Når pressen får smake sin egen medisin

Å bli omtalt i pressen kan både være en hyggelig og en helt forferdelig opplevelse. Det er alle stort sett enige om. Og det er mange måter å oppleve den ubehagelige delen av norsk presse på.

Du kan bli feilsitert. Du kan føle deg misforstått. Du kan oppleve at du kun er en brikke i en større sak du ikke har kontroll på.

Du kan også oppleve den kollektive galskapen i at samtlige norske medier mener du er en viktig sak. Å bli omsvermet av en flokk med journalister og fotografer som forsøker å få en kommentar eller bilde av deg.

Kanskje har du gjort noe dumt og så begynner telefonen å ringe og pipe. I løpet av minutter kan et titalls norske journalister ha forsøkt å få tak i deg.

Slik kan det fortsette i dager, uker, måneder, alt etter hvor interessant din sak er.

2019 har vært året hvor pressen har fått smake sin egen «medisin» ganske så ofte, både gjennom skandaler, arbeidskonflikter og NRK Satiriks' elleville stunts.

– Å sitte på den andre siden i en så stor sak ble en aha-opplevelse for meg, sier VGs klubbleder Tor-Erling Thømt Ruud.

– Det har vært interessant for meg å oppleve hvor sliten du blir av det som har vært en meget liten storm, sier Amund Trellevik, arrangør av Svarte Natta-konferansen.

Takker nei til intervju

Tre av dem som har opplevd det tettest på egen person i 2019 er Morgenbladets Anna B. Jenssen, og VGs Gard Steiro og Lars Joakim Skarvøy. Alle tre har høflig takket nei til å bli intervjuet om dette temaet akkurat nå.

Jenssen og Skarvøy har foreløpig sagt lite om hvordan det var å være i medienes søkelys. Steiro har delt litt her og der når han har blitt spurt i formelle anledninger. Sist under Elin Floberghagens 50-årslag i november.

Han beskrev mediestormen etter dansevideo-saken som altoppslukende og en mørk tunnel.

– Det er som å stå på en tredemølle hvor det er andre som regulerer farten. Enten klarer du det, eller så går du på trynet, forklarte han.

Han opplevde, som mange andre, en følelse av å miste kontroll samtidig som antallet medieoppslag og henvendelser hopet seg opp. Og at enkeltmennesker, uten å nevne navn, ble ugjenkjennelig redusert til én sak og én hendelse.

Han verken ville ha, eller mente han fortjente, sympati for å «stå i stormen».

– Det VG opplevde var ingenting mot hva mange andre opplever, mente Steiro, som i ettertid hadde en større forståelse for at kilder trenger tid til å svare utålmodige journalister.

– Jeg forstår bedre at de trenger noen døgn for å oversikt, sa Steiro.

Omringet av falske journalister

Det er likevel ikke bare pressefolk som har stått i en faktisk mediestorm som har fått smake egen medisin.

– Jeg tror at alle journalister får et lite sjokk når de plutselig står på den andre sida av mikrofonene. Egentlig er det godt å få smake på sin egen medisin innimellom, sa TV 2s Finn-Ove Hågensen til Dagbladet etter han ble omringet av NRK Satiriks i januar.

– Jeg blir litt svett av det, selv om jeg synes det er helt greit. Jeg skjønner at de driver gjøn med en slik type sak, sa NTBs Ole Andreas Berg-Rusten da han opplevde det samme ti måneder senere.

LES OGSÅ:

NRK Satiriks stormet pressemøte: «Kan du ikke si noe om budsjettet? Vær så snill!»

En ting er å bli omringet av en haug med andre journalister. En annen ting er når en journalist faktisk siterer deg korrekt.

For eksempel da Aftenpostens klubbleder Gunnar Kagge beklaget etter uttalelser i forbindelse med sjefredaktør Espen Egil Hansens avgang.

– Jeg har blitt riktig sitert, men alle journalister gjør jo et utvalg, og det er det mest negative i budskapet som har blitt valgt ut. Det burde jeg som erfaren journalist husket, at sånn blir det ofte, sa klubbleder Kagge til Journalisten.

– Alle journalister bør nok intervjues iblant, konkluderte han.

Den samme konklusjonen gjør Amund Trellevik seg etter Svarte Natta-konferansen.

– Jeg har lært mye som journalist ved å bli utsatt for journalistikk. Jeg tror mange journalister kan ha godt av å stå i en slik situasjon, forteller han like etter konferansen er over.

I november var han arrangør da Trond Giske ble invitert til å snakke på konferansen. I forkant ble det ytret sterk kritikk mot arrangørene som lot han komme. Trellevik ble flere ganger ringt opp for å svare på kritikken.

– Det var ubehagelig å stå i det. Du blir så trøtt og sliten, sier han.

LES OGSÅ:

To personer. To steder. To oppgjør med norsk presse

Kaoset som oppstår

Hvis du noen gang befinner deg i en liten eller stor mediestorm, så må du forberede deg på å bli trøtt og sliten. Søvn- og konsentrasjonsproblemer er ganske vanlig.

I tillegg forsvinner ofte matlysten og man føler seg fort kvalm og uvel.

– Man får aldri fri, får aldri koblet ut og slappet av. Det er hele tiden på og rundt deg på alle kanter. Det påvirker deg som person, sier psykologprofessor Fanny Duckert.

Hun har forsket på hvordan mennesker har opplevd mediestormer, og har blant annet skrevet boken «I medienes søkelys» sammen med Kim Edgar Karlsen.

LES OGSÅ:

Forsker på virkningene av medienes søkelys: – En nyttig erfaring for en journalist å ta med seg

De fleste informantene beskriver, som Steiro, at de føler de mister kontrollen.

– Folk snakker om at det blir kaos. Du mister taket på hverdagen, virkeligheten. Du mister tidsperspektivet. Du glemmer å spise, får ikke sove, alt blir liggende og boble, sier Duckert.

Det har ikke så mye å si om du er medievant eller ikke, ifølge henne. Til slutt er det mengden og intensiteten som gjør at mange opplever det som belastende.

– Alle står for den samme vinklingen. Det er ingen nyanser, ingen utdypninger. Det formidler den samme sannhet om at du som person er en skurk. Dette kan skade veldig mye. Fokuset går fra sak til person, og du er under personlig angrep. Dine moraler, dine verdier. Du har ikke bare gjort noe galt. Det er noe galt med deg som menneske, forklarer hun.

Duckert mener journalister og redaksjoner må være mer kritiske til hvilke virkemidler de selv bruker, både i kontakten med kilder og i katastrofeoppslag på forsidene. Og i større grad søke å finne en annen side av saken. Være djevelens advokat og stille spørsmål til selv tilsynelatende sannheter.

Hun tror journalister kan komme langt ved å stille åpnere spørsmål, bli mer åpne om hva de vil, hvilken vinkling de ser for seg og hvorfor de spør som de spør.

– Dere journalister undervurderer ofte den effekten dere har på intervjuobjektene deres. Dere tenker på dere selv som vanlige mennesker, forkjempere for den gode sak, å finne sannheten og gjøre en ordentlig jobb. Dere tenker ikke på dere selv som store og barske, høye og mørke...

– For dem som opplever å bli utsatt for dere, så er dere mye større, farligere og skumlere. Dere oppleves å ha mer skarpladde våpen enn dere er klar over selv.

LES OGSÅ:

I en krise er journalistene din fiende, mener Ove Vanebo

– Veldig ubehagelig

Trellevik opplevde ikke journalistene som så høye og mørke, men er fortsatt kritisk til hvordan enkelte opptrådte. Blant annet ble han ringt midt i leggetiden for barnet sitt, og ba om tid til å svare. Trellevik ble parafrasert på at han var uenig, og at han ikke hadde anledning til å utdype det.

– Det var ikke OK. Det var ingenting i samtalen som ga uttrykk for at det var en intervjusituasjon. Hvis han var real, så kunne han sagt at jeg trenger en kommentar fra deg. Hva er den? Da ville jeg svart at «jeg må sjekke opp hva som har skjedd i saken før jeg kan kommentere den», sier Trellevik.

– Men jeg føler han forsøkte å dra ting ut av meg. Jeg sier ikke at man ikke skal gjøre det. Det er interessant å oppleve det fra den andre siden.

– Hvor ubehagelig det er?

– Veldig ubehagelig. Jeg følte meg personlig truffet. Og jeg ringte opp igjen og klarte ikke å legge skjul på min irritasjon. Det er aldri et godt tegn, sier han og ler.

Det er likevel et slags alvor i det. Som Duckert peker ut, følte Trellevik ikke at han alltid kunne bidra med et annet syn på saken.

– Jeg følte journalistene ringte meg og ville ha svar på hvorfor vi har gjort det vi har gjort, som om vi hadde gjort noe kriminelt, sier han.

– Det går inn på deg

Han mener likevel det er verre det for eksempel Morgenbladets redaktør Anna B. Jenssen opplevde, hvor over 200 medieoppslag kom som følge av konflikten i bladet i september og oktober.

– Det er helt absurd, sier Trellevik.

LES OGSÅ:

Anna B. Jenssen slutter som ansvarlig redaktør:
– Jeg er lei meg for at jeg ikke lenger klarte å stå i dette

Trellevik selv var kilde i rundt 50 medieoppslag i de to ukene som ledet opp til Svarte Natta-konferansen. Men svært sjeldent vinklet avisene på ham. Det var som oftest Trond Giske som det ble vinklet på.

Giske selv opplevde å få cirka 3000 medieoppslag om seg selv i løpet av en måned, og Trellevik mener, samtidig som han legger vekt på at han ikke diskuterer skyld eller sak, at det er ekstremt.

– Uansett hvor mye makt du har, uansett hvor erfaren du er. Det går inn på deg. Det gikk veldig inn på meg, sier Trellevik.

Fanny Duckert tror at så lenge folk kommer seg helskinnet gjennom en mediestorm, så kan man komme styrket ut av den.

– Det er en utrolig lærerik opplevelse å være part i en slik situasjon. At du får løftet blikket på et vis. Du får utvidet perspektivet ditt ganske sterkt, vil jeg tro. Det kan gjøre deg til en klokere journalist og mer kompetent menneskekjenner, sier hun.

Men det kan også gå en helt annen vei.

– Du kan også havne i grøften, føle at alle er ute etter deg, føle deg misforstått og få en frykt. Det er noe av det som vi har sett i vår forskning. En del får økt sosial angst. Føler seg uvel i offentligheten og uvel i situasjoner med fremmede

Når prinsippene faller

Tor-Erling Thømt Ruud var klubbleder for VGs redaksjon da avisen havnet i medienes søkelys. Han var ikke selv en part som ble utsatt for kritikk, men som tillitsvalgt opplevde han likevel et ganske stort medietrykk, i tillegg til en intern krisesituasjon, som var vanskelig å håndtere.

På et tidspunkt var en journalist på høyttaleren i bilen da familien var på vei til ferie til Sverige.

– Jeg skjønner jo nå mer hvordan pressede kilder har det, når de sier at de er sammen med familien eller er på hytten. Og at de ikke kan svare akkurat nå. De hjemme følte også det ble veldig mye pappa i telefonen, sier Ruud.

Han har egentlig et prinsipp om å svare på alle spørsmål fra kolleger i pressen. Derfor tok flere kontakt med ham for å få svar. På et tidspunkt ble det for mye, og Ruud sluttet å ta telefonen. Han opplevde også at han selv opptrådte på en måte han misliker. Han svarte ofte på SMS, og ba også om spørsmålene i forkant.

– Jeg har et genuint ønske om å være åpen. Å ikke kunne svare så mye som man vil eller kan, det var ganske frustrerende, sier han.

Da begynte flere journalister å invitere ham på kaffe. Spørre om samtaler «off the record». Metodene han selv har brukt i årevis, ble nå brukt mot ham selv. Han svarte ifølge seg selv «nei» på slike henvendelser.

– Jeg var ikke under press, men jeg var talsperson for medlemmene i VG. Det gjorde at alt jeg sa ble lest og tolket. Det ble viktig. Hvert ord jeg sa skulle tolkes av medlemmer, av journalister, av folk der ute, av min egen ledelse. Det ble viktig å tenke gjennom hva jeg sa. Det følte jeg et stort press på.

– Må godta lekkasjer

I dag opplever han en større forståelse for hvordan andre kilder kan oppleve det når pressen ringer.

– Det er veldig lett å trå feil. Det du sier blir tolket og lest av så mange flere enn deg selv, sier Ruud.

– Men det ekskluderer ikke at pressen skal gjøre jobben sin. Vi skal være like pågående og tørre å be om svar. Helst muntlig. Helst ansikt til ansikt.

Han råder andre klubbledere til å ha en plan i forkant, noe klubben i VG ikke hadde. De fikk, som andre har fortalt, behov for å bruke tid til å snakke sammen. Planlegge et budskap man ville ha ut.

– Man skal ikke lyve og man skal stå for det man sier. Men man må si ting på en måte som ikke skader medlemmene. Ikke fyre opp under noe som journalistene ville at jeg skulle fyre opp under. De ville at jeg skulle klinke til mot egen ledelse, men strategisk fra egen side var ikke det noe jeg ville.

VGs redaksjon opplevde også flere lekkasjer.

– Vi lever også av lekkasjer, så det var ikke unaturlig, sier Ruud.

Blant annet ble et medlemsmøte i klubben avlyst etter at innkallingen ble lekket ut kort tid etter den ble sendt ut. Å arrangere møtet kunne bli feil hvis informasjon kunne lekke ut.

– Det var uheldig at det ble lekket fra mine egne e-poster. På den andre siden var det aldri snakk om å finne lekkasjene. Vi lever av lekkasjer og vi må kanskje bare godta lekkasjer, svarer han.

– Dobbelt så tungt

Han opplevde likevel en frustrasjon da e-postene ble lekket ut.

– Men det er litt slik media er. Jeg ble ikke overrasket.

– Hvordan var det å smake pressens egen «medisin»?

– Nå skal du ha tittelen. Skal vi se om vi klarer å finne den, sier Ruud og ler.

Han bruker 20 sekunder på å tenke ut et svar.

– Det var tungt, fordi vi hadde en alvorlig situasjon i VG som vi jobbet med. Og så kom trykket fra mediene i tillegg. Det gjorde at det ble dobbelt så tungt, da. Samtidig har jeg selvfølgelig forståelse for at det er interessant for andre medier at det er trøbbel i VG.

– Har du reflektert over den kollektive kraften, positivt og negativt, som norsk media sitter på?

– Ja, jeg har stor forståelse for de som synes det er tungt og fælt å stå i en sånn storm. Jeg synes ikke at vi i media skal stoppe å kreve svar av den grunn, svarer Ruud.

– Men vi kan ha med oss at det kan være frustrerende å være en ansatt, en samboer, en pappa, en kompis, i alt dette. Det må vi kanskje ha mer forståelse for. Du er ikke tilgjengelig for pressen hele døgnet.