Debatt:
Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret har analysert pressedekningen av Giske-saken.
Foto: Marte Vike Arnesen
Var forberedt på å møte motstand
Svarer Sven Egil Omdal.
Kristin Skare Orgeret og Anja Sletteland har skrevet boka «Giskesaken og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet». Her svarer de på kritikk fra Sven Egil Omdal, leder for Norsk Presseforbunds kildeutvalg. Les også: Giske-saken, og et forsøk på å avspore kildedebatten.
Kildeutvalget er en mektig stemme, og må ta inn over seg at det de skriver om anonyme kilder og pressens arbeid med metoo blir stående som deres syn på nettopp det.
Utvalget ble opprettet i kjølvannet av Bar Vulkan-saken med oppdrag å se på hele kildebruken i et presseetisk perspektiv. Som vi skriver i boken Giskesaken, synes vi i det store og hele at den virker grundig og grei. Helt til vi kommer til punkt 7.4 med tittelen: Anonyme kilder og pressens arbeid med #metoo. Det korte kapitlet er det som blir stående igjen som utvalgets vurdering av pressens arbeid med metoo, og det er det vi kritiserer.
Vår analyse av hele mediedekningen av metoo og intervjuer med journalistiske miljøer som dekket metoo nært, viser at mediene i all hovedsak har gjort en forsvarlig jobb og vært seg sitt ansvar bevisst. Fra omtrent en måned etter at Giske-saken sprakk i desember 2017 og frem til i dag, har presseetikk vært en av de sentrale mediedebattene i sakskomplekset.
I intervjuene fortalte redaksjonene om grundige diskusjoner med høy temperatur der ikke minst valg knyttet til anonymisering og navngivning ble gitt mye tid. Dilemmaene var store, og flere uttrykte at saken hadde gitt dem en oppfriskning i presseetikken.
Samtidig var journalistikken under metoo ikke feilfri. VG gjorde en stygg feil i å presse en uerfaren kilde. Denne saken fikk stort fokus i mediene, mens råkjøret mot varslerne både i forsøk på å få dem til å stå frem og til å diskreditere dem har fått mye mindre oppmerksomhet.
Samtlige kilder som kommer til orde i Kildeutvalgets rapport, legger vekt på at anonyme kilder ble brukt mot Trond Giske. I boken kritiserer vi at rapporten lar følgende sitat fra Nettavisen-journalist Farid Ighoubahbli stå uimotsagt:
«Det er for jævlig i etterkant da vi fikk vite at støttespillerne til Hadia Tajik gjemmer seg ved å være anonyme kilder. Denne saken viser det tydelig, det var en konflikt, en krystallklar maktkamp, og vi i pressen lot oss bruke, alle som en».
Vår gjennomgang viser at det ikke stemmer at alle lekkasjene og de mange anonyme kildene i saken hadde en klar slagside mot Trond Giske. Arbeiderpartiet «lakk som en sil» i denne perioden, og lekkasjene kom fra alle hold.
I vår gjennomgang der vi har sortert og analysert hele mediedekningen av Giske-saken fant vi tre systematiske tenkemåter som aktørene og deltakerne i debatten har hentet argumenter fra. Vi har kalt dem heksejakt på Giske, kamp mot strukturell sexisme og trakasseringssak i Arbeiderpartiet. Der de to første har lagt vekt på hensynet til henholdsvis den anklagede og de fornærmede, har den siste tatt utgangspunkt i Arbeiderpartiets behov i en svært vanskelig sak.
De tre perspektivene ser helt forskjellig på hva som er viktigst når det gjelder presseetikk og anonyme kilder. Heksejakt på Giske har særlig advart mot at pressen skal publisere usanne påstander som del av et maktspill, mens strukturell sexisme-perspektivet har lagt vekt på behovet for å sikre varsleres rettigheter.
Forskjellen er altså hva man ser som største trussel: å publisere urettmessige anklager eller mangel på beskyttelse av sårbare kilder.
Begge disse perspektivene er legitime, og begge kan begrunnes ut fra presseetikken. Vi mener det er god grunn til å diskutere dilemmaene i pressedekningen av metoo, og at det da må åpnes for sakens kompleksitet. Hvis man utelukkende baserer seg på én dimensjon skaper man feilaktig bilde av hvordan saken faktisk har utspilt seg.
I arbeidet med boken om mediedekningen av Giskesaken har vi vært forberedt på å møte motstand og at noen ville ønske å diskreditere funnene våre.
Kildeutvalgets korte del om metoo avsluttes med innspill fra Trond Giske og Haddy Njie, og lar fortellingen om at Giske er utsatt for et skittent maktspill være enerådende. Vi mener at det er nødvendig å anerkjenne dilemmaene i denne saken. Det er et reelt problem at enkeltmennesker blir stigmatisert gjennom å få en trakasseringsanklage rettet mot seg, og det er et problem at det er vanskelig å rapportere om seksuell trakassering.
I boken vår tar vi til orde for at begge disse dilemmaene må løses. En endring i Vær varsom-plakaten som gir det ene dilemmaet forrang er problematisk og kan resultere i at det blir enda vanskeligere å varsle.
Vi synes derfor Khronos redaktør Tove Lies forslag i Klassekampen (19.11.2019) om å legge til en nyansering i Kildeutvalgets forslag til tillegg til punkt 3.1 av Vær varsom-plakaten (nyanseringen er understreket) er fruktbart: Personkarakteristikker og udokumenterbare påstander bør som hovedregel ikke fremsettes anonymt.
I arbeidet med boken om mediedekningen av Giskesaken har vi vært forberedt på å møte motstand og at noen ville ønske å diskreditere funnene våre. Derfor har vi lagt inn en egen del om vår metode. Forskningen vår følger anerkjente vitenskapelige metoder og slik det er vanlig i kvalitativ metode er vi åpne om vår egen forforståelse: vi mener begge at metoo er en viktig normendring i positiv retning for et mer rettferdig samfunn.
Det betyr imidlertid ikke, som Kildeutvalgets leder Sven Egil Omdal hevder, at «vi plasserer oss trygt inn i en av våre egne diskurser». Vi argumenterer snarere for at alle diskursene må anerkjennes for å forstå hvordan Giske-saken har utviklet seg, og for at dilemmaene de løfter fortjener en åpen og ærlig debatt.
