Vi må også bli bedre på å forstå og engasjere unge brukere, særlig på egne plattformer. Her har flere redaksjoner tatt nødvendige grep, men vi har fortsatt en vei å gå.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Vi kan være mye mer åpne om hvordan vi jobber. Hadde leserne fått være til stede i en redaksjon og hørt diskusjonene vi har, tror jeg mange ville hatt et litt annet inntrykk av journalistikken. Jeg sier ikke at allmøter bør bli offentlig tilgjengelige, eller at vi er nødt til å forsvare alle avgjørelser, men jeg har tro på mer kommunikasjon rundt valgene vi tar. Det handler ikke bare om å skape tillit, men også involvering.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Dagbladets mye omtalte videoreportasje fra Grünerløkka.

– Når logger du av for kvelden?

– For seint.