Debatt:

Retting og sletting på nett

– Må være opp til den enkelte ansvarlige redaktør å vurdere.

Publisert   Sist oppdatert

I en meget interessant kommentar-artikkel etterlyser Journalistens redaktør, Roger Aarli-Grøndalen «en felles norm for sletting av gamle artikler». Jeg har stor forståelse for et ønske om klare, enkle og like «regler» for alle, men tror likevel ikke dette er en god idé.

Vi i Norsk Redaktørforening har den siste tiden registrert en klar økning i antallet henvendelser om dette temaet fra våre medlemmer. Særlig etter EU-domstolens avgjørelse i den såkalte Google-saken og fjorårets fokus på GDPR og personvern. Til det siste er å si at all behandling av personopplysninger som skjer for journalistiske formål er unntatt det meste av personopplysningsloven og dermed også GDPR.

Vi i Norsk Redaktørforening har den siste tiden registrert en klar økning i antallet henvendelser om dette temaet fra våre medlemmer.

Når det gjelder Google-dommen så gjaldt den ikke fjerning fra det publiserende mediets nettsider, men avindeksering hos søkemotor-selskapet. Dessuten er det noen kriterier som skal være oppfylt for å kunne kreve avindeksering.

Og så er det ikke minst slik, at kjennelsen fra EU-domstolen ikke automatisk blir norsk rett, men at norske domstoler må ta hensyn til denne når de skal vurdere lignende saker i Norge – dersom en slik sak kommer opp for norsk rett.

Når det gjelder sletting/retting på journalistiske nettsteder, så er det riktig som Aarli-Grøndalen skriver at NR generelt har gitt det rådet at man bør være tilbakeholdne med å slette eller endre. Både fordi det innebærer en omskrivning av historien (særlig fjerning av hele artikler), men også fordi det kan medføre at det oppstår «hull» i historier eller saker som vil gjøre dem mindre forståelige eller fullstendige for ettertiden.

Poenget i denne sammenhengen er imidlertid at det til syvende og sist må være opp til den enkelte ansvarlige redaktør å vurdere hvilken linje redaksjonen skal legge seg på og å ta stilling til enkelttilfeller, så lenge man er innenfor lovverket. Det vil finnes utallige versjoner av historier og skjebner som dukker opp på redaktørens bord, og de må vurderes konkret og hver for seg.

Blant de henvendelsene vi får går det blant annet i politikere som angrer på uttalelser de kom med for mange år siden og reality-deltakere som angrer på ting de har sagt og gjort i full offentlighet i ung alder og som kanskje ikke var helt gjennomtenkt. De tilfellene mener vi stort sett er enkle å håndtere. Verre er det kanskje med den sprøytenarkomane som lot seg intervjue under fullt navn for ti år tilbake, og nå er rusfri og jobbsøkende, men hvor det ti år gamle intervjuet dukker opp som ett av de første treffene på alle søkemotorer.

Som vi alle vet er det en rekke mellomløsninger som er mulige, mellom ikke å gjøre noe, og det å slette en artikkel helt. Delvis anonymisering, for eksempel ved å slette etternavn, er en mulighet.

Avindeksering er en annen. Det vil si at man sender en beskjed til søkemotorer om at innholdet skal være usynlig. Dermed vil innholdet ikke dukke opp ved søk på for eksempel navn i søkemotorer som Google, men vil fortsatt være søkbart gjennom mediets egne sider.

Det siste er selvsagt heller ikke uproblematisk, fordi alle som publiserer ønsker jo at det de publiserer skal bli lest og sett av flest mulig, men her er det trolig ulike oppfatninger.

Norsk Presseforbund har i sin veileder om klager på digitalt innhold i mediene lagt seg på en litt annen linje. De anmoder redaksjonene om å vurdere avindeksering av innhold som kan oppfattes som belastende og ikke er av slik historisk verdi at søkbarhet i søkemotorer anses som nødvendig.

I sin kommentar gjør Aarli-Grøndalen et poeng av at den som henvendte seg anla en truende tone. Forstår jeg ham riktig, så mener han at klarere normer for dette ville gjøre det enklere å avvise dem som er ubehagelige. Jeg forstår også den tanken, men er også her sterkt tvilende til effekten. Da måtte det i så fall bli en så sterk regel at det nærmest ble «forbudt» å slette eller rette artikler, med unntak av helt spesielle tilfeller. Både prinsipielt og praktisk mener jeg det er en krevende tilnærming.

Det jeg derimot tror er fornuftig er å lage interne retningslinjer, slik en del større mediehus har gjort. På den måten har man noen «knagger» å henge vurderingen på når spørsmålene kommer. I NR bidrar vi med å formidle disse eksemplene til redaktører som henvender seg.

Det jeg tror er fornuftig er å lage interne retningslinjer, slik en del større mediehus har gjort.

Så har vi i NR etter hvert en god tradisjon for å lage veiledere for ulike temaer som blir aktualisert og som reiser mange og komplekse spørsmål for medlemmene. Det har vi ambisjoner om også når det gjelder retting og sletting. Men like viktig er det kanskje at vi holder oss med en levende debatt, slik Aarli-Grøndalen på en utmerket måte legger opp til.