Avsløringen av at Dagens Næringsliv, kvalitetsavisa som har vunnet priser i fleng og koster mer enn noen annen daglig publikasjon i landet, kom på nettet. Filmdistributør Øistein Refseth i Bergen, opprinnelig fra Elverum, har 680 følgere på Twitter. Han kjøpte DN lørdag, men kom ikke til magasindelen før søndag frokost.
Refseth kjente igjen fortellingen om prompende flyvertinner fra en amerikansk bok. Han antok at Butenschøn hadde sitert eller intervjuet forfatteren og sjekket igjen. Da dro han kjensel på flere passasjer i magasinets sak «Klagemuren» og delte observasjonen, med avslørende eksempler som demonstrerte at sammenfallene ikke kunne være tilfeldige, men resultat av plagiat.
Tweeten ble raskt delt av folk med langt flere følgere, blant dem Asbjørn Slettemark og Doremus. Nettstedet 730.no var først ute med redaksjonell omtale av skandalen allerede natt til mandag. Dermed oppdaget DN at en profilert, dyktig og populær medarbeider hadde jukset. Sjefredaktør Amund Djuve besluttet å fjerne artikkelen fra nett og sendte epost til medarbeiderne:
«Til alle ansatte,
Vi får en del oppmerksomhet i dag fordi fire avsnitt i lørdagens magasinsak «Klagemuren», er tatt fra The New Yorker uten at vi har kreditert kilden. I saken fremstår sitatene som om det er DN som har snakket med de aktuelle kildene.
Dette er selvfølgelig en fullstendig uakseptabel fremgangsmåte, og vi har nå fjernet saken fra nett og vil legge den ut igjen når feilen er rettet opp. Daniel som har gjort dette, har beklaget og er lei seg. Anne som også hadde byline på saken, ante ikke at disse sitatene ikke var våre egne, og er helt uten skyld.
Vi vil trykke beklagelsen nedenfor på nett i dag og i utgaven i morgen.
Amund»
Slik lød den offentlige avbikten:
«DN beklager
I artikkelen Klagemuren som ble publisert i DN Magasinet lørdag 25. juli, er flere beskrivelser og sitater tilsynelatende innhentet av DNs reporter i virkeligheten hentet fra en artikkel i magasinet The New Yorker uten at vi har oppgitt magasinet som kilde. En slik fremgangsmåte er selvsagt i strid med våre retningslinjer, og vi beklager sterkt det inntrufne. Den opprinnelige artikkelen er fjernet fra nett.
Amund Djuve
Sjefredaktør»
Redaksjonen i DN startet mandag arbeidet med å avdekke om det var flere tilfeller av plagiat i artiklene Daniel G. Butenschøn har skrevet gjennom sine åtte år i avisa. Mandag kveld kom den første bekreftelsen. Djuve fortalte på Etterbørs at også reportasjen «Eggimellom» fra 2011 (slettet nå) inneholdt avsnitt fra New Yorker og at Journalisten hadde avdekket at reportasjen fra verdens billigste Michelin-restaurant hadde anvendt samme «metode».
Les Journalistens sak om Hong Kong-restauranten.
Den amerikanske skribenten DN hadde «lånt» beskrivelser, scener, personer og skandaler fra i «Klagemuren», heter David Sedaris. Han er komiker, forfatter og kjent radiostemme på kvalitetskanalen NPR. Fortellingen om flyvertinnenes hevn står i den siste boka hans, samt i New Yorker. Sedaris har fått kritikk for å blande journalistikk og diktning, og har innrømmet at han tar seg sånne friheter som å dikte opp personer og episoder.
Dermed er det en risiko for at DN i «Klagemuren» ikke bare har framstilt andres observasjoner og intervjuer som sine egne, men også har gjengitt andres frie diktning som virkelighet. Selv kaller Sedaris sjangeren «realish». New Republic publiserte i 2007 en grundig drøfting av metoden hans.
Det er mange lånte fjær i den journalistiske fellesgarderoben
Om Sedaris gjorde det i New Yorker-teksten «Standing by», vet jeg ikke. Men jeg mistenker det. Refseth, som er fan, forteller at historiene ofte foreligger i flere variasjoner, avhengig av om de presenteres i radio, magasin eller bok. Paul Farhi skriver i Washington Post i 2012 at magasinet faktasjekker humoristen grundig før han blir publisert. DN påberoper seg også grundig redaksjonelt faktasjekk av eget innhold. I så fall har den sviktet kapitalt her.
Redaksjonsledelsen i DN har åpenbart ikke ant at medarbeideren rappet innhold fra Sedaris. Han oppga jo ikke kilden, men skrev som om han selv hadde snakket med flyvertinner og observert rasta-passasjerer på Rygge. Butenschøn var riktignok tatt for plagiat én gang tidligere, da Jon Hustad avdekket avskrift fra samme magasin i Klassekampen i 2005.
Det er mange lånte fjær i den journalistiske fellesgarderoben. Jeg tror nesten alle journalister, som forfattere, pynter seg litt med andres fakta, formuleringer og metaforer. Det publiserte er kulturelt felleseie, og inspirasjon er en forutsetning for kreativitet. Spørsmålet er hvor grensen går, men det er åpenbart flere skrittlengder før featuresaken «Klagemuren» fikk siste punktum.
Antakelig var det mer svindel før enn nå, siden det er blitt lettere å avsløre. En gang kunne Aftenpostens medarbeider skrive av Newsweek. Når man låner en annens formulering (som kanskje igen er lånt), faller det innenfor presseetikken. Men hvis formuleringen er tilstrekkelig original, fortjener leseren kilden. Andres observasjoner kan man ikke gjøre til sine egne. Fakta er frie.
Juks gjør alvorlig skade på medienes omdømme og den offentlige samtalen, selv om det skjer sjelden. Når det avsløres, rykker gjerne noen mediefolk raskt ut og skylder på tidspress i pressen. Men det er altfor bekvemt. Fusk er først og fremst et produkt av latskap, forfengelighet, svak etikk og anledning.
Daniel Butenschøn har skrevet mange svært gode saker. Bare fra i år husker jeg beretningen hans om brannberedskap og Lærdal og en hysterisk morsom skildring av arkitektspråket. I går leste jeg gjennom et titall historier fra hans hånd, uten å se noe som vakte umiddelbar mistanke. Usikkerheten hviler likevel over hans øvrige artikler og DN har allerede oppdaget og trukket en av dem, samt den Journalisten avslørte i går. Det er fortsatt mulig at disse var et enkelttilfeller. Jeg ville ikke våge å stole på det, og DN bør heller ikke. Det er avisas ansvar å undersøke og avklare.
Det beste DN kan gjøre, er å fortelle offentligheten hva de selv finner. Selv om dette langfra er journalistisk tradisjon, bare de beste er åpne om egne feil. Flere Butenschøns sitater mangler kildeangivelse og forteller leseren at uttalelsene er gitt til Dagens Næringsliv. Hvis det stemmer, er det selvsagt greit. Dyktige faktasjekkere og lesere med detaljert kunnskap om sakene han har laget, vil sikkert også melde seg om de oppdager mer som lukter.
