Derfor:

Demonstrasjonen «We can't breathe - rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget i Oslo samlet tusenvis av mennesker.
Demonstrasjonen «We can't breathe - rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget i Oslo samlet tusenvis av mennesker.

Derfor måtte et politidrap i USA til for at norske medier skulle ta rasisme på alvor

Og hva skal til for at de fortsetter sånn?

Publisert Sist oppdatert

De siste ukene har rasisme vært toppsaker i en rekke norske medier. Drapet på George Floyd i USA skapte massedemonstrasjoner mot politivold, rasisme og diskriminering i USA, og støttedemonstrasjoner over hele verden.

Også her i Norge har mange som opplever rasisme delt sine personlige erfaringer.

Historiene deres har gjort inntrykk. Jeg har gått med en klump i magen, jeg har grått, og vært skuffa, gang på gang. Skuffa over at disse historiene må fortelles, i dag, i 2020. Skuffa over meg selv, fordi jeg ikke har visst, og kanskje vært ignorant for den rasismen som skjer rundt meg. Og skuffa over norske redaksjonelle medier, fordi de ikke har klart å fortelle meg mer om det.

Vil aldri helt forstå

Jeg, ei hvit kvinne i begynnelsen av 30-årene, har aldri opplevd rasisme på kroppen. Jeg har aldri blitt ropt skjellsord etter på gata på grunn av hvordan jeg ser ut, aldri vært redd for om jeg ikke vil få jobben på grunn av navnet mitt, og aldri blitt sett på med redsel eller hat i blikket på grunn av et hodeplagg jeg har valgt å ta på meg.

Dette er Derfor

  • I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør». I tillegg tar vi noen avstikker til andre medierelaterte spørsmål.
  • Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
  • Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
  • Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
  • Les mer om «Derfor» her.

Jeg vil presisere at det selvsagt ikke er noen overraskelse for meg at rasisme er et problem i samfunnet vårt. Men norske medier har ikke ofte nok eller godt nok fortalt meg historiene som har gjort at jeg forstår hvordan dette rammer enkeltmennesker, og oss alle som samfunn. Ikke på en måte som har gjort at jeg forstår. Ikke før nå.

Jeg vil nok aldri forstå, fullt og helt, som mange «som meg» har skrevet på sine plakater i Black Life Matters-demonstrasjoner:

«I understand that I will never understand, but I stand».

«Debatten går i sirkler»

Likevel, tenker jeg, bør mediene være en viktig bidragsyter til å gi meg og alle andre et innblikk i hverdagsrasisme vi ikke opplever selv – i den grad mediene skal speile hele samfunnet og ta sin samfunnsrolle på alvor.

En Retriever-analyse fra 2018 viste at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre blir stadig mindre brukt som kilder i nyhetsartikler hos de største norske mediene, skrev NRK.

Her ble 12.000 nyhetsartikler analysert, og personer med innvandrerbakgrunn fra utenfor Norden uttalte seg i bare to prosent av alle artiklene, til tross for at nesten 17 prosent hadde innvandrerbakgrunn i Norge i 2018. I dag er andelen litt over 18 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

SV-politiker og tidligere journalist Camilla Ahamath skrev nylig et debattinnlegg på Medier24, om mediedekninga av rasisme og minoriteter.

Jeg føler meg truffet når hun skriver:

«Rasismedebatten går i sirkler. Vi minoriteter snakker om det hele tiden. Folk blir sjokkert, men glemmer raskt. Vi minoriteter snakker om det hele tiden, igjen. Folk blir sjokkert, fortvilet og lei seg. Glemmer likevel. Vi snakker om det igjen. Nytt sjokk, kanskje litt skyldfølelse og sinne. Det glemmes, igjen. Ny sirkel».

Er det jeg som har lukka øynene?

Det er det nok også. Men det er en del av medienes oppgave å holde dem åpne, også for samfunnsproblemer jeg ikke opplever på kroppen. For de angår selvsagt også meg.

Så hvorfor har de ikke klart det før? Hvorfor måtte et politidrap i USA til for at rasisme stod på dagsorden?

– Krever ekstreme hendelser

– Jeg er enig i at det ofte krever ekstreme hendelser før et tema som rasisme revitaliseres i samfunnsdebatten, sier Nora Mehsen når jeg ringer henne for å lufte disse spørsmålene.

Nora er kriminolog, likestillingsbyråkrat og samfunnsdebattant, og vi ble kjent da jeg bodde i kollektiv med ei av hennes nære venninner for noen år tilbake.

Hun er dessuten muslim, lesbisk, kommer fra Stokke, har ungarsk mor og irakisk far, og vi hadde mange fine samtaler i det kollektivet på den tida, om kjærligheten, om livet, om feminisme og rasisme.

Hun fortalte om skolegården i Stokke, om at hun følte seg alene, og veldig tidlig fikk for seg at det å ha en annen hudfarge og å være muslim, det ble ikke oppfattet blant de positive sidene ved henne. Om at hun fikk seg lusekofte og prøvde å bli en del av massene.

Blir møtt med mer rasisme

Mye har skjedd når det kommer til representasjon siden den gang, både i samfunnet generelt og i mediene, mener Nora. Likevel at vi fortsatt har en lang vei å gå.

– Når det skjer noe så ekstremt som et rasistisk drap utført av polititjenestepersoner på andre siden av jorda, da får aktørene som kjemper om plass til å snakke om rasisme plutselig den plassen, fordi det blir sett på som noe som passer inn i mediebildet, sier Nora.

– I tillegg handler det om at folk har mobilisert enormt og at det er vanskeligere å overse oss når vi er så mange som roper så høyt.

Hver gang Nora har skrevet om antirasisme, har hun blitt møtt med mer rasisme i innboksen.

– Det er et paradoks at hver gang rasisme snakkes om, hver gang det får plass i mediebildet, er det noen som tar ordet og mener at rasisme ikke finnes, eller så mottar man rasisme når man ytrer seg om det. Det skjer nå også.

– Hvordan kan mediene bidra til å motvirke rasisme?

– På veldig mange forskjellige måter, som ved å ikke fremstille det som noe eksepsjonelt, men tematisere det jevnt over, hele året. Det er ikke «breaking news» at vi har rasisme i samfunnet vårt, sier Nora.

«Bør ta seg en titt i speilet»

«Hadde mediebransjen hatt flere flerkulturelle journalister så hadde dette med hverdagsrasisme ikke blitt og vært så sjokkerende bra klikkagn», skriver Camilla AhamathMedier24.

NRK-journalist David Vojislag Krekling påpekte i sin kommentar på Medier24 at mindre enn 1 prosent av norske medieledere har innvandrerbakgrunn.

«Å forhindre diskriminering handler også om å la minoriteter få delta, og å la minoriteter få innpass i alle deler av samfunnet. Dét er ikke noe nytt og ukjent. Vi har gått samme løypa når det gjelder kjønn og representasjon. Og når det kommer til minoriteter, bør kanskje Medie-Norge ta seg en god titt i speilet når det kommer til deltakelse og representasjon», skriver han.

Dette er noe Medienettverket har planer om å gjøre noe med.

Til nå har nettverket jobbet for mer likestilling og for flere kvinnelige ledere i mediebransjen blant annet gjennom sitt mentorprogram. Nå skal de jobbe enda hardere for et større flerkulturelt mangfold i bransjen, skriver Medier24.

Ønsker konkrete mål

Jeg ringer nettverkets foreslåtte nye styremedlem, Discovery Networks Winta Negassi, for å høre litt mer om planene.

– Vi kan sitte og snakke om det, informere folk om rasisme som ikke opplever det til daglig. Men det viktigste er jo at det kommer konkrete tiltak, sier Winta.

– Medienes samfunnsoppdrag er å belyse problemer og at nyhetene kommer ut på en nyansert måte. For å få til det, vil det være nyttig å ha en redaksjon som speiler den befolkninga vi har.

Ved hjelp av Medienettverket håper Winta mediebedriftene kan bli enige om konkrete, felles mål både kortsiktige og langsiktige. Kortsiktig kan redaksjonene ha et mål om en viss andel med flerkulturell bakgrunn. Mer langsiktig kan bransjen markedsføre seg i minoritetsmiljøer, og inspirere unge til å velge journalistyrket.

Jeg tror det er lurt med en slik plan. Men det går også an å starte før en begynner å arbeide mot disse målene.

Jeg spør også Nora Mehsen om hun tror et større mangfold i redaksjonene, kan bidra til bedre og mer nyansert journalistikk om minoriteter.

– Det kan være. Representasjon spiller en stor rolle. Men uavhengig av hvem som sitter der, må man være bevisst rundt hvilke historier man forteller og hvordan det påvirker livene til dem det snakkes om, svarer hun.

– Vi vet at nyhetene er en premissleverandør for holdningene i samfunnet. Journalister må ta samfunnsansvaret sitt på alvor og ikke nøre opp under rasisme og diskriminering.

Hva kan gjøres?

For, skal mediene ta rasisme på alvor, så handler det jo ikke bare om å «dekke» rasisme som noe eksepsjonelt når det en og annen gang ser ut til å passe inn i mediebildet, eller om å også ha noen melaninrike journalister eller redaktører i lokalene.

  • Det handler om være bevisst på problematikken i den daglige produksjonen, i språkbruk, i idéutvikling, i kildevalg, i vinkling.
  • Det handler om å møte kilder med et åpent blikk, stille åpne spørsmål, være oppriktig nysgjerrig, og ikke ha et ferdig narrativ i hodet før intervjuet en gang er gjort, noe Nora stadig opplever.

– For eksempel har jeg opplevd at journalister sier «foreldrene dine må sikkert ha gjort det vanskelig for deg å være lesbisk», at jeg blir møtt med påstand jeg må avkrefte, heller enn at jeg kan definere mine egne utfordringer, sier hun.

  • Det handler også om å ta på alvor at vi er et mangfoldig samfunn, at vår rolle som journalister er å belyse alle deler av samfunnet, og at vi må å ta mangfoldet inn også i saker som ikke handler om minoriteter og flerkultur. Redaksjonelle medier har «et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk», som det heter i Vær varsom-plakatens punkt 1.2.
  • Det handler om å snakke med mennesker utenfor egen krets, bygge mangfoldige nettverk – både personlige og profesjonelle.
  • Her handler det også om å ikke putte alle minoriteter i samme boks, som Xueqi Pang og Maria Sung Ae Lervik påpekte overfor Journalisten i begynnelsen av juni. De starta Nettverk for øst-asiater i mediebransjen, nettopp for å fremme mer og bedre journalistikk på den øst-asiatiske minoriteten.

– Om man normaliserer at enkelte blir en del av mediebildet, vil det også bidra til at det skjer mer. Om man sjelden blir spurt, er det sjelden man tar ordet, sa Lervik.

  • Det handler ikke minst om å stadig stille nye spørsmål, undres over gitte «sannheter» som presenteres i mediene, og alltid ha i bakhodet vår oppgave om å «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser», som det heter i Vær varsom-plakaten punkt 1.5.

En ny tid for mangfold

Så hva med framtida?

– Det er ofte når man får store saker at man kommer til et veiskille. Det er synd at man må se en person trekke sitt siste pust for å skape endring, men en stor hendelse blir ofte katalysator for endring, sier Winta Negassi.

Hun håper fokuset som har oppstått i pressen, kan være en slik katalysator, og mener dekninga vi har sett de siste ukene er starten på en ny tid for mangfold i mediene.

Jeg håper hun har rett.