Ingeborg Eliassen har radaren på til alle tider

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Les alle «Morgenrutinene» her.

Ingeborg Eliassen er frilanser i det europeiske nettverket Investigative Europe.

– Kaffe eller te?

– Kaffe.

– Hva har du på nattbordet?

– Øverst akkurat nå: Adults in the room, som er Yanis Varoufakis’ sensasjonelle og skremmende beskrivelse av maktforhold i EU og hvordan makt blir utøvd av hvem. Han skriver om sitt halvår som Hellas’ finansminister i 2015, etter at grekerne stemte på et venstreparti som lovet å få landet ut av gjeldsfengselet det har vært i siden 2010, bare for å bli dyttet enda dypere inn i det. Den leser jeg. For øvrig er nattbordet et støvete monument over overdrevne ambisjoner: Akkurat nå Hilde Frafjord Johnsons Den vanskelige freden, Carsten Jensens Den første sten, Katrine Seles Jølster hotell, Stein Stugus Du har sparken og Bjørn Olav Nordahls Dødvinkel. Jeg skylder på mobilen og sosiale medier for støvet.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «En enorm tabbe å bombe Libya. Enstemmig storting bak rapport som trekker linjer mellom krigsdeltakelse, ødelagte land og flyktningestrømmer.»

– Hvor leter du etter gode saker?

– Yrkesskade: Radaren er gjerne på, enten jeg leser eller lytter eller snakker med folk.

– Om du kan velge hvem som helst: Hvilken person ville du helst spist frokost med og hvorfor?

– Akkurat denne uka: Yanis Varoufakis, av grunnene nevnt over. Eventuelt Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble, for å høre hans versjon.

– Hvordan reiser du til jobb og hvilke medier har du vært innom før du ankommer arbeidsplassen?

– Jeg er kortreist både i Berlin og Stavanger, tar meg fra kjøkkenet til hjemmekontoret. Har da vanligvis hørt nyheter og helst Politisk kvarter på P2, eventuelt nyhetene på Deutschlandsfunk, sjekket sosiale medier og scannet oppslag i Stavanger Aftenblad, New York Times og Deutsche Welle. I Stavanger leser jeg Aftenbladet og Klassekampen på papir, det er ekstra fint.

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Nettet.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– At mye viktig etter hvert går under radaren på redaksjoner som har måttet kvitte seg med altfor mange medarbeidere – samtidig som det ofte ikke ser ut til å mangle reporterkapasitet på arrangementer og fellesnyheter som dermed blir dekket i hjel.

– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?

– Her vil jeg slå et slag for en etter hvert diger gruppe frilansere: Å sørge for at det generelt blir mulig å leve av å bedrive grundig journalistikk uten å være ansatt i et mediehus.

– Om du kunne gå tilbake i tid og møte deg selv som tenåring, hvilke råd hadde du gitt?

– Legg inn økonomi som en komponent i studiene hvis du skal bli journalist. Angrer at jeg ikke gjorde det selv.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Å finne måter å overleve på økonomisk som ikke undergraver journalistikkens viktigste kapital: Troverdighet.

– Hva er ditt forhold til emojies og hvilken bruker du mest?

– Mislikte dem først. Men de er kjappe erstatninger for ord i mange sammenhenger. Og i et virtuelt, internasjonalt arbeidsmiljø kan de være en forsikring mot å bli misforstått. Jeg bruker mest smil, blunk og nerd.

– Når logger du av for kvelden?

– Seinere enn jeg egentlig vil. Har jo alle disse bøkene jeg heller burde ha lest.