Reddet av en hagegnom: En hyllest til en journalist og venn som døde for tidlig

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Familien min har lenge fryktet at en ballong skal bli min bane. At jeg er et høyt smell unna å få et kraftig hjerteinfarkt.

Å dekke kriger og konflikter har derfor aldri ligget naturlig for meg. Men selv en pyse kan la seg fascinere av dem som tør.

I påsken leste jeg ferdig Benjamin Halls bok «Saved. A War Reporter’s Mission to Make It Home».

Hall er Fox News-journalisten som i mars i fjor ble hardt skadet da bilen han satt i ble truffet av russiske missiler ikke så langt fra Kyiv. Hans to kolleger ble drept, det samme ble to ukrainske soldater som også var i bilen. Selv sitter Hall igjen med ett ben, ingen føtter, kun én brukbar hånd og syn på ett øye. I tillegg ble han kraftig forbrent over hele kroppen.

Motiverende spenningsroman

Boka er litt forenklet delt i tre: Livet før Ukraina. Det som skjedde i Ukraina. Og opptreningen etterpå.

Sistnevnte er nesten som en motivasjonsbok å regne, mens andre del er en spenningsroman hvor cliffhangerne kommer tett. Hvordan frakte Hall igjennom Kyiv under portforbudet uten å bli skutt av ukrainske soldater? Er det mulig å få ham om bord på toget til den polske statsministeren? Og hva skjer med ham når han – forhåpentlig – kommer til den polske grensa?

Det vil overraske meg om ikke noen allerede diskuterer kjøp av filmrettighetene.

Med det var i del én jeg kjente meg mest igjen i historien.

Hall var den unge og uerfarne journalisten som søkte spenning, konflikt og krig. Det startet med en bomtur til Irak. Deretter ble det turer til Libya under borgerkrigen der. Mer borgerkrig i Syria. Kampen mot IS. Flere turer til Afrika.

De store mediene var interessert i sakene, men betalingen var dårlig og risikoen stor.

Når jeg sier at jeg kjenner meg igjen i historien så er det fordi en av mine beste venner startet på samme måte. Og hvis omstendighetene hadde vært litt annerledes, kunne han kanskje i dag vært et ledende navn innenfor norsk utenriksjournalistikk.

Synet på sikkerhet

Torgeir Norling og jeg møttes for første gang i 1994. Vi hadde begge startet som sivilarbeidere i Bellona. Jeg som journalist i Bellona Magasin, mens Torgeir hadde en rolle hvor han etter hvert var involvert i det meste. Gradvis med stadig større interesse for journalistikk.

Da vi ett år senere dro på backpackertur til Mellom-Amerika, var det med utgangspunkt i at vi skulle lage journalistikk derfra. Og allerede der kom det fram at han hadde et annet forhold til risiko enn meg.

I Guatemala var det formelt ikke fred mellom regjeringen og geriljaen i 1995, selv om en fredsavtale ikke var så langt unna. Der fikk Torgeir det for seg at han ville møte geriljaen, og han overbeviste mannen som leide ut motorsykler om at B-en på det norske førerkortet sto for «bike». Selv valgte jeg å tilbringe mesteparten av de neste dagene i «b» for bar, mens Torgeir reiste ut for å finne bevæpnede grupper.

Han fant dem aldri, men ønsket om å komme tett på det som skjedde forsvant aldri etter dette.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Etter noen år i Bellona satte Torgeir kursen sørover. Først med base i Australia, deretter Thailand, etablerte han seg som journalist med fokus på krig og katastrofer. For Dagbladet dekket han volden i Øst-Timor på slutten av 90-tallet, og var blant de siste vestlige journalistene som ble evakuert. Senere ble det Irak, Kambodsja, Sudan, Sri Lanka, mer Indonesia og mye Myanmar – for å nevne et utvalg. Han leverte saker til alle som var interessert. Aftenposten. Bergens Tidende. NRK. Vi Menn. Mann. Diverse fagblader. Noen internasjonale tidsskrifter.

Ofte til altfor lav betaling i forhold til risikoen.

Ting snudde

I starten sendte han sakene til meg først, slik at jeg kunne redigere dem for ham. Jeg var den erfarne journalisten, mens han var nybegynneren. Sett igjennom hans øyne.

Men da han under et norgesbesøk inviterte meg med ut for å møte noen nye folk, og de nye bekjente var Philip Lote og Sigurd Falkenberg Mikkelsen fra NRK og en The Guardian-journalist jeg dessverre har glemt navnet på, innså jeg at ting hadde snudd. Det var ikke lenger jeg som skulle lære bort, men lære.

Da jeg besøkte ham i Bangkok et par år etter årtusenskiftet, ville Torgeir ha meg med inn i Myanmar. Han hadde en vag avtale med en gruppe fra karen-geriljaen. Etter den femte eller sjette ølen den kvelden, var jeg klar for å reise. Ikke overraskende hadde jeg et annet syn på saken da jeg våknet dagen etter.

Det ble ingen Myanmar-tur på meg, men for Torgeir ble det flere turer inn i militærdiktaturet og flere turer med geriljaen. På en av de første turene etter at jeg takket nei, var han og geriljasoldatene han var sammen med hårfint unna å gå i et bakhold.

Regjeringssoldater lå klare lenger fremme og ventet på dem. Men kort tid før de nådde dem, dukket det opp en liten fyr på stien. Beskrevet av Torgeir som en blanding av nisse, hagegnom og irsk leprechaun. Med stor lue og dårlige tenner. Denne lille fyren stoppet dem og geleidet følget rundt bakholdet, slik at alle kom trygt fram.

Hadde jeg vært der, er jeg sikker på at hjertet mitt hadde stoppet på stedet. Historien har om ikke annet gitt meg et nytt syn på hagegnomer.

Nesten drept

På Sri Lanka var det ikke en nisse som reddet ham, men en følelse av dette ble for farlig. Planen var å oppsøke de tamilske tigrene. Den som ikke fulgte magefølelsen, men forsøkte å gjennomføre turen inn til tigrene, var Sunday Times’ legendariske krigsjournalist Marie Colvin. Hun endte opp med å bli skutt og miste et øye da hun skulle ta seg tilbake til regjeringskontrollerte områder. For deretter å bli drept under et rakettangrep i Syria noen år senere.

I romjulen 2009 var Torgeir og jeg ute i Oslo. Avslutningen på kvelden er litt tåkete, men det var klart at krig og død hadde satt sine spor. Det var nok mer enn bare et snev av PTSD og beslektede traumer som plaget ham. Men mye av denne samtalen foregikk etter at vi først hadde blitt nektet servering på et sted, uten at det stoppet oss fra å prøve lykken på et nytt sted, så detaljene er dessverre borte.

Da faren til Torgeir ringte meg et par dager inn i det nye året, var det åpenbart fra første setning at noe var galt.

Hyllest fra statsråd

I begravelsen i Etnedal kirke ble det lest opp en siste hilsen fra daværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim – og det ble også høytopplesning fra NRK.no, der Torgeir hadde skrevet «dagbok» fra opptøyene i Rangoon.

Torgeir og jeg spøkte stadig med at han kom til å overleve alle kriger, for deretter å bli påkjørt av en trikk. Ironisk nok var det også nesten det som skjedde. Han ble påkjørt og drept av en maksitaxi på vei hjem fra en fest i Bangkok.

2023 kan bli et skjebneår for papiravisen. Blir det også det for Dagsavisen?

I 2015 hadde Benjamin Hall innsett at krig og familieliv var en krevende kombinasjon, så da han fikk tilbud om fast jobb i Fox News, takket han ja til den. Men selv om han også ble satt til å dekke andre ting enn død og katastrofer, var det nettopp det han var best til. Så han fortsatte å reise fra konflikt til konflikt. Inntil han noen måneder før Russland gikk til angrep i mars i fjor, takket ja til en helt ny stilling. Han skulle dekke amerikansk UD fra Washington DC. Ikke flere kriger. Ikke flere katastrofer. I hvert fall ikke på nært hold.

Men så klarte han ikke å si nei til Ukraina. Den største krigen i Europa siden andre verdenskrig.

Siden Torgeir døde i 2010 har det ikke vært mangel på kriger å skrive om. Hadde han vært i live, ser jeg for meg at han hadde forsøkt å dekke borgerkrigen i Syria. Kampen mot IS i Irak. Sannsynligvis Ukraina. Nye opptøyer i Myanmar. Han var også fascinert av Afrika. For å nevne noen konflikter vi kunne ha forventet hans byline fra. Kanskje hadde han også møtt Benjamin Hall på noen av turene. Og det kunne gått bra. Det kunne det.

I hvert fall hvis jeg hadde holdt meg langt unna.

Du er uansett savnet.

***

Journalisten publiserte i 2010 dette minneordet om Torgeir Norling, skrevet av Mariann Ruud Hagen, Andrew Perrin, Bi Sheng og Philip Lote.

I artikkelen om 50-årsjubileet til «Frykt og avsky i Las Vegas», skriver jeg om et møte med forfatter og journalist Nick McDonell i Oslo (og et ødelagt hotellrom). Den som førte oss sammen (og bodde på hotellrommet), var Torgeir Norling.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

«Pressestøtte, min gode venn. Det er som å gi en døende hund en biff, og så si at du har gjort en god gjerning»