Trond Giske deltok selv i debatten om PFUs behandling av hans klage mot fem regionsaviser.
Trond Giske deltok selv i debatten om PFUs behandling av hans klage mot fem regionsaviser.

– Man er farlig nær å undergrave sannhetskravet i journalistikken

Bernt Olufsen kritisk til PFUs behandling av Giske-klage.

Publisert Sist oppdatert

Under Norsk Presseforbunds oppsummering av etikkåret 2021 var det duket for debatt om Pressens Faglige Utvalgs behandling av fjorårets klage fra Trond Giskes.

Adresseavisen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Bergens Tidende gikk fri i PFU for å ha omtalt beskyldinger mot Giske om seksuell trakassering fra to navngitte kvinner i Trøndelag Arbeiderparti.

Giske klaget avisene inn for brudd på Vær varsom-plakatens (VVP) punkt 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll.

Foruten Giske selv stilte Lars Helle (tidligere ansvarlig redaktør i Stavanger Aftenblad), Svein Brurås (professor ved Høgskolen i Volda), Bernt Olufsen (tidligere ansvarlig redaktør i VG) og Anne Weider Aasen (PFU-leder) til debatten.

– Et alvorlig problem

Giske startet ordskiftet på Pressens hus og fortalte at han hadde klaget inn avisene fordi påstandene, ifølge ham, var usanne, udokumenterte og førte til enorm skade for familien og han selv. At avisene formidlet en konflikt der det er ord-mot-ord, er ikke riktig når konsekvensen blir at noen må gå fra jobben, fastslo han.

– Det er et alvorlig problem om redaktørstyrte medier kan sette skadelige påstander på trykk uten dokumentasjon.

Lars Helle, tidligere ansvarlig redaktør i Stavanger Aftenblad.
Lars Helle, tidligere ansvarlig redaktør i Stavanger Aftenblad.

Giske mente kravet til dokumentasjon i mediene bør være sterkere jo mer alvorlige anklagene er, og at det ikke nødvendigvis holder at avisene har formidlet navn og motivasjon for kildene.

Han fikk motstand fra tidligere ansvarlig redaktør i Stavanger Aftenblad, Lars Helle, som svarte for de fem avisene.

Helle påpekte at opplysninger ikke alltid kan verifiseres fullstendig.

– Da kan man ikke skrive om straffesaker og konflikter der ikke alt er avgjort. Måten vi la det frem på ga folk en anledning til å diskutere tvilen rundt sakene. Om det skal stilles et absolutt krav til dokumentasjon, hvordan skal vi få slike saker ut, spurte Helle.

Det er selvsagt at mediene kan skrive om både overgrep om mobbing, svarte Giske, men gjentok at alvorligheten på beskyldningene skjerper kravene til verifisering og dokumentasjon.

– I politikk er det maktkamp. Man kan skrive om overgrep og mobbing, men man kan for eksempel ikke skrive at en navngitt person har overgrepet seg på barna sine uten dokumentasjon, fortsatte han.

– De har latt seg bruke

Tidligere ansvarlig redaktør i VG, Bernt Olufsen, kom også på banen i debatten og var svært kritisk til presedensen han mener er blitt satt ved at PFU frikjente avisene i denne saken. Han mener PFU har flyttet grenser ved sin tolking av VVP punkt 3.2

– Man er farlig nær å undergrave sannhetskravet i journalistikken, sa Olufsen.

Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen under dagens debatt.
Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen under dagens debatt.

At avisene har publisert detaljerte gjerningsbeskrivelser av handlinger langt tilbake i tid, som attpåtil er foregått på et nachspiel der alle var fulle, og der det ikke foreligger dokumentasjon eller vitnebeskrivelser, mener han er presseetisk uforsvarlig.

– Jeg mener det bør ligge i enhver redaktørs ryggmarg å stille seg spørsmål om det er sant og kan dokumenteres. Kan det ikke det må man opptre med skjerpet varsomhet, og det kan jeg ikke se at avisene har gjort. De har latt seg bruke som våpen i en politisk maktkamp, fortsatte Olufsen.

Han understreket at mediene stort sett ikke omtaler navn og detaljer når det gjelder sedelighetsforbrytelser og voldtekt under straffesaker, men at han ser en tendens til at det blir mer og mer vanlig.

Krevende øvelse

PFU-leder Anne Weider Aasen var tydelig på at spørsmålet om dokumentasjonskrav er en krevende øvelse innen presseetikken. Men hun understreket at punktene Olufsen kritiserte, var blitt vurdert av PFU.

– Denne saken er nok ikke så spesiell at den har flyttet grenser. Det er viktig at det skal kunne gå an å få frem historier med bilde, navn og motivasjon fra kilder, og steder der man selv som journalist ikke har vært tilstede, sa hun.

I visse saker er det helt umulig å dokumentere påstander fullt ut, og i Giske-sakens tilfelle er historien interessant for offentligheten, fortsatte Aasen. I mange saker i norske media dreier det seg nettopp om påstander og utsagn som ikke lar seg verifisere fullstendig, sa hun, men understreket at diskusjonen rundt i utvalget hadde vært vanskelig.

Powered by Labrador CMS