Derfor:

«Når man formidler forskning påligger et spesielt ansvar for å formidle usikkerheten i den», skriver Maren Sæbø.
«Når man formidler forskning påligger et spesielt ansvar for å formidle usikkerheten i den», skriver Maren Sæbø.

Derfor hviler det et spesielt ansvar på journalister nå

Viktig å få fram usikkerheten.

Publisert Sist oppdatert

I halvannen måned har norsk presse balansert i et ukjent landskap av statistiske modeller, usikker forskning og en engstelig befolkning. Selv har jeg ikke orket å reise meg fra sofaen. Fra den så jeg i begynnelsen altfor mye på tv-nyheter.

Nedstengningen av Norge var lett for meg, allerede et par dager inn i nedstengingen begynte jeg å føle meg dårlig, og i uke to og tre hadde jeg absolutt ikke lyst til å gå lenger enn til sofaen.

Jeg sov for det meste, og var jeg våken orket jeg ikke noe. Gjennom uke tre og fire hadde jeg telefonkontakt med fastlegen, som ba meg holde meg i ro. Og isolasjon. Det var rundt da spørsmålene kom, og jeg trengte noen svar. Hva hadde jeg pådratt meg, hvorfor ble jeg ikke frisk, hvordan skulle jeg betale husleia med en havarert frilansøkonomi? Jeg ville ha svar, men jeg fant fort ut at jeg måtte begrense mitt eget konsum av nyheter.

Steke aviser og unngå katter

Jeg er ikke særlig lettskremt, og jeg har hatt noen skumle sykdommer før, men å følge den løpende pandemidekningen gjorde jo ikke at jeg følte meg noe særlig mye bedre. Da den løpende koronadekningen hos NRK rådet meg til å steke aviser og unngå katter, grunnet mulig smitte, så slo jeg av.

Fakta om Maren Sæbø

Maren Sæbø. Faktisk, journalist, Dagsavisen Foto: privat
  • Maren Sæbø er frilansjournalist med utenriks – og da særlig det det afrikanske kontinentet - som sitt spesialfelt.
  • 2015 ble Sæbø kåret til Årets frilanser, og hun har vunnet en rekke priser for sin journalistikk.
  • Sæbø sitter i styret til i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup).

Når et nytt patogen kommer forbi, må vi lære oss å håndtere det både som mennesker, potensielle verter for viruset, og som journalister. For slik kroppen vår er dårlig forberedt på å takle ett nytt virus, slik er mange av oss også dårlig forberedt på å dekke et nytt felt.

Da må vi, som epidemiologene og virologene, som skal utarbeide tiltak, medisin og vaksine, lene oss på tidligere erfaringer og kunnskap. For selv om Sars-cov2 ikke er influensa, som mange nå har påpekt, kan vi lære noe av hvordan tidligere pandemier er dekket.

Dette er jo noe vi har dekket før, vi har i årevis skrevet om helsekriser og pandemier. Om hiv-positive og kampen for virushemmere, om malariaens herjinger. Om frykt for ebola, om kamp mot ebola og senvirkninger av ebola. Om utvikling av nye medisiner og økende vaksineskepsis i befolkningen.

Kollektivt nedkjørt immunsystem

Selv har jeg valgt å dekke et kontinent, Afrika, hvor helseutfordringene er store, og det kollektive immunsystemet stadig er helt nedkjørt. Også på andre kontinent har det skjedd ting. Siden 1990-tallet har fugleinfluensa kommet i flere runder. I 2002/2003 var det Sars-cov-1, og i 2009 var det svineinfluensa. Så, i 2012 var det mers. Deretter zika. Alle disse pandemiene har vært akkompagnert av både god og dårlig rapportering, i noen tilfeller har desinformasjon gjort stor skade.

Yotam Ophir ved Universitetet i Pennsylvania er blant dem som har studert medienes dekning av epidemier. Ved å gå igjennom mer enn 5000 nyhetsartikler om svineinfluensa, zika og ebola i amerikanske medier, fant han at det sensasjonelle ofte vant. Spesielt i dekningen av ebolaen i Vest-Afrika i 2014.

USA evakuerte det året sju amerikanere med ebola fra Vest-Afrika. To flypassasjerer tok også med seg smitten, og to ble smittet i USA. Til sammen 11 tilfeller altså, hvorav to døde.

Ophir fant at det var påfallende hvor lite praktisk informasjon som ble gitt i omtalen av ebola i USA. Folk ble skremt opp, men ble ikke fortalt hvordan smitten egentlig spredte seg (eller i tilfellet USA, nesten ikke spredte seg) eller om det var noen grunn til å ta forholdsregler. Det foregikk forskning ja, spesielt på nye behandlingsmetoder, men det som kom fram var ofte det mest oppsiktsvekkende også når det gjaldt forskningsfunn.

Fryktdrevet dekning

I løpet av kort tid begynte man å omtale hele pandemien som et utbrudd av «fearbola». Det var frykt som drev dekningen, ikke et reelt forsøk på å opplyse befolkningen om noe som jo faktisk var en svært farlig sykdom.

Dette er Derfor

  • I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør».
  • Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
  • Fire spaltister vil bidra med innhold til «Derfor». De fire er: Maren Sæbø, Øyvind Strømmen, Marte Vike Arnesen og Mina Ghabel Lunde.
  • Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
  • Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
  • Les mer om «Derfor» her.

I Vest-Afrika var ebolautbruddet i 2014 og 2015 mer enn et utbrudd av panikk. I Guinea, Sierra Leone og Liberia ble 28.652 mennesker smittet, hvorav 11.325 døde. Men panikken og manglende saklig informasjon gjorde skaden større.

Helsevesenet var ikke forberedt på en epidemi, men det var ikke mediene i disse landene heller. Og desinformasjon og rykter spredte seg raskere enn selve smitten.

I Liberias hovedstad Monrovia ble syke rett og slett overlatt til å dø på overfylte sykehus eller i gatene, mens helsepersonellet stakk av. I ettertid vet man at flere pasienter antagelig ville overlevd om noen faktisk hadde turt å gi dem vann og næring.

Panikk gjorde det også vanskelig å spore smitten, folk oppsøkte ikke helsepersonell ved mistanke om at de var smittet. De stakk av fra klinikker og karantene. Da et nytt ebolautbrudd kom ut av kontroll i 2018 i Den demokratiske republikken Kongo var Verdens helseorganisasjon (WHO), som koordinerte arbeidet med lokale myndigheter, fra første stund opptatt av å få ut informasjon og hindre panikk, samtidig som man fikk kontroll på smitten. Erfaringene fra forrige større utbrudd satt godt i.

Latterliggjøring

Det er viktig her å påpeke at de forskjellige variantene av ebolavirus er noe helt annet enn Sars-cov-2. Ebola har høy dødelighet, mellom en tredel og to tredeler av dem som smittes av ebola dør. Høy dødelighet har også andre koronavirus som har utviklet seg til pandemier, som mers, og det som nå kalles Sars-cov-1.

Sars-cov-2 smitter sannsynligvis lettere, men har lavere dødelighet. Men selv om Sars-cov-2 ikke er ebola, og heller altså ikke en influensa, så kan dekningen av tidligere epidemier og pandemier ha virket inn på rapporteringen av det nye koronaviruset.

I uttrykket «fearbola» ligger det jo en viss latterliggjøring av frykten rundt ebola, og her hjemme husker vi jo også all viraken rundt svineinfluensa i 2009, som noe overdrevet.

Dekningen av årets pandemi er ikke analysert ennå, men den har helt klart hatt noen runder med barnesykdommer. Det har samtidig ikke manglet på gode råd til oss journalister. Men kanskje er det viktigste rådet at vi som journalister må være ærlige på alt vi ikke vet, og at heller ikke fagfolk eller forskning kan gi raske og enkle svar.

Når man formidler forskning påligger et spesielt ansvar for å formidle usikkerheten i den. Det er viktig å finne balansen i å formidle det som jo er en svært alvorlig situasjon, uten å skremme vannet av folk eller gi næring til misoppfatninger.

Usikkerheten er der

Det er nesten seks uker siden jeg opplevde de første symptomene, og jeg kan sitte oppreist nesten en hel dag på hjemmekontoret. Jeg klarer å gå korte turer i nærskogen. Men jeg har fortsatt spørsmål.

Har jeg hatt denne nye sykdommen eller bare en vanlig influensa eller forkjølelse fulgt av en lungebetennelse - når kan jeg ta antistofftest? Hva skjedde med smittesporingen, og lista med symptomer som fastlegen og jeg har meldt inn? Er jeg smittsom? Når kan jeg besøke min mor som akkurat har avsluttet kreftbehandling, min farfar på 98 år?

Usikkerheten er der altså fortsatt selv om feberen har sluppet taket. Nå ser jeg fram til å kunne formidle den, selv om jeg, som alle andre, gjerne skulle hatt noen klare svar å komme med.

Powered by Labrador CMS