I den siste papirutgaven av Politiforum publiserer fagbladet en 50 sider lang reportasje om politimannen Marius Ulekleivs lange kamp mot angst, depresjon og utbrenthet.
Til tross for artikkelens lengde, har redaktør i Politiforum og sakens skribent, Erik Inderhaug, aldri vært i nærheten av å få så mange tilbakemeldinger på en sak. Og responsen har vært utelukkende positiv, sier han til Journalisten.
– Det er veldig tydelig at vi har truffet en nerve i politiet med denne saken. Tilbakemeldingene tilsier at mange kjenner seg igjen i Marius sin situasjon, sier Inderhaug.
På nett har reportasjen så langt fått 31.000 sidevisninger, med gjennomsnittlig lesetid på over sju minutter. Hittil er saken den trettende mest leste siden de begynte å måle trafikktallene i 2014.
Det er også mulig å lytte til reportasjen, det tar cirka én time og åtte minutter.
Tilbakemeldingene har også kommet fra langt utenfor Politiforums kjernegruppe, men i stor grad fra politifolk.
– Jeg har fått tilbakemeldinger fra hele spekteret av politiansatte, fra pensjonister til politidirektøren. Mange forteller om sine egne utfordringer med psykisk helse, og flere sier saken har inspirert dem til å være mer åpne. Felles for alle er at de uttrykker at de blir berørt av saken og historien til Marius. Mange av tilbakemeldingene er til å få frysninger av.
Gikk i kjelleren
Inderhaug fikk en telefon fra Ulekleiv i 2021. Politimannen var av de aller høyeste, mørkeste og tøffeste politifolka, men mista identiteten sin da han gikk i kjelleren igjen og igjen, forteller redaktøren.
– Han tenkte at han sannsynligvis ikke sto alene om dette. Ønsket hans var å bidra til normalisering, altså at det skal føles greit å være åpen om at man sliter psykisk, også i politiet. Marius ønsket å stå frem og røske opp i det han opplever som en form for machokultur i politiet, som er preget av et hardt ytre. En kultur hvor politifolk skal fremstå som sterke, og ikke vise svakhet.
Redaktøren påpeker at denne kulturen nok ikke er så sterk som for 30-40 år siden, men at deler av politimiljøet fortsatt i dag er preget av den.
Telefonen fra Ulekleiv gjorde at redaktøren og redaksjonen måtte ta en del presseetiske vurderinger.
– Han beskrev at han stod midt i en livskrise. Vi måtte vurdere hvorvidt vi skulle la han utlevere seg selv, og i hvor stor grad.
De måtte også ta hensyn til familien hans. Det var ikke gitt etter den første samtalen at saken skulle bli så omfattende.
– Vi har brukt lang tid på å la den modnes, men jeg ble etter hvert veldig trygg på at dette var noe Marius ville tåle å stå i. Både etter samtaler med ham og de rundt ham, sier Inderhaug.
Nevner selvmordstanker
Ulekleiv selv har fått hundrevis av tilbakemeldinger fra kollegaer, kjente og ukjente for at han turte å være så åpen om et tabubelagt tema, tilføyer Inderhaug.
I saken beskriver Ulekleiv at han har selvmordstanker. Vurderingen om å nevne det i saken ble diskutert nøye, sier redaktøren.
– Han beskriver tanker han hadde om hvordan han ville gjort det. Vi vurderte om det var etisk forsvarlig å beskrive selvmordsmetodene. At det aldri var snakk om handlinger, men impulsive tanker, gjorde at vi landet på at det var greit å nevne det.
De valgte heller ikke å utbrodere om metoder enn å kort nevne tankene han hadde.
– Samtidig var det en sentral del av saken å faktisk nevne at han har hatt selvmordstanker, for å gi en enda bedre forståelse av den situasjonen Marius befant seg i, sier han.
En åpen slutt
Inderhaug har fulgt politimannen over en periode på halvannet år, og fulgte han tett gjennom hans opp- og nedturer.
– Tanken var at jeg skulle følge ham gjennom behandlinger og sykemeldinger fram til han var tilbake på jobb. Vi snakket jevnlig om dette underveis, og etter en periode innså vi at det kanskje ikke var noe mål at saken skulle ende med at han kom tilbake for fullt, fordi det var usikkert både om og når han kom til å gjøre det, sier Inderhaug.
Samtidig kom de frem til at saken ville bli bedre og sterkere om de lot den få en mer åpen slutt. Det er også mye håp i hvordan saken ender.
Kjenner seg igjen
Utover 2022 er Ulekleiv fortsatt delvis sykemeldt, og vet ikke når han vil være tilbake i full jobb i politiet.
Underveis har Inderhaug merket at det finnes likhetstrekk mellom han og politimannen.
– Da mener jeg ikke konkret på hva han har opplevd og gått gjennom, men jeg kjenner igjen tankemønsteret Marius beskriver rundt prestasjonsjaget. Dette med å verdsette seg selv ut ifra hva man gjør, og ikke hva man er, sier Inderhaug og utdyper:
– Man ønsker å prestere, og det er ikke alltid like lett å gi slipp på en sak og tenke at nå er det godt nok. Dette er det sikkert også mange i vår bransje som kjenner seg igjen i.
Inderhaug forstår hvorfor leserne mener dette er en viktig sak.
– Alle bærer på ett eller annet. Marius sin historie er inspirerende fordi han klarer å sette ord på de følelsene han går rundt og bærer på. Åpenheten hans er prisverdig, og jeg tror han med å stå fram på denne måten gjør noe veldig bra for politiet, og kanskje også for folk utenfor etaten, sier Inderhaug og avslutter:
– Psykisk helse kan være vanskelig å snakke om, men jeg håper saken og historien hans kan bidra til litt mer åpenhet om temaet. Det tror jeg mange har godt av, meg selv inkludert.
