MORGENRUTINEN:

Pål Plassens drømmeoverskrifter er «Verden fri for korona» og «P1-Pål: Her er min nye kjæreste». Han leder radioprogrammet «Plassen» på NRK P1.
Pål Plassens drømmeoverskrifter er «Verden fri for korona» og «P1-Pål: Her er min nye kjæreste». Han leder radioprogrammet «Plassen» på NRK P1.

I sludd, null grader, med gjennomvåt bunad og håret til værs rapporterte Pål Plassen fra 17. mai på Dovrefjell

Det ble den rareste dagen på jobb noensinne.

Publisert Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Pål Plassen er journalist i NRK og programleder for «Plassen» på NRK P1.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe! Da jeg hadde mine første tidligvakter i Dagsnytt for snart 20 år siden, så startet vi på jobb klokka 5 om morgenen. Da likte jeg ikke kaffe, men det var noe varmt å klamre seg til så tidlig på morgenen. Siden har jeg klamra meg til svart, halvstatlig, halvgod kaffe på jobb.

– Hva har du på nattbordet?

– Det obligatoriske vannglasset og vekkerklokka. I tillegg må jeg alltid ha sov-i-ro – av gammeldags design, drops, Paracet og bok. Disse tingene har jeg også alltid med på reise. Uansett om jeg ikke bruker de, så liker jeg at de er på plass. Akkurat nå leser jeg «En sånn rød amerikansk scooter» av Henrik Øxnevad. Han er bare 23 år gammel, og skriver veldig detaljert, sårt og fint om å være ung voksen og finne seg sjæl. Jeg har forresten tenkt at i Morgenrutinen 2.0 så burde dere spørre om nattbordskuffa i stedet.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

–I det vekkerklokka ringer, så sjekker jeg NTB-appen og får et inntrykk av hva som har skjedd. Så må jeg høre Nyhetsmorgen på P2, som er helt i verdensklasse. I normale tider sjekker jeg VG, Aftenposten, Adressa, GD og et par utenlandske aviser. Nå derimot, prøver jeg å dempe koronainntrykkene så tidlig på dagen. For øvrig tenker jeg på jobb sånn mer eller mindre hele tiden.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Verden fri for korona». Eventuelt: «P1-Pål: Her er min nye kjæreste». Min favorittoverskrift av alle var uansett da en norsk kjendis viste frem hytta si i et ukeblad for en del år siden og sa: «Her kan også jeg gå i jeans.» Fantastisk.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Bruk sosiale medier, sjekk oppslagstavla på nærbutikken, snakk med han i kassa på polet og gjør ellers alt hva du kan for å finne ut av hva folk egentlig snakker om. Ikke overraskende kan det ofte være stor forskjell på hva vi i media mener folk bør snakke om – og hva som er de egentlige snakkisene. Så har du så klart den klassiske gravejournalistikken, som er gull, men det viktigste tror jeg egentlig er å ha med seg journalistgenet hele tida; tenke at nesten alt kan være en god sak. Alle årene i Norgesglasset har også lært meg hvor viktig en god idékultur er innad i redaksjonen.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Som ganske uerfaren sommervikar i NRK Oppland var en av oppgavene å lese nyhetene hver time. En dag var det ingenting å melde. Det var så varmt, støvete og stille som bare en sommer i Innlandet kan være, og i nøden handla nesten hele bulletinen om at Opplands eldste hund var død. Om det i virkeligheten var den eldste, var ikke mulig til å ettergå. Men det ble lest med stor medfølelse og ærbødighet.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

Brad Pitt, Meryl Streep eller en i den gjengen. Hva gjør det med et menneske å være så berømt, og hvordan er livet i Hollywood-bobla. Det skulle vært interessant å vite ved å få følge de gjennom en uke.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er sykt nysgjerrig. Jobb og privat. Jeg kan ligge og lese om smått og stort på Wikipedia til jeg sovner med mobilen på nesa. Dessuten er jeg veldig lite fan av absolutter, og tror jeg har evnen til å se en problemstilling fra flere vinkler.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

Pål Plassen skulle rapportere fra 17. mai-feiringa fra Dovrefjell i 2014. Det ble en kald opplevelse.
Pål Plassen skulle rapportere fra 17. mai-feiringa fra Dovrefjell i 2014. Det ble en kald opplevelse.

– Det er så mye, men det har alltid oppstått mye rart i forbindelse med 17. mai. Mest sprøtt var det nok den gangen noen hadde fått ideen om at Dovrefjell var det perfekte stedet å markere at det var 200 år siden 1814. Jeg skulle inn på NRK 1 flere ganger og dekke hvordan barnetogene fra Dovre, Folldal og Oppdal skulle gå hverandre i møte på Hjerkinn.

– Det ingen hadde tenkt på var at 17. mai er det jo ofte ganske mye vinter på snaufjellet. Det blåste, sludda og var rundt null grader. Jeg stod der med 5 kamerafolk som hele tiden måtte tørke av linsa, og flere hundre skolebarn som til enhver tid venta på mitt signal for å kunne bevege seg. For hver gang Nadia Hasnaoui og Line Andersen satte over til meg ble fjeset mitt rødere, håret stod rett til værs og bunaden var gjennomvåt. Etter det fikk jeg sitte varmt og trygt og kommentere barnetoget i Oslo.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

Måten Helene Sandvig og hennes team møter mennesker på i «Helene sjekker inn» er utrolig inspirerende. Det er så viktig at vi som journalister dokumenterer hvor vanskelig livet kan være for enkelte, og om hvordan vi som samfunn tar vare på de mest utsatte av oss. Ellers så er jo VG sin dekning av Hagen-saken helt rå. Det er imponerende hvordan de klarer å være nyhetsledende i så mange saker, både på tekst og foto.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Folks betalingsvilje, åpenbart. Jeg er svært glad i vårt store mediemangfold, og er imponert av pågangsmotet og styrken til små og store mediehus som ikke er så eksklusivt finansiert på samme måte som oss. For NRK sin del så kan det være en utfordring av vi er så svære. Det er vanskelig å få oversikt over alle gode prosjekter, folks kompetanse og sørge for at ikke flere jobber med akkurat det samme. Dessuten baler vi med sykt mange verktøy og it-løsninger, så det hadde vært digg med litt enklere løsninger.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Med små og store grep, tror jeg. Et forståelig språk og det å møte folk i øyehøyde tror jeg er veldig viktig. Dessuten har jeg stor tro på konstruktiv journalistikk, og at vi er åpne og tilgjengelige. Jeg må nok også si at jeg er av den gamle skolen når det gjelder journalistisk objektivitet. Journalister lar seg ikke kjøpe, hever ikke røsten om egne meninger eller holdninger, eller setter seg selv i fokus, selv om det kan smerte litt iblant. Hederlige unntak finnes, så klart.

– Hvilken radiosending/podkast gjorde sist inntrykk på deg?

– Jeg er stor fan av vår podkastserie «Hele historien». Den er viktig i nåtid, og den kommer til å være viktig for arkivet. Nylig kom «Drapet på Martine Vik Magnussen». Den har vært med meg på tur gjennom hjemmekontorperioden, og jeg har blitt både beveget og engasjert av den sterke historien. Nydelig lydjournalistikk av min gode kollega Kaja Frøysa.

– Når logger du av for kvelden?

– Når jeg setter på Radioresepsjonen på NRK Radio, og lar de være selskap til rydding og kveldsstell. De er forresten noen av de viktigste og mest artige stemmene vi har. Jeg legger meg gjerne med dem – om det er lov å si.