PK-leder Sveinung Uddu Ystad. Foto:Kathrine Geard
PFUs mindretall forstår ikke bildets posisjon
KOMMENTAR: Hva er egentlig forskjellen på å iscenesette situasjoner for å få gode bilder og jukse i Photoshop i etterkant, spør Sveinung Ystad i Pressefotografenes Klubb.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
PFUs fellelse av Agderpostens bildemanipulasjon er et viktig signal til norske redaksjoner. Prinsippene for fotojournalistikk er de samme som for all annen journalistikk: det handler om troverdighet og tilliten til leserne.
I forhold til mange internasjonale kolleger har skandinaviske fotojournalister et liberalt syn på hva som er lov og ikke lov når det gjelder etterbehandling av bilder. Vi endrer på kontrast, lyshet og fargeintensitet. Vi mørkner eller lysner hele eller deler av et bilde for å få fram hovedobjektet. Vi endrer på fargeintensiteten for at bildet skal se bedre ut på trykk eller for å gi bildet det visuelle uttrykket vi ønsker. Photoshop for fotografer er som Word for skrivende journalister, det er et verktøy for å klargjøre et bilde for publisering. Diskusjonen om hvor mye man kan endre et bilde foregår kontinuerlig, noe debatten om fjorårets vinnerbilde i World Press Photo viser.
Fotografiets posisjon
Et prinsipp ligger likevel til grunn for all fotojournalistikk: det er ikke lov å legge til eller fjerne elementer i et bilde. Det er dette PFUs fellelse legger til grunn når de når har felt Agderposten etter Vær varsom plakatens punkt 4.11:
«Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.»
Diskusjon om prinsipper kan ofte bli «pompøs» og «bakstreversk», for å bruke noen av uttrykkene fra debatten i PFU. Utvalgsmedlemmene Eva Sannum og Line Noer Borreviks argumenter for bildemanipulering vitner imidlertid om liten forståelse for fotografiets posisjon i journalistikken. Agderpostens bildereportasje ble flere ganger referert til som illustrasjoner, ikke et selvstendig journalistisk arbeid. I det lyset er det også enklere å argumentere for at bildemanipulering ikke har så stor betydning. Hadde de samme argumentene blitt brukt om det var en skrivende journalist som hadde fabrikert sitater eller scener i en tekst?
Vil ha debatt
En moment vi likevel skal ta med videre er spørsmålet om arrangering av bilder. Hva er egentlig forskjellen på å iscenesette situasjoner for å få gode bilder og jukse i Photoshop i etterkant? Her har bransjen mye å svare for. Den debatten skal Pressefotografenes klubb ta videre.
Flere av utvalgsmedlemmene gav uttrykkk for at klagesaken isolert sett ikke er et veldig alvorlig overtramp. Det er de fleste enige om. Men Vær varsom-plakaten handler om prinsipper og for bransjen handler dette om å sette en grense for å verne om troverdigheten til det journalistiske bildet. Det gjelder alle bilder som blir publisert i norske medier, uansett sjanger.
Sveinung Uddu Ystad er leder av Pressefotografenes klubb (PK).