Souvid Dattas bildejuks skaper etikkdebatt

Begge bildene har vært en del av Souvid Dattas portfolio, som har gitt ham noen av de mest høythengende prisene og stipendene man kan få som fotograf. Blant annet Ideas Tap Magnum Award, Getty Grants for Editorial Photography, Magnum 30 Under 30 Award, Photo Visura Grant 2016 og The Pulitzer Centre Grant. Ifølge Time LightBox har Datta mottatt mer enn $30,000, eller omlag 260 000 kroner, fra stipender og konkurranser i løpet av de siste tre årene. Datta har også innrømmet å ha presentert bilder fra andre fotografer som sine egne. Fotomiljøet roper krise, og etterlyser et klarere oppgjør med etiske feilgrep fra ledende stemmer i bransjen.

Etikkdebatten som strander

Fotograf Jonas Bendiksen, som er medlem av byrået Magnum, er ikke overrasket over at det var bildet hvor Datta hadde manipulert en kvinne fra et motiv tatt av den legendariske fotografen Mary Ellen Mark og plassert det inn i sitt eget, som felte han.

- Den tekniske varianten av etikk-debatten er lett å forholde seg til. I Datta-tilfellet er den biten veldig enkel. Nesten litt komisk. Det er enkelt å avsløre. Det andre bildet reiser viktigere og mer interessant problemstillinger. En ambisiøs fotograf er i et lukket rom sammen med en voksen sexkunde og et barn. Fotografen står over barnet og tar bilder. Det er brutalt, sier Bendiksen.

Han er klar på at Datta har tråkket over en grense, men han er kritisk til heksejakten i sosiale medier.

- Den selvhøytidelige fotoklanen sitter på sin høye hest og river ned folk. Fra en dag til en annen er karrieren hans ødelagt. Den personlige tragedien er også en etisk side av saken. Dette handler ikke bare om Datta. Jeg tror alle fotografer før eller siden havner i etisk krevende situasjoner hvor man kan stille spørsmål rundt maktforholdet. Hvis jeg ser tilbake har jeg sikkert ikke tråkket 100% riktig hver gang de siste tyve årene jeg heller, sier han.

Manipulering av virkeligheten

Høgskolelektor ved Fotojournalistutdanningen i Oslo Bernt Eide underviser bildeteori og etikk. Han kommer til å bruke Datta-eksempelet i undervisningen. Han irriterer seg over at diskusjonen om bildeetikk først tar av når det er snakk om digital bildemanipulasjon.

-  Pressen har en naiv tro på at bilder er sanne så lenge de ikke er iscenesatte eller tukla med. Dermed begrenses kritikken til å gjelde direkte juks. Tenk for eksempel på måten afrikanere ble framstilt under Ebola-epedemien. De ble av mange vist som passive ofre til tross for at det var lokale som gjorde det meste av jobben. Slkt blir ikke like lett en sak, sier Eide. Han legger til at var gode eksempler også, for eksempel reportasjene til Daniel Berehulak for New York Times og til Espen Rasmussen i VG.

Den imperialistiske fotojournalisten

Bildene til Datta er en del av et større prosjekt om trafficking av kvinner og barn i Bengal i India. Ifølge Dattas egen bildetekst, er jenta i det kontroversielle voldtekts-bildet 16 år. Hun er navngitt og fullt identifiserbar. Sexkunden ser man kun ryggen på.

Frilansfotografen André Liohn mener vi har mye større aksept for etiske problematiske bilder fra en annen del av verden enn vår egen.

- Det finnes flere eksempler på anerkjente fotografer som har opptrådt uetisk, uten at vi bryr oss. Fordi det dreier seg om bilder av folk i Syria, i Uganda, de er så langt unna. Men når en fotograf gjør noe mot en fotograf-gudinne som Mary Ellen Mark, da er det et problem. Jeg tror ikke Datta hadde fått så mye juling hvis det bare var snakk om bildet av jenta, sier André.

Liohn mener at fotografer har en imperialistisk idé om at de kan dra rundt i verden og være vitne til all elendighet. Det er problematisk.

- Det eneste du trenger er penger og et pass. Verden er elendig, det er sant, og elendighet er visuelt. Poenget er at i vesten har vi en kultur hvor vi ikke blir konfrontert med vårt bilde av oss selv, vi klarer ikke å fotografere oss selv, hevder han.

Eide har fulgt med i fotojournalistikken i mange år. Han minner om at ikke alt var bedre før.

- Datta-avsløringen føyer seg inn i rekken av mange saker, og det blir alltid rabalder. Det er viktig. Men det har aldri vært laget så mye god fotojournalistikk som nå. For noen tiår siden var journalistikken mer styrt av politiske interesser. I dag går mange fotografer langt for å kartlegge og klargjøre hva som skjer i verden. Spesielt har vi en gjeng med fantastiske frilansere som gjør en kjempejobb når det gjelder å gå inn i vanskelige temaer og fortelle om dem. Det er det store bildet, mener han.

Ung og lovende

I et intervju med Time LightBox innrømmer Datta å ha jukset, og unnskylder seg med at han hverken hadde lært den grunnleggende etikken eller hadde fotojournalistisk erfaring. At han ble overveldet da han fikk muligheten til å publisere bildene sine.

For tiden bor og jobber Liohn i Erbil i Irak. Han dokumenterer kampen mot IS, bilder som blant annet har vært på trykk i Dagens Næringsliv. Han forteller at han møter veldig få fotograf-kollegaer i Irak som har mer enn fem års erfaring i felt.

- Det er en idé i bransjen om den unge fotografen - han som alle liker og alle snakker om. Han som er i starten av karrieren og som representerer fremtiden for fotojournalistikken. De som har jobbet lenger enn fem år har allerede vunnet de viktige prisene og jobbet for de store avisene. De vet hva livet koster, og vil ha betalt for jobben. De godtar ikke honorarer på et par hundre dollar dagen når man i tillegg må dekke forsikring osv. selv. Dermed hyrer billedredaktørene unge fotografer som motiveres mer av oppmerksomheten enn av pengene. Samtidig kan redaktørene ta æren ved å si: Vi oppdaget et talent, han skal endre fotojournalistikken, sier Liohn.

Bendiksen er ikke enig i at bransjen har et negativt fokus på unge talenter.

- Å være på jakt etter unge folk med en visjon er ikke negativt, sier han. Men han setter spørsmålstegn ved om det utdannes for mange.

- Det er jo bare å se på situasjonen her hjemme. Alle vil jo være fotografer, men markedet er mettet. Hvor mange fotografer utdannes per år? Det er et trykk på unge og ambisiøse folk som vil hevde seg, mener Bendiksen.

Fotokonkurransen som publiseringsplattform

Etter at photoshop-jukset ble avslørt, har flere fotoorganisasjoner gått ut og beklaget, og trukket stipendstøtten til Datta. Men ingen reagerte da bildene ble sendt inn, de slapp gjennom et ekstremt trangt nåløye til juryer bestående av erfarne bildesjefer og fotografer. Hvordan kunne det skje? Bendiksen mener det er viktig å tenke gjennom og stille oss selv det spørsmålet, selv om han tviler på at man kommer frem til en konklusjon som forhindrer at slikt skjer.

- Har konkurransefokuset i fotojournalistikken tatt overhånd?

- Det er problematisk hvis konkurranser overtar for journalistisk erfaring. Men mye av dette er jo også stipender, som kan finansiere prosjekter. Samtidig er det tankevekkende at man ender opp med å dele ut stipender og priser til masse folk uten redaksjonell erfaring, mener Bendiksen, som påpeker at det bekymringsverdige er at mediene har falt fra.

- Samtidig er det mange flinke unge fotografer, og det kan jo ikke være slik at kun de med erfaring fra den tradisjonelle pressen har en «legitim stemme», mener Bendiksen.

Liohn mener det har blitt en fulltidsjobb å vinne konkurranser. Han tror mange unge fotografer ikke har noen forventning om å se bildene sine på trykk i en journalistisk artikkel.

- Vinner du en pris, og får et bildegalleri i et av de kjente magasinene, vet alle hvem du er, sier han.

Fiksjon og virkelighet

I 2016 ble det avslørt at flere av bildene til den verdenskjente fotografen Steve McCurry var manipulert. Lyktestolper og forstyrrende elementer var flyttet på i photoshop. Bagateller, vil noen si, men fotojournalistene var i sjokk. At McCurry først skyldte på en glipp i postproduksjonen, og deretter sa at han var fotograf, og ikke fotojournalist, gjorde ikke saken bedre. Byrået hans Magnum var tause.
 

- Hvilke signaler sender man, spesielt til unge fotojournalister, når anerkjente fotografer slipper unna med bildemanipulasjon, uten at autoritetene i bransjen reagerer?

- Det blir feil å pålegge alle fotografer like og absolutte regler, fordi fotografiet er kontekstavhengig. I sjangre som reklame, mote og kunst er klipp og lim helt legitimt. På ett eller annet tidspunkt møtes disse sjangrene, og der blir det et vanskelig område. Da er det opp til hver enkelt fotograf og redaksjon å opparbeide seg integritet, sier han. Og minner om at Magnum har mange ulike fotografer, flere jobber aldri for avis.

- Steve McCurry sin verden er gjennom-manipulert fra første stund, det er en postkort-verden, rensket for kompleksiteter. En gigantisk fiksjon. Men de som elsker McCurry, elsker den fiktive virkeligheten hans, uansett om lyktestolpen står her eller der. De er ikke opptatt av politisk skildring, sier Bendiksen.

Han mener at hvis man skal snakke om en krise i faget, handler den om at vi må innse at fotojournalistikk er komplekst, det handler ikke bare om photoshop.

- Det handler om forventningene til fotojournalistikken og dens relasjonen til virkeligheten. Det er en mal for hvilke bilder som vises på blant annet fotofestivalen i Perpignan og som vinner konkurranser. Derfor må vi spørre oss: Hva slags bildefortellinger vil vi ha?