Fortsetter vi å dukke opp 2-8 timer etter hendelsen har skjedd, må vi krysse fingrene og håpe at rørleggeren til Torry Pedersen var der

Ettersom Bodø kommune blåste over 700.000 skattekroner på noen dagers besøk av den amerikanske kunstfotografen Spencer Tunick, vil 100.000 kroner for et tre måneders besøk av den prisvinnende nyhetsfotografen Ryan Kelly neppe være helt borte i natta, all den tid et av formålene med besøket er å skape debatt om nyhetsfotografienes kvalitet.

Når viktigheten av å være der når det skjer påpekes, kan man ikke unngå å nevne en av de tidvis største hindringene for å nettopp være der når det skjer:

Politiets kommunikasjon med pressen og den øvrige offentligheten.

Så lenge politiet selv får fungere som «redaktører» og bestemmer hva som skal ut når og hvor, vil muligheten til å feste prisvinnende øyeblikk til minnebrikka i stor grad begrenses.

Fra tiden da 170.400 MHz var en av Norges mest populære og folkekjære radiokanaler, hvor man hadde muligheten til å snappe opp meldinger og sikre seg bilder av hendelsen mens den pågikk – hvilke resulterte i bilder fra stedet mer eller mindre når det skjer - sitter man i dag ofte igjen med bilder fra stedet hvor det skjedde.

• LES OGSÅ: Stor spørreundersøkelse: Så ille mener norske journalister det er blitt etter at politiet tok Twitter i bruk

Ønske om forbedring – til liten eller ingen nytte

Gjentatte ganger har pressen og diverse organisasjoner forsøkt å finne frem til overkommelige løsninger for å sikre en rask, ryddig og god kommunikasjon med pressen - senest i januar da en delegasjon med norske redaktører, journalister, representanter fra Politidirektoratet og Oslo politidistrikt besøkte politiet i Stockholm (krever abonnement).

Budstikka har forsøkt med en illsint e-post til Oslo politidistrikt (krever abonnement), lokale medier rundt om i landet har hatt møte med politidistriktenes kommunikasjonsenheter, redaktører tar opp problemstillingene på lederplass og formelle klager har blitt sendt på enkelte operasjonsledere – alt tilsynelatende for døve ører.

Situasjonen er det samme i dag som da det utdaterte TETRA-nettet ble faset inn for ni år siden:

Hva som kommer ut og når det kommer ut, er opp til operasjonsleder. Om det i det hele tatt kommer ut, avhenger av hvilken operasjonsleder som er på jobb, og selvfølgelig varierer praksisen fra distrikt til distrikt.

Med andre ord: aldri før har tipshonorar vært mer nødvendig for å sikre pressen tips om pågående hendelser.

Nærmere én time i snitt

I mai 2018 foretok jeg en gjennomgang av Sør-Øst politidistrikts Twitter-meldinger.

Resultatet var ikke særlig oppløftende:

• Av 150 Twitter-meldinger hvor tidspunktet var angitt, brukte politiet i snitt cirka 35 minutter fra hendelsen skjedde til det ble meddelt pressen.
• I de 41 tilfellene hvor Twitter-meldingene ble oppdatert, tok det i snitt ytterligere cirka 30 minutter før oppdateringen kom.

De to første ukene i januar i år foretok jeg en lignende gjennomgang:

• Av 150 Twitter-meldinger hvor tidspunkt var angitt, brukte politiet i snitt cirka 50 minutter fra hendelsen skjedde til det ble meddelt pressen.

Til tross for at SØPD stod midt oppe i sammenslåingen av fire operasjonssentraler i mai, har gjennomsnittstiden økt.

Joda, det er mange «Vi er på vei til (...)»-meldinger uten angitt klokkeslett, men det er jaggu mange «vi har vært på(...)»-meldinger også.

Fortsetter vi å dukke opp 2-8 timer etter hendelsen har skjedd, må vi krysse fingrene og håpe at rørleggeren til Torry Pedersen var der.

Når informasjonen treneres

I andre tilfeller trenerer politiet bevisst tidsbruken for publisering av opplysninger til det ytterste, som f.eks. i januar hvor det tok 6,5 timer før de informerte om kvinnen som ble holdt innesperret av to menn og forsøkt voldtatt i Horten, eller da det gikk 2,5 timer fra en tilfeldig forbipasserende ble knivstukket i armen i Kongsberg.

Det finnes også en rekke eksempler hvor alvorlige hendelser oppstår, hvor politiet helt bevisst unngår å opplyse om saken, men samtidig tar seg tid til å legge ut Twitter-meldinger om fyllebråk, savnede hunder og promillekontroller.

Her et for øvrig et knippe saker fra Buskerud hvor politiet de siste årene har unnlatt å gå ut med informasjon, enten innen rimelighetens tid - eller i det hele tatt...:

• Innbruddstyv ville voldta jente (DT 09.14)
• Mann blottet seg for jenter i Drammen (DT 09.14)
• Torpederte to politibiler og stakk (DT 02.15)
• Omfattende leteaksjon avsluttet (Ringblad 03.15)
• Fløyet til sykehus etter knivstikking (DB 04.15)
• Døde etter grov vold - kripos undersøker drapsåsted (DRM24 06.18)

Og er det noen hendelser hvor politiet virkelig kvier seg for å gå ut med informasjon, så er det sedelighetssaker.

Det er ikke annet enn forkastelig at politiet skal bruke 8,5 timer på å informere voldtektsforsøk i sentrumsnære parker.

Uansett om politiet måtte ha en mistanke om hvem gjerningspersonen er, må folk må bli gjort oppmerksomme på at en overgriper vandrer fritt rundt i en av landets største byer.

I beste fall unngår man enda et nytt offer. Da får heller «prisen å betale» være at noen er litt ekstra bekymret frem til vedkommende er bak lås og slå.

– Vi ser at det er rom for forbedringer

Det er dessverre ingen grunn til å tro at tiden det tar fra noe skjer til det blir meddelt offentligheten vil bli bedre så lenge resursene hos politiet er knappe.

For politiet sin del må dagens Twitter-løsning være det mest behagelige, samtidig som pressen strengt tatt kan akseptere det.

• LES OGSÅ: Politimester mener både Twitter og telefon har svakheter - håper på nye løsninger i løpet av noen år

Ved å la være å opplyse om hendelser kan politiet slippe «brysomme» journalister på hendelsessteder og telefonsamtaler fra redaksjonene.

Og hva vil politiet selv svare på kritikken?

Jeg satser et gratis bilde på noe sånn som «Vi ser at det er rom for forbedringer», «Vi skal ta, og har tatt, en runde internt», «Vi jobber med å finne en bedre løsning», «Vi må prioritere liv og helse», og «Vi skal forsøke å bli bedre»

Det har de sagt i ni år, altså siden 2010. Hva har skjedd, og hva har blitt bedre siden da?

Ikke en dritt. Snarere tvert i mot.

LES OGSÅ:

År etter år har juryene i Årets bilde savnet de gode nyhetsbildene