Forrige uke publiserte Journalisten en omfattende artikkel om arbeidsmiljøet i en avdeling i Dagens Næringsliv (DN). Prosessen som artikkelen beskriver var hårreisende.
I den tredje delen skildres DNs håndtering av en frilansers forsøk på å varsle.
For å gjøre en lang historie kort, «Julie» venter i 36 dager på et kort svar og blir heller ikke fulgt opp videre av hverken ledelse eller klubb.
Gjennomgangstonen i artikkelen er at både ansatte og frilansere opplevde å ikke bli tatt på alvor. Når jeg i denne kronikken fokuserer på Julie og taushetskulturen, er ikke det fordi «Ninas» historie ikke gjorde inntrykk på meg.
Både Julie og Nina er jævlig tøffe som deler opplevelsene sine. Tusen takk!
Står mer alene
Nakkehårene mine reiste seg da jeg leste de trakasserende anonyme SMS-ene «Nina» hadde fått, og hvordan hun opplevde ledelsens behandling av henne i etterkant.
I denne kronikken fokuserer jeg på Julie fordi hun som selvstendig næringsdrivende frilanser står mer alene enn hun ville ha gjort som ansatt.
Dette henger sammen med at hun ikke har de samme rettighetene. Ledelsen i Dagens Næringsliv er ikke forpliktet til å forholde seg til henne slik de er om deres ansatte.
Selvstendig næringsdrivende frilansere står utenfor dette lovverket og er dermed ikke omfattet av arbeidsmiljøloven.
Rent formelt omfattes hun heller ikke av varslervernet – lovverket som sørger for at ansatte skal ha mulighet til å si fra om kritikkverdige forhold uten frykt for sanksjoner.
Risikerer mye
Paragraf 2A i arbeidsmijøloven gir både innleide, studenter og pasienter varslervern.
Samtidig bruker mange bransjer systematisk selvstendige næringsdrivende frilansere som arbeidskraft i daglig drift, uten at de har noe tilsvarende vern. Frilansere faller altså gjennom. Jeg mener myndighetene bør se på nærmere på dette.
Frilansere risikerer mye hvis de sier i fra. At Julie likevel sendte nevnte e-post, syns jeg fortjener respekt, og saken fortjener mer oppmerksomhet i bransjen vår.
Det er en bransje som, slik Trond Idås beskriver, preges av en ukultur. Mange frykter for å bli oppfattet som nærtagende, og at varsling kan få jobbmessige konsekvenser.
Frilansere og tilkallingsvikarer i mediebransjen befinner seg ofte i svake posisjoner. De er ofte yngre og nye i bransjen, og kan kjenne på usikkerheten.
Alle i bransjen vet dessverre at det er vanlig å gå fra midlertidig stilling til midlertidig stilling – ofte over flere år, med «lufting» i mellom.
Den samme usikkerheten gjelder mange frilansere.
Åpenhet og kritikk er ønsket og nødvendig
En oppdragsgiver gir deg kanskje mye oppmerksomhet og oppdrag til å begynne med, og du føler deg heldig. I motsetning til ansatte, må frilansere blant annet selv sørge for egen sykeforsikring, holde eget utstyr, spare til pensjon og «dårlige tider».
Frilansere risikerer mye hvis de sier i fra. At Julie likevel sendte nevnte e-post, syns jeg fortjener respekt, og saken fortjener mer oppmerksomhet i bransjen vår.»
Julie og mange frilansere er avhengige av oppdragsgiverne sine for å opprettholde inntekten sin. Jo færre oppdragsgivere den enkelte frilanseren er knyttet til, desto mer sårbar vil hun/han være.
Frilansere risikerer levebrødet sitt dersom de ikke leverer godt nok eller blir oppfattet som vanskelige.
«Mats» eller «Else» er rett rundt hjørnet og kan tre inn og utføre lignende arbeid.
Om en oppdragsgiver ikke kommer overens med frilanseren, kan hun bare slutte å kontakte vedkommende. Årsakene trenger heller aldri å være kjent for frilanseren.
Kanskje hun hadde begynt å sende signaler om at honorarene skulle justeres opp? Eller at han måtte takke nei til et par oppdrag på grunn av sykt barn? Eller så banalt som at klesstilen hans var til irritasjon? Eller rett og slett at frilansere sa ifra om negative opplevelser med avdelingslederen?
Poenget mitt er: Frilansere risikerer å når som helst miste inntektsgrunnlaget sitt over det som ville vært helt vanlige humper i veien i et ansettelsesforhold.
Nå er det mulig at jeg som frilanser legger hodet mitt på hoggestabben overfor oppdragsgivere eller potensielle arbeidsgivere med denne kronikken.
Men jeg velger å ha tillit til at åpenhet og kritikk rundt slike forhold er ønsket og nødvendige for å ivareta oss som produserer journalistikk.
Julie forsøker å varsle med en e-post. Husk nå på det motet Julie tar til seg. Hun har alt å tape, men velger likevel å trykke «send».
Jeg syns det er trist og uheldig at heller ikke klubblederen som var i kopi fulgte opp Julie.
Trist og uheldig
Sjefredaktøren påpeker overfor Journalisten at «Det var ikke et varsel i lovens forstand, men vi behandla det som en bekymringsmelding som vi tok alvorlig».
Det tok 36 dager å svare henne. Det ble med:
«Beklager sent svar fra vår side. Vi følger opp denne saken internt og kommer tilbake til deg dersom vi har spørsmål.»
Så hørte ikke Julie noe mer fra DN.
Jeg syns det er trist og uheldig at heller ikke klubblederen som var i kopi fulgte opp Julie.
Ifølge Journalisten hadde Julie først kommet til i denne avdelingen som student. Hun var siden vikar, og var frilanser ved varslingstidspunktet. Med andre ord burde Julie vært et kjent ansikt for mange i redaksjonen, også klubblederen.
Kanskje om klubblederen hadde fulgt opp, kunne hun funnet ut om det var grunnlag for et formelt varsel?
Jeg registrerer at det har gått nesten en uke, og at nesten ingen har reagert offentlig. Dessverre er stillheten rundt Julies og Ninas historier ikke uvanlig. Den er symptomatisk og betegnende.
Norsk Journalistlag (NJ) kan ha godt av å avklare rollen til klubbledere når det kommer til saker som involverer tilkallingsvikarer og frilansere. Dette er gjerne unge mennesker som så vidt er i gang med arbeidslivet, og ikke bare kan bli grovt utnyttet, men blir grovt utnyttet.
Dette sier jeg av egen erfaring. Noen av dem har ikke erfaring med andre arbeidstilknytninger enn som frilanser, og kjenner derfor ikke til lover og regler i arbeidslivet.
Jeg mener derfor at kolleger og tillitsvalgte i fagforeningene har et ekstraordinært ansvar for disse.
Ikke uvanlig med stillhet
Kjære frilanser som møter utfordringer: organiser deg, søk informasjon, still kritiske spørsmål og bruk de du har rundt deg!
Jeg vet ikke om Julie har hatt kontakt med NJ, og vet heller ikke om hun er medlem i fagforeninga, men liker å tro at dersom hun hadde gjort det, så hadde hun i det minste fått rådgivning.
Da hadde hun muligens unngått å føle seg usynlig, som er den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest saken.
Tilbake står nå en ung frilanser og føler seg kanskje glemt i denne rare mørketida. I tillegg har en tidligere ansatt selv blitt frilanser, og sliter i dag med psykologiske traumer fra tiden i DN.
Jeg registrerer at det har gått nesten en uke, og at nesten ingen har reagert offentlig. Dessverre er stillheten rundt Julies og Ninas historier ikke uvanlig.
Den er symptomatisk og betegnende.
For ordens skyld: Brian Cliff Olguin har inntil nylig vært nestleder i NJ Frilans, men skriver denne kronikken som privatperson.
