Raumnes-journalisten Thomas Frigård jobber én dag i uka i Landslaget for lokalaviser for å hjelpe medlemsavisene i gang med små og store graveprosjekter. Foto: Roger Aarli-Grøndalen
Raumnes-journalisten Thomas Frigård jobber én dag i uka i Landslaget for lokalaviser for å hjelpe medlemsavisene i gang med små og store graveprosjekter. Foto: Roger Aarli-Grøndalen

Er ålreit, men slitsom

Thomas Frigård hjelper LLA-avisene med hverdagsgraving.

Published   Updated

Redaksjonen i lokalavisa Raumnes består av kun fem journalister. Det har ikke stoppet Thomas Frigård fra å vinne flere priser for store graveprosjekter. Nå er han lånt ut for å hjelpe andre lokalaviser med å grave dypere.

Bli med og grav

Raumnes holder til i Nes kommune på Romerike. Der jobber Frigård fire dager i uka, men den siste dagen tar han toget inn til Oslo og inntar en lånt pult hos Landslaget for lokalaviser (LLA). I en 20 prosent prosjektstilling skal han koordinere og hjelpe LLAs medlemsaviser med «hverdagsgraving».

– Pr. i dag er det 15-20 aviser som er med i prosjektet. Men det er åpent for flere, så det er bare å ta kontakt, forteller Frigård.

Prosjektet har pågått siden tidlig på vårparten i år, og mye fokus har vært på å hjelpe avisene med å søke om støtte til graveprosjekter. Hovedsakelig fra Stiftelsen Fritt Ord.

Får hjelp av de store

– Vi har også avtaler med gravespesialister i de store redaksjonene, som har sagt seg villige til å bidra ved behov. Vi hjelper fortløpende med utfordringer avisene måtte ha med sine prosjekter, og fremover har vi planer om å arrangere seminarer, kanskje også noen webinarer.

Frigård har i mange år sittet i Pressens Offentlighetsutvalg. Erfaringene og kontaktnettet derfra er noe av det som nå kommer LLA-medlemmene til nytte. Men den største ressursen for LLA-avisene i denne sammenheng, er sannsynligvis Frigård selv. Han vet hvordan det er å jobbe med prosjekter som tar måneder fra idé til publisering – hvis ideen i det hele tatt fører til noe – og han kjenner daglig på kropp og sinn hvor krevende det kan være å kombinere graving med redaktørens krav om at man i en liten redaksjon også må følge det løpende nyhetsbildet.

Selv om Frigård har vunnet priser for sitt gravearbeidet, kommer heller ikke han unna fortløpende levering av alt fra kommunale møter til forhåndsomtaler av kommende kunstutstillinger.

– Når det er sagt, det kan faktisk være veldig hyggelig å lage en forhåndsomtale etter at man har avsluttet et større prosjekt, og oppleve at den du ringer faktisk har lyst til å snakke med deg.

Å gå makten etter i sømmene mener jeg er en av pressens hovedoppgaver.

Møter mye motstand

For sånn er det ikke alltid når alle trådene i de mer avslørende graveprosjektene skal nøstes inn.

– Du møter mye motstand, ikke minst når du utfordrer maktpersoner. Det har hendt at politikere og administrasjonen i kommunen har kontaktet redaktøren og gitt klar beskjed om at «dette er bare tull». De føler at det jeg holder på med er utidig, at jeg river ned gode tiltak og er imot alt som skjer. Samtidig mener jeg selv at jeg har et godt forhold til de fleste politikere og de ansatte i kommuneadministrasjonen. Tror de tenker at «han Thomas Frigård er ålreit, men slitsom.» Det jeg leverer skal være etterrettelig og presist. De fleste respekterer det, og hvis ikke er det deres problem. Å gå makten etter i sømmene mener jeg er en av pressens hovedoppgaver.

Etter å ha tenkt som om litt, legger han til:

– Noen synes helt sikkert at jeg er en dust, men det lever jeg jævlig godt med.

Et Frigård-prosjekt som fikk mye oppmerksomhet lokalt, og etter hvert også nasjonalt da TV 2 plukket opp saken, var reportasjen «Min fetters selvmord». I artikkelen, som utviklet seg til å bli en serie, satte Frigård søkelyset på pasientgrupper som hadde blitt kasteballer i helsevesenet, alt sammen med utgangspunkt i hans fetter, som etter å ha levd med kroniske nakkesmerter i mange år, tok sitt eget liv.

– Helt klart den vanskeligste saken jeg har jobbet med, sier Frigård.

Fikk heder og ære

Etter å ha avklart prosjektet med sine slektninger og gjort unna hoveddelen av researchen, satte han seg ned på kontoret en sen kveld, etter at alle andre hadde gått hjem, og begynte å skrive.

– Jeg er veldig fornøyd med hvordan den saken ble, sier Frigård.

Etter at artikkelen sto på trykk, ble han kontaktet av flere som mente at de ikke nådde fram i helsevesenet, og det hele utviklet seg til å bli en lengre reportasjseserie.

I ettertid er serien belønnet med Akershus Journalistlags SNUS-pris, og den fikk også hederlig omtale da LLA delte ut sine journalistpriser for 2017.

Men selv om utgangspunktet denne gangen var personlig, var arbeidsmetodene i all hovedsak de samme som i andre store prosjekter.

– Jeg går bredt ut i researchfasen, deretter samler jeg opplysningene og det jeg ønsker å finne ut i tankekart – eller skisser over hvordan jeg ønsker å fortelle historien. For hvert nytt funn, lager jeg et nytt tankekart eller oppdaterer det jeg allerede har, sier Frigård.

Spørsmål som må besvares underveis, er blant annet: Er dette en sak? Og hvis ja, hvem eller hva er relevante kilder, finnes det organisasjoner, eksperter, hva mener politikerne – og er det lignede historier der ute. For å nevne noe.

Ikke én sak

Mens mange journalister velger å presentere graveprosjekter i en stor og omfattende reportasje som skal fortelle alt på en gang, foretrekker Frigård å dele ting opp.

– Jeg synes serier fungerer bedre. Da er det enklere å få frem flere detaljer og aspekter, noe som ofte kan forsvinne i brødteksten i en lang reportasje. Ved å dele opp unngår man lettere at viktige ting blir utelatt.

Et annet råd han har til alle som ønsker å grave, er å ikke publisere for tidlig. Da går man raskt glipp av kilder – og fremstillingen kan også bli for ensidig.

Deretter er det viktig å ikke gi seg:

– Du må ha en vilje og lyst til å åpne det som er lukket. Der andre snur er det viktig å fortsette. Målet er hele tiden å få fram opplysninger som andre ikke ønsker skal komme fram. Og da vil du møte motstand.

Kanskje også internt:

– Noen ganger vil man få høre «er du ikke snart ferdig med denne saken» og «er det noe mer å fortelle», da er det viktig å ha tett og god dialog med redaktøren, og holde tråden slik at du ikke minster fokus.

Krever noen kvelder

Frigårds erfaring er at mye fritid går med. Den normale arbeidsdagen er ikke lang nok til å rekke dette innimellom alt annet.

– Selve researchfasen er noe jeg koser meg veldig med. Jeg har et nerdete forhold til det å dykke ned i alle detaljene. Ofte venter jeg også med å gå til redaktøren for å fortelle hva jeg holder på med, til ting begynner å bli litt mer konkret. Jeg forsøker også å unngå å sette en dato for når jeg skal være ferdig med et prosjekt. Jeg jobber til jeg føler at det jeg har er bra nok.

Ideer til større prosjekter begynner noen ganger med et tips, andre ganger starter det i Frigårds hode. Et eksempel på det første var avsløringer om dårlig arbeidsmiljø i det interkommunale selskapet Øvre Romerike brann og redning. Selv om han hadde fått et tips om at ikke alt var som det skulle, var det ingen som ville si noe.

– De interkommunale selskapene blir ofte oversett og glemt, mener Frigård, som etter hvert har gode erfaringer med å kikke dem i kortene.

I saken om det lokale brannvesenet startet han med å be om å få tilsendt postlistene for det siste året. All post inn og ut. Det førte til at han fikk levert en eske som innehold 1200 sider. Herfra ba han om cirka 50 dokumenter. Han ble nektet innsyn i nesten alle. Men etter klager til både Fylkesmannen i Oslo og Akershus og etter hvert også Sivilombudsmannen, fikk han medhold i det aller meste, og hadde til slutt nok oversikt til å begynne å skrive.

Også denne saken ble plukket opp av andre medier.

Dokumenter «forsvinner»

Frigård har erfart at en god start kan være å be om innsyn i hele sakskompleks. Fremdeles skjer det altfor ofte at dokumenter av ulike årsaker «forsvinner» og dermed ikke er i postjournalene.

Det går med kvelder, helger og fridager for å komme i mål med mange av prosjektene, men jeg mener absolutt at det er verdt det.

Enkelte ganger kan en større artikkelserie starte med ett enkelt spørsmål. Et eksempel på dette var da Frigård spurte ordføreren om rådmannen i Nes kommune hadde fått lønnsøkning. Det hadde han, forklarte ordføreren, men det viste seg at det hadde formannskapet vedtatt i et telefonmøte, uten at saken sto på sakslista og den var heller ikke protokollført. Det viste seg også at rådmannen hadde fått høyest lønnsøkning av alle.

På tross av alt dette, mente kontrollutvalget i kommunen at det ikke hadde skjedd noe galt. Frigård klaget da saken inn til Sivilombudsmannen, som påpekte at dette absolutt ikke var greit.

– Det går med kvelder, helger og fridager for å komme i mål med mange av prosjektene, men jeg mener absolutt at det er verdt det. Og jeg koser meg med vekselbruket det er i en lokalavis, hvor man kan jobbe med både store graveprosjekter og raske nyhetssaker.

Mellom linjene kommer det fram at det å være gravejournalist på heltid i en større redaksjon på sikt kan være drømmejobben, men Frigård er likevel rask med å poengtere at han trives veldig godt med jobben han har i Raumnes i dag.

Mindre graving for graver

Paradoksalt kan prosjektstillingen han nå har i LLA bidra til at det blir litt mindre graving fremover. Selv for Frigård har døgnet i all hovedsak kun 24 timer. Men noen nye prosjekter har han begynt å snuse på. Uka etter at Journalisten møter ham har han to dager fri etter turnusjobbing. De har han tenkt å bruke til å gå igjennom dommer som er avsagt i den lokale tingretten de siste årene. Han har en hypotese han gjerne vil sjekke ut...

Fakta om LLAs graveprosjekt

  • Graveprosjektet ble formelt rullet i gang på LLAs landsmøte i Bodø i april i år med et eget graveseminar med cirka 100 deltakere og en rekke foredragsholdere.
  • Blant foredragsholderne var Thomas Frigård, som nå er prosjektleder for graveprosjektet i en 20 prosent stilling, utlånt fra lokalavisa Raumnes.
  • 15-20 aviser deltar i prosjektet, men det er åpent for flere deltakere.
  • Frigård er vikar for Laila Borge, redaksjonell fagmedarbeider i LLA, som Frigård påpeker har lagt veldig mye av grunnlaget for prosjektet.