Ta i bruk Djevelens advokat når du trenger hen som mest

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Justismordet mot Viggo Kristiansen har rystet norske mediebedrifter. Også Birgitte Tengs-saken kaster mørke skygger over våre nyhetsredaksjoner. Like viktig som gjennomgangen av feilene som er begått, er å peke på tiltak som kan gjøre oss bedre.

• LES OGSÅ: Hvordan unngå en ny Baneheia-skandale?

De siste fire årene har vi ved Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) bidratt til 42 publiserte graveprosjekter i lokale og regionale medier, i fagblader og riksmedier. Og vi har hatt rundt 350 journalister og redaktører på workshop hos oss. Dette har gitt oss viktige erfaringer fra veldig ulike redaksjoner rundt i hele landet, og sett både sterke og svake sider.

Når vi jobber sammen med journalister og redaksjoner er det to begreper som står sentralt i SUJOs metodikk: Hypoteser og Djevelens advokat.

Hva er egentlig en hypotese?

Enkelt sagt er det et antatt svar på et konkret spørsmål. Det viktige med hypotesen er at den kan – og skal forsøkes å – avkreftes. Som hos forskere er det vår jobb å undersøke om hypotesen holder mål. Hvis den ikke gjør det, skal den forkastes, eventuelt justeres.

Djevelens advokat er i folkelig språk den som stiller kritiske spørsmål. Enhver journalist og redaktør skal selvsagt være en djevelens advokat i det journalistiske arbeidet. Men som de fleste av oss har erfaring med: Her svikter det ofte.

Vi mener at en Djevelens advokat bør være en utpekt person, som helst ikke står midt i det journalistiske saksfeltet. Det bør være en kollega som ikke selv er dypt involvert i arbeidsprosessen. Vi mener det er en institusjonalisert rolle, altså en som har én klart formulert oppgave:

Hen skal stille de vanskelige spørsmålene, men hen skal også reise alternative perspektiver.

Vår svikt i de to store kriminalsakene Baneheia- og Tengs-saken tror vi bunner i blant annet fravær av de to nevnte elementene.

Når man jakter bekreftelser på egen hypotese oppstår tunnelsyn. Du ser bare det som bekrefter antagelsen, eller den forventede årsakssammenhengen.

Men når man arbeider med hypoteser, noe de fleste gjør, bevisst eller ubevisst, er jakten på det som IKKE bygger opp under hypotesen enda viktigere.

I et intervju med Politiforum sier Olav Gunnar Ballo, tidligere leder av Rettsmedisinsk institutt: «Hvis du er vant til dag ut og dag inn å utvikle en type autoritet der det du sier er sant, fordi folk egentlig ikke forstår hva du sier, begrunnet i at det du holder på med er for komplekst, så er det stor, stor risiko for at du utvikler faglig arroganse. Jeg tror den er større om du ikke er del av et fagmiljø hvor du møter motforestillinger.»

Vi tror flere kjenner seg igjen i denne beskrivelsen, også vi fra redaksjonsmiljøer. Når en leder eller en sterk krimjournalist i redaksjonen signaliserer tydelig hva som er «sant», og vi andre erkjenner at dette er komplekst og vi ikke har samme innsikt eller kildetilgang, er faren stor for utvikling av faglig arroganse.

Og det er her Djevelens advokat er så nødvendig.

«Hvorfor er dette sant?» «Hva taler for det motsatte?» «Hvor tett er du på kilden din?» «Hvilke andre alternativer finnes?»

Lukkede grupper i redaksjonene kan være farlig, som for eksempel gravegrupper eller krimgrupper. Arrogansen kan oppstå, og motforestillinger uteblir. I SUJO har vi sett at når en person er utpekt til Djevelens advokat, har det journalistiske prosjektet blitt styrt i riktig retning.

Mange av oss kjenner styrken i dynamikken i en redaksjon. For raskt kan journalister slutte rekkene, gå i samme retning. Og når flere gjør det samme oppstår «saueflokken». En av våre viktigste oppgaver i SUJO, både overfor egne studenter og journalister vi jobber sammen med, er å stimulere dem til å tenke selv. Det er å stille kritiske spørsmål i alle deler av den journalistiske prosessen.

I den daglige bruken av begrepet «Djevelens advokat» skal vi alle være det. Vi skal stille kritiske spørsmål til kolleger, til redaksjonelle ledere, til kilder og maktpersoner. Vi skal våge å være sannhetssøkende journalister – på egne ben - på oppdrag for vårt publikum.

Mange har den siste tiden pekt på et avgjørende punkt: For å styrke rettssikkerheten bør journalister få innsyn i straffesaksdokumenter, slik Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler. Behovet for kontroll med straffesaker er veldig stort, mener jusprofessor Ragna Aarli:

«Konsekvensene av justisfeil kan være så store, at vi i et demokratisk samfunn nok må tåle at innsynsretter også kan misbrukes. Da må vi heller slå ned på det», sier hun til Aftenposten.

Åpenhet må ikke bare gjelde straffesaker. Bunkevis med NOUer slår fast at åpenhet og innsyn skal være et grunnprinsipp i Norge, men er vi egentlig der?

Når vi som journalister krever åpenhet og innsyn må det også gjelde oss selv. Vi må kunne etterprøves av offentligheten, når det gjelder våre metoder, vurderinger og konklusjoner.

LES OGSÅ:

Bjørn Olav Jahrs råd til norske journalister er dessverre like relevante nå som for ett år siden