Medieforsker mener debatten om KI-bilder er litt hysterisk

– At store deler av pressen i vestlige land har nulltoleranse for bilder generert av kunstig intelligens, tror jeg er en uheldig vei å gå, sier medieforsker Liv Hausken ved Universitetet i Oslo (UiO).

Hun er en av forskerne som holder på med det fireårige prosjektet Photofake, der forskere fra UiO, Høyskolen Kristiania og Henie Onstad Kunstsenter utforsker de visuelle aspektene ved dagens desinformasjonskrise.

Hausken har ansvaret for den delen av prosjektet som gjelder pressemanualene for håndtering av manipulerte bilder og videoer – som for eksempel Washington Post sin – sett i lys av fotohistorien og språket man bruker.

En sentral knagg i Photofake-prosjektet er forestillingen om det postfotografiske: Epoken der kunstig intelligens (KI) generer bilder som ser ut til å være fotografiske, men som ikke er produsert av kameraer.

– Det går veldig fort. Vi visste at forskningsprosjektet var aktuelt, men jeg var likevel ikke forberedt på at verden skulle bli utfordret på denne måten, sier Hausken.

Manipulasjon siden 1846

Sist det var en like stor offentlig diskusjon om manipulerte bilder, var på 90-tallet da Photoshop ble lansert, forklarer medieforskeren. Utfoldelsen av fake news-begrepet, deepfake-videoer og KI for øvrig har gjort diskusjonen aktuell på nytt. 

– Men det er lite historisk hukommelse på dette feltet. Det er lett å forenkle fotohistorien og si at ingen bilder var manipulert før Photoshop, men det stemmer ikke.

Hun trekker historien om bildemanipulasjon så langt tilbake som til 1846, til den første dokumenterte tekniske manipulasjonen av et fotografi. 

Den britiske fotografen Calvert Richard Jones fotograferte fire munker på Malta, men negativene viser at en femte person er dekket over med blekk.

– For noen dager siden fant jeg ut at det kanskje ikke var en femte munk, men en statue. Det finnes ingen skriftlig forklaring eller vitner som sier hvorfor Jones fjernet denne skikkelsen.

Siden Jones solgte bildene sine som suvenirer til turister, er det nærliggende å anta at han gjorde dette av komposisjonsmessige årsaker, og ikke for å villede noen, forklarer Hausken. 

– Og det synes jeg er helt greit.

Rett sted til feil tid

Det finnes mange eksempler på bildemanipulasjon før Photoshop, hvor noen av dem er fotografiske historieforfalskninger. Josef Stalins er praksis kanskje det mest kjente eksempelet, forklarer Hausken. 

Hun peker videre på behovet for å skille mellom teknisk manipulerte bilder, altså bilder som er modifisert, og bilder som manipulerer gjennom konteksten de plasseres i. 

Stalins retusjører bedrev teknisk manipulering der fiender av Sovjetunionen, eller hans egne rivaler, ble fjernet fra alle bilder. Men en av de vanligste metodene, særlig i konflikter, er å bruke originale fotografier og sette dem i en kontekst hvor de ikke hører hjemme.

Nettavisens KI-bilder kan virke uskyldige, men de leker med ilden

– Bildeteksten kan for eksempel angi at fotografiet er fra feil krig, sier Hausken, og viser til et eksempel fra krigen i Ukraina:

Bildet som ble spredd over hele verden etter Russlands fullskala invasjon i februar 2022, viser to barn som står og ser på militære kjøretøy med ukrainske flagg. Soldatene vinker til barna mens gutten gjør honnør tilbake.

Etter at Faktisk.no faktasjekket bildet, viste det seg at det ble tatt i 2016 – seks år før invasjonen. I tillegg var motivet av de to barna iscenesatt.

– Dette er et bilde fra rett sted til feil tid, selv om fotografiet ikke er teknisk manipulert, forklarer Hausken.

– Litt hysterisk

I oktober publiserte NRK en nyhetsoppdatering om strømpriser, illustrert med et fotorealistisk bilde som var generert av KI. Illustrasjonen ble erstattet da den viste seg å ha blitt publisert ved en feil.

– Jeg synes bildet kunne blitt stående som det var, sier Hausken.

Hun mener det ikke nødvendigvis er et problem at pressen bruker slike bilder, så lenge de blir tydelig merket. I akkurat dette tilfellet, i en generell nyhetsoppdatering der hverken sted eller personer identifiseres, ser forskeren på illustrasjonen som uproblematisk.

NRK-illustrasjonen var ikke bare merket med Midjourney og AI, men også med «Illustrasjon» i stedet for «Foto». Illustrasjonen ble erstattet kort tid etter den ble publisert, og byttet ut med et fotografi av lignende strømmaster.

– Jeg synes det er litt hysterisk, litt panikkartet. Begge deler er åpenbart illustrasjoner. Hvilken skade er skjedd om noen skulle tro at det var et fotografi?

Nettavisen har i motsetning til resten av bransjen brukt flere KI-illustrasjoner i sine artikler, noe Hausken ser på som uproblematisk når bildene åpenbart er konstruerte og ikke er ment å skulle dokumentere noe som helst. 

– Det er vanskelig å se hva man oppnår når man erstatter illustrasjonen av strømmaster med et fotografi av strømmaster, som antagelig også er bearbeidet. Det burde nesten ha stått at fotografiet også var en illustrasjon.

Andre krav til reportasjebilder

Selv om medieforskeren har forståelse for at det er nulltoleranse for KI-genererte bilder i mange mediehus, synes hun at mange av argumentene er problematiske.

Både pressen og menneskerettighetsorganisasjoner uttrykker ofte bekymring for at fotografiets troverdighet skal falle.

Hvem er redd for den store stygge kunstige intelligensen?

– Hvis det ser ut som et fotografi, og du tror at det er det, for så å få vite at det ikke er det, kan man få mistanke til alle fotografier. Derfor må man gjøre det åpenbart at en illustrasjon er en illustrasjon, som ikke undergraver fotografiets potensiale.

I forbindelse med Photofake-prosjektet holder Hausken også på med å gjennomgå de mye omtalte KI-genererte kampanjebildene til Amnesty. De illustrerer ifølge henne behovet for å definere og avgrense hva en illustrasjon er.

Tre av de fire Amnesty-bildene mener Hausken er helt uproblematiske, fordi de minner om typiske politiske plakater som ikke sår tvil om hensikten bak. 

De ligner kanskje fotografier, selv om de ikke er til forveksling like, sier Hausken. 

– De minner hverken om pressebilder eller portretter. Det fjerde bildet er tettere på reportasjebildet, som man sjangermessig burde være mer forsiktig med.

Distinksjonene har forsvunnet

En klarere sjangerinndelingen innenfor journalistisk foto tror Hausken vil forenkle jobben til både journalistene og faktasjekkerne kraftig. Hun mener det vil være særlig nyttig å skille mellom fotorealistiske bilder, som mimer fotografier uten å være det, og fotografisk genererte bilder. 

– Det er også mye imellom. Men det krever en analytisk distinksjon som jeg tror pressen gjerne har hatt i en eller annen forstand, som ikke er aktivisert i forhold til KI.

Når Hausken snakker med journalister om disse temaene, har hun merket seg at språket har endret seg de siste ti årene. 

Hun ser at diskusjonen har gått fra å handle om hvordan man skal fotografere for å gi et bestemt inntrykk, til å nærmest utelukkende handle om hvorvidt bildene er «falske» eller ikke. 

I diskusjonen om KI-genererte bilder fremstår det som at det bare er viktig å avsløre om bildet er et fotografi eller ikke, forklarer Hausken, som om det automatisk skulle være usant fordi det ikke er et fotografi. 

Hvor man før var opptatt av om et fotografi fremstilte en sak på en balansert og forsvarlig måte, virker det som om man antar at motivet i et fotografi automatisk er sant eller ekte. 

– Det må være mot bedre vitende. Det synes jeg er interessant, at disse distinksjonene har forsvunnet fra den offentlige debatten. 

LES OGSÅ:

Mannen bak «Vatnik Soup» advarer journalister mot fremtidens desinformasjon