– Vi må endre oppfattelsen av at frilansere er grådige lykkejegere

I en gul mursteinsbygning i Maridalsveien holder frilanser Peter Daatland (27) til. Journalisten møter ham en tirsdag morgen i desember. Det regner og verden ute er kald og tung. Kaffetrakteren surkler, bordet er dekket med en rød velurduk, lokalet er kaldt og bærer preg av at det huser unge kreative sjeler. Peter er to meter høy og allerede rukket å bli en kjent skikkelse i radioverden. Først og fremst som pådriver i det uavhengige podcastmiljøet.

– Du møter meg på en litt dårlig dag, men det er ofte da man har de beste tankene, sier Daatland og skjenker kaffe. – Det som er jævlig befriende med frilanstilværelsen er at man går med en følelse av at alt kan skje. Noen dager er man virkelig på toppen av verden og bare skriker av glede. Andre dager er man ganske udugelig. I går var en sånn dag. Da satt jeg med regnskapet. Jeg er veldig glad for at jeg stort sett føler at jeg er på toppen av verden, selv om jeg får avslag på store søknader og prosjekter faller, sier den unge journalisten.

For Peter er ung i gamet. Det er ikke mange årene siden han fullførte jouranlistutdanningen, men han har allerede rukket å kjenne på både gledene og sorgene som hører med frilanstilværelsen. At det ble radio og lyd som ble hans vei var bare en tilfeldighet.

Ufrivillig frilanstilværelse

Det begynte med at han snublet over RadiOrakel. Etter å ha jobbet der søkte han seg inn på journalisthøgskolen. Han fikk praksisplass i Kulturhuset i NRK P2, selve drømmejobben.

– Jeg jobbet mye overtid og trodde at så lenge det fantes en milligrams mulighet for å få mer jobb ut av det, så gjorde jeg det. 

Peter jobbet der i halvannet år, og gikk på skolen parallelt. Han prioriterte jobben framfor utdanning for å få produksjonserfaring. 

– Høsten jeg var ferdig utdannet jobbet jeg med en P3-dokumentar. Planen var å jobbe fra Marienlyst, men da jeg skulle inn i huset pep kortet mitt rødt. Så brutalt var det. Det var aldri en avskjed, vikariatet bare fadet ut i sommerferie, forteller han og ser ned i den røde velurduken. 
 

Daatland så hele livsløpet forsvinne, det var jo der han skulle være. Ufrivillig ble han frilanser. Det stod mellom å søke seg inn i et vikariat eller en kommunikasjonsjobb. Å bli slukt av satan, eller forsøke å kjempe. Sånn kjentes det ut da. Nå vet han at verden er mer nyansert enn som så.

Han bestemte seg raskt for å starte noe eget, og opprettet radiodokumentarkollektivet Frekvens. Den første tiden hadde han fire deltidsjobber, og så på det som et idealistisk prosjekt. Gradvis ble sidejobbene mer relevante, og det siste året har han kun levd av å lage radio og podcast.

– Da jeg gikk ut av journalistutdanningen var det mange som ikke snakket om annet enn at ting kom til å bli verre, men jeg har tenkt at så lenge det finnes en ørliten sjanse for at dette skal gå, kommer jeg til å jage det. Det er ikke et alternativ å finne på noe annet nå. Jeg blir så kresen. Det er så få jobber jeg kunne tenke meg som er like rike som den jeg har nå, sier han med et smil. 

Nye frilanssatser

I løpet av mars 2018 skal nye veiledende frilanshonorarer presenteres. Det er NJ Frilans som har ansvaret for organiseringen av satsene som nå har blitt vedtatt i landsstyret.

LES OGSÅ: Frilanserne vil ha veiledende satser

De nye satsene er basert på en gjennomsnitts journalistlønn og skal være fleksible. Toralf Sandåker har sittet som representat i styret til NJ Frilans i over 10 år. På de årene som har gått har han sett honorarene blitt presset mer og mer.

LES OGSÅ: Oppfordrer frilansere til å stå sammen og si nei til lave honorarer

– Det er ingenting som tyder på at det er lettere å være frilanser i dag enn for 10 år siden, tvert i mot. Unntaket er  profesjonelle journalister og fotografer med stabile kundeforhold, som slipper å krangle på pris for hver jobb de gjør, de går det bra for. Vi som fagorganisasjon skal ikke diktere priser, ikke har vi makt til det heller. Vår jobb blir å gi medlemmene våre et verktøy for å vise hva som er reell pris til sammenligning med en vanlig journalist, sier han til Journalisten.

Sandåker mener det er viktig å starte fokuset på å prise rett tidlig i karrieren. 

– Begynner du å ta en lav pris for et oppdrag får du aldri prisen opp igjen. Du kan godt skylde på oppdragsgiveren, men du må ta ansvaret selv for at du godtar de lave prisene. Har du inngått en avtale er du jo enig i prisen. Folk går med på dårlige avtaler fordi motparten sitter med all makt. De dikterer prisnivået, og vi ender opp i skvis fordi vi ikke har rett til å avtale prisene kollektivt, fastslår Sandåker.

Viktig å skille mellom lønn og pris

Mediebedriftene må ifølge Sandåker venne seg til at frilansere ikke er journalister med lønn med alt det innebærer, men konsulenter, og mener de må begynne å betale det det koster. Han mener det er viktig å skille mellom lønn og pris. 

– Med den betalingen som er i dag mister de journalister og kvaliteten på arbeidet går ned. Alle vet at når du bestiller en rørlegger er det ikke lønna som står på fakturaen, det er det samme med frilansere. Det er dyrere å være frilanser enn å være ansatt. Om ikke oppdragsgiver betaler går det ut over lønn og levevilkårene for frilanseren, sier Sandåker.

Prissetting er krevende

Marie von Krogh (39) sa opp en fast stilling som journalist i Rogalands Avis for å bli frilansfotograf. I ni år har hun levert bilder til de største mediehusene i Norge, samtidig som hun har jobbet med egne prosjekter. På telefon fra Stavanger forteller hun om en hverdag preget av opp- og nedturer. Hun er utdannet journalist, og da en fast fotograf sluttet i avisen, fikk hun selv jobbe som fotograf. Det ga mersmak.

Å få barn som frilanser trodde hun skulle bli vanskelig, men hun fant fort ut at fleksibilteten i frilanslivet klaffet bra med småbarnsliv.

– Det gjelder å jobbe på når jeg har anledning og lære meg å koble av når jeg bare skal være mor. Samtidig krever det innsats, vilje og tålmodighet fra mange hold, familie og venner. Også krever det kanskje litt ekstra tålmodighet fra en oppdragsgiver å skulle vente på svar om jeg har barnevakt før jeg kan si ja til en jobb. Men det har gått bra, sier fotografen. 
 

Nektet å skrive under frilanskontrakt

Selv med erfaring kan prissetting av egen jobb være krevende. Von Krogh oppfordrer ferske frilansere til å stå sammen, og prøve å se på det som et yrke de skal overleve i. Hun har selv opplevd å prise seg ut av anbudsrunder, og mistet en stor kunde i Egmont fordi hun ikke ville skrive under på frilanskontrakten deres.

– Det var en stor inntektskilde for meg i noen år, men den kutta jeg tvert. Jeg tror nok ikke mediehus som Egmont og Aller kommer til å respektere de nye satsene. Det er en vei å gå å formidle for dem hvorfor vi må prise oss høyere, og hva det innebærer å være frilanser, mener hun.

Von Krog fastslår at de nye satsene blir gode å ha framover. Frilanskalkulatoren hun har hatt å forholde seg til fram til nå har ikke fungert, den har hun aldri brukt. Det som har fungert for henne er faste timesatser.

–Prissetting er vanskelig i starten, men etterhvert får du erfaring og lærer hva som kreves, forteller hun.

På spørsmålet om hvor hun ser seg selv om ti år, levner ikke svaret noen som helst form for tvil;

– Jeg vil fortsette å jobbe som frilansfotograf, det er jo drømmejobben og jeg kan ikke se for meg noen andre typer jobber, fastslår den Stavangerbaserte fotografen.

Mangler forbilder

Da Sindre Leganger (30) ble kåret til årets frilanser tildigere i år skrev juryen i sin begrunnelse at ha gjennom de senere år er blitt et forbilde for andre frilansere. Det er nettopp mangelen på egne forbilder Leganger prater om når Journalisten møter han over en skolebolle på Alexander Kiellands plass.

– Vi i vår generasjon av frilansjournalister har ingen forbilder. Det hadde vært kjempebra å ha noen eldre, proffere å se opp til og spørre om råd. Stille spørsmål som;  Hvordan driver du din virksomhet? Vi må finne ut av det selv. Bane vei for dem som kommer etter, sier Leganger.

LES OGSÅ: Sindre Leganger er årets frilanser

Sindre er en frilanser med suksess. Han har vunnet priser for radiodokumentarer og podcaster, skrevet bok og jobbet for magasiner med glanset papir. Alt uten en fast jobb i ryggen. Det hele startet med at han frilanset mens han studerte. Han fikk vikariat i NRK, i Radiodokumentaren, men ble tvunget til å slutte etter to og et halvt år i vikariater.
 

– I starten var jeg ganske misfornøyd med det, fordi jeg trivdes godt i NRK, men nå er det jo helt fantastisk, for det har åpnet så mange dører som ellers ville vært lukket. Jeg har fått jobbe med mange forskjellige prosjekter. Som selvstendig har du jo en utrolig frihet. Når det går bra er det ingenting som er bedre, forteller han. 

Viktig å kreve det det koster

Skal du overleve som frilanser, må du mestre forhandlingsspillet og du må kjempe for dine rettigheter. Leganger mener selv han er heldig som liker å gå i forhandlinger med kunder, og understreker viktigheten av å tørre å kreve det det koster.

– I hverdagslivet er det ingen som er mer privilegerte enn frilansere, ingen med bedre livskvalitet. Det er nok det deiligste livet man kan ha, og så lenge det går bra skal jeg være frilanser for alltid, avslutter Leganger. 

Fortjener lik lønn

Tilbake i Maridalsveien har Peter drukket opp kaffen, det har sluttet å regne. Ingen andre har dukket opp på kontoret enda, men så er ikke juleferien langt unna heller. Som frilanser styrer du dagene selv, du styrer også feriene selv, det kommer vi tilbake til.

Å prate om frilanssatser er lett for Daatland. Han mener frilansere fortjener en gjennomsnitts journalistlønn på ca. 576.475 kroner, og tror mange føler mye skam forbundet med å ta seg betalt for jobben de gjør. I savnet etter veiledende satser har han selv laget regnestykker han har tatt med til forhandlingsbordet. Daatland meldte seg inn i NJ Frilans i høst da han innså at frilansere stod sterkere samlet enn alene.

– Det er kjempebra med nye frilanssatsene. Det er virkelig fint, og veldig viktig. Dagens satser, de utdaterte satsene fra 2010, har hatt så dårlig rykte og har ikke kunnet brukes til noe, mener Daatland.

For Peter er ikke motivasjonen å tjene penger, men han synes likevel han fortjener en gjennomsnittslønn. Han mener mange redaksjoner, i NRK for eksempel, sier de nye satsene ikke er realistisk for budsjettene, og understreker viktigheten i å endre oppfattelsen av at frilansere er grådige lykkejegere. 

– Det finnes ulike frilansere, og absolutt alle frilansere har nok ikke livets rett, men det er så mange av de jeg kjenner til som jobber beinhardt, sier han. 

Tilgjengelig uansett

I mars i år tok Peter med seg hjemmekontoret sitt til Røst. Bortekontoret lå midt i havgapet. Stille, forblåst og kaldt. Alt lå til rette for at tilværelsen skulle preges av ro og fred. Erfaringen ble det motsatte.

Etter et par dager var han helt utslitt og det tok litt tid før han innså at det var den konstante tilgjengeligheten som gjorde han sliten.  Alle kunne nå han hele tiden. Uansett hvor og når, selv midt ute på finnmarksvidda.

– Når du starter som frilanser er du ganske naken, så du må prøve å bygge en festning rundt deg. Den festningen består av regler du må sette selv. Når er du på jobb, når er du ikke på jobb, når skal du ha fri og ikke være tilgjengelig. Når du har bygget opp selvfølelsen kan du begynne å si nei til jobb, det kjennes utrolig godt. I utgangspunktet har du ingen regler, de må du skape selv. Jeg har ikke bygget opp min egen festning enda, men er på god vei, innrømmer han.

Peter stirrer ut på den grå oslodagen, retter seg litt opp i stolen og sier: – Jeg sjekka hvilepulsen min i går og den var på 51. Om du synes det er ille å ikke vite hva du skal gjøre neste uke, er det bare å glemme å leve som frilanser. Det er mange ting du må finne ut av for å beskytte deg selv. Det er faen så sårbart.