Prisen regjeringen må betale

Liker ikke regjeringen journalistikk? Det er spørsmålet når det er klart at regjeringens krisepakke bare treffer deler av mediebransjen. Vi ba om 1,3 milliarder kroner 26. mars. 300 millioner er svaret fra regjeringen denne måneden.

Leder i Norsk Journalistlag, Hege Iren Frantzen, har kommentert det slik:

– Det viktigste er å sørge for at journalister kan gå på jobb og utføre sitt viktige oppdrag. Når krisepakken som nå foreslås ikke treffer store deler av bransjen, er ikke demokratistøtten god nok.

Representanter fra Mediebedriftenes Landsforening, Landslaget for lokalaviser og Norsk Redaktørforening med flere var i VG 12. mai med et klart budskap: «Vi trenger en mediepakke som treffer bedre», og pekte på at journalister i tiden som kommer kan bli permittert og «Færre journalister på jobb gir mindre journalistikk».

De framhevet at «mediebransjen vil forbli i en svært krevende situasjon» og trakk fram den brutale konkurransen norske medier har med «globale aktører som Facebook og Google».

Noen av oss husker finansminister Jan Tore Sanner 13. mars, dagen etter nedstengingen:

«Vi vil i det videre arbeidet se summen av ulike tiltak og kostnader for arbeidsgivere og arbeidstakere i sammenheng, når vi vurderer om omfanget av statens bidrag fremover bør økes.»

Han uttrykte videre at «kostnadene ikke kan bæres av en part alene» og: «Arbeidstakerne tåler ikke at inntekten deres reduseres kraftig. Staten vil stille opp i dugnaden.»

Dette virker da klart nok. Regjeringen stenger ned Norge, bedriftenes kostnader skal vurderes, ansatte kan ikke ta en belastning uten bistand – så staten vil hjelpe.

Så hva er problemet med å dekke inn tapet for mediene slik det ble lovet eller slik mange oppfattet at det ble lovet?

Vi kan i utgangspunktet ikke tro at regjeringen med viten og vilje ønsker å svekke mediene. Derfor må vi anta at en mediekrise-pakke på bare 300 millioner må skyldes stress og ubetenksomhet av en sikkert hardt arbeidende regjeringen og assisterende statsapparat.

Så for sikkerhets skyld gjentas kjernen i kravet fra presseorganisasjonene slik det framkom 26. mars:

1. Inntil 600 millioner for dokumentert bortfall av annonseinntekter

2. Inntil 200 millioner i ekstra mediestøtte, som går utover dagens pressestøtteordning, der lokal- og nisjemedier prioriteres

3. Omtrent 300 millioner i midlertidig fritak for arbeidsgiveravgift de neste fire månedene

4. Inntil 200 millioner i offentlig kjøp av annonser

Det skulle ikke være vanskelig å følge opp dette i et rikt land med et oljefond som er et av verdens største. Og det står mye på spill, det norske demokratiet og medienes samfunnsoppdrag – for å nevne kjernen. I tillegg kommer behovet for å demme opp mot utenlandske gigantselskaper som Google og Facebook. Regjeringen vil vel ikke at det norske ordskiftet til syvende og sist skal styres av kyniske investorer på den andre siden av Atlanterhavet?

LES OGSÅ:

– Ikke alle vil få den hjelpa de fortjener

Det er vanskelig å være sikker, men det kan virke som om mediene ikke har vært klar nok overfor regjeringen. Derfor er det kanskje en idé at representantene for de største aviser, mediehus og medieorganisasjoner holder et internt krise- og strategimøte, før en møter regjering og departement ansikt til ansikt.

Kravene legges fram med tydelighet og tyngde. Dette bør skje så raskt som mulig. Og en bør ta utgangspunkt i egen makt og styrke.

All sunn intelligens tilsier at styresmaktene i et demokrati er tjent med oppegående medier. Og det er vesentlig at en innfrir løfter og forventninger når en går til et så dramatisk skritt som nedstenging av et land. Det har sin pris. Den prisen må betales nå.