«Saken ble behandlet bak lukkede dører i siste runde. Etter min mening burde den avgjørelsen i seg selv være gjenstand for en kritisk gjennomgang», skriver Kjersti Lie Holtar.
«Saken ble behandlet bak lukkede dører i siste runde. Etter min mening burde den avgjørelsen i seg selv være gjenstand for en kritisk gjennomgang», skriver Kjersti Lie Holtar.

Debatt:

Om «løsere journalistikk» og Vær varsom-plakaten

Det jeg lurer på, som ikke-journalist: Er det en annen presseetikk for reportasjer?

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I Pressens Fagelige Utvalgs (PFU) møte 30. mars ble Vi Menn felt for brudd på Vær varsom-plakatens 4.3 i forbindelse med en reportasje om himba-folket i Namibia.

PFUs rådgiver omtaler saken i etterkant av fellelsen som svært vanskelig. Jeg har ingen erfaring med PFUs saksbehandling generelt og har derfor ikke noe sammenlikningsgrunnlag, men etter å ha observert denne konkrete klagen på nokså nært hold, så sitter jeg igjen med spørsmål.

For hva var det som var så vanskelig i denne saken?

Jeg har sammen med klager Patji Alnæs-Katajavivi skrevet to innlegg i Journalisten knyttet til saken «Slik lever de der… – gjelder Vær varsom-plakaten utenfor Norge» og «Spørsmålet er fortsatt: Gjelder Vær varsom-plakaten utenfor Norge?»

Min motivasjon for å engasjere meg skyldes to forhold. Jeg er honorær konsul for Namibia i Norge og er selvfølgelig derfor opptatt av hvordan Namibia og namibiere framstår i norske medier. Dessuten har jeg i mer enn 25 år drevet med handel med håndverksprodukter fra det sørlige Afrika, laget av mennesker og i lokalsamfunn som har mange paralleller til Vi Menn-reportasjens intervjuobjekter. I løpet av disse årene har jeg observert mangt og mye knyttet til hvordan mennesker som bor i lokalsamfunn der dette håndverket lages, blir omtalt i norsk media og offentlighet.

Sett fra et slikt ståsted er det ingen prinsipiell forskjell om det er en publikasjon som Vi Menn eller en bistandsorganisasjon som formidler disse reportasjene, selv om mange vil tenke at dette er ytterpunkter i det norske medielandskapet.

Jeg er ikke journalist, så jeg vet ikke om det finnes et eget uttrykk for denne type journalistikk, men selv kaller jeg det «proksy-journalistikk» – formålet med journalistikken er egentlig ikke å formidle et mest mulig korrekt, nyansert og opplysende bilde av menneskene og samfunnene som portretteres. Man skal oppnå noe annet med disse reportasjene – og dette annet har som regel et økonomisk motiv.

Nå kan man muligens hevde at reint prinsipielt handler all journalistikk om penger, særlig når den skal kjempe om digital oppmerksomhet. Overskrifter skal alltid selge. Men særlig bistandsjournalistikken har tradisjonelt hatt et formål utover å generere interesse og klikk. Reportasjene skal generere giverinntekter, og narrativet må tilpasses deretter. Veldig grovt skissert blir budskapet enten «her er det ille, send penger nå», eller «her er det håp, så gi enda mer penger». Og denne type proksy-journalistikk er mulig fordi intervjuobjektene og lokalsamfunnene er så fjerne fra oss, på mange plan.

Klagen mot Vi Menn hadde en lang saksbehandlingstid. I utgangspunktet ble den avslått, for dernest å bli innstilt til forenklet behandling. Etter en videre prosess, der uttalelser fra direkte berørte parter i Namibia ble innhentet, ble den til slutt berammet for full behandling i PFU.

Saken ble behandlet bak lukkede dører i siste runde. Etter min mening burde den avgjørelsen i seg selv være gjenstand for en kritisk gjennomgang. Den første forenklede innstillingen fra PFUs sekretariat var imidlertid ikke unntatt offentlighet, og der står det følgende som viktigste begrunnelse for ikke fellelse:

«Utvalget konstaterer at den påklagede publiseringen er en reportasje. Det handler altså om en sjanger som er 'løsere' i formen enn den rene nyhetsartikkelen; journalisten/fotografen skal skildre det han ser, som miljø, mennesker og stemninger, og han står friere til å være til stede i teksten og formidle subjektive beskrivelser.»

Og det er da jeg lurer, som ikke-journalist: Er det en annen presseetikk for reportasjer?

For det er nettopp denne type journalistikk, denne som omtales som «løsere» i formen, som gjennom tiår har påvirket – og fortsatt påvirker – det norske samfunnets oppfatning av Afrika og afrikanere. Norsk journalistikk om Afrika oser av proksy-journalistikk.

Bistandsorganisasjonenes kommunikasjon har historisk sett svært mye å svare for her, og selv om man kan hevde at det er blitt bedre, så fortsetter samme hang til forenkling. Dessuten, selv om bistandsorganisasjonene selv mener å ha forbedret seg, så har deres rolle som premissleverandør for «hverdagsjournalistikk» om Afrika i over 50 år skapt et Afrika-bilde som det kommer til å ta årtier å endre.

I sin ytterste konsekvens er dette til hinder for økonomisk vekst i mange afrikanske lokalsamfunn, altså motsatt effekt av hva man egentlig ønsket å oppnå.

I det endelige vedtaket i PFU står det blant annet:

«I dette tilfellet handlet det om en reportasje; en sjanger som skiller seg noe fra den rene nyhetsartikkelen, idet journalisten i større grad skildrer det journalisten ser og opplever, som miljø, mennesker og stemninger. Journalisten står slik sett friere til å være til stede i teksten og formidle subjektive opplevelser. Like fullt må omtalen være i tråd med VVPs bestemmelser.»

Fortsatt omtales altså denne løsere formen for journalistikk, men det er kommet inn en ekstra setning etter at saken var anbefalt til forenklet behandling: [...] omtalen (må) være i tråd med VVPs bestemmelser. Jeg oppfatter denne setningen som prinsipielt svært viktig.

I saken mellom Patji Alnæs-Katjavivi og Vi Menn er det nå slått fast den løsere formen for reportasje-journalistikk også må være i tråd med VVPs bestemmelser.

Dette er det flere enn Vi Menn som bør ta til seg.

Og kanskje neste gang en tilsvarende sak kommer til PFUs behandling, så er den muligens ikke så vanskelig?

Powered by Labrador CMS