Inntektene fra kampanjen vil holde oss flytende det første året, men da må medlemenne være så fornøyde at de fornyer støtten, sier Jessica Best i The Correspondent. Foto: Kjerstin Gjengedal
Inntektene fra kampanjen vil holde oss flytende det første året, men da må medlemenne være så fornøyde at de fornyer støtten, sier Jessica Best i The Correspondent. Foto: Kjerstin Gjengedal

The Correspondent vil være motvekt til nyhetsjaget

AMSTERDAM: Har satt rekord i folkefinansiering med et løfte om substans i stedet for nyheter.

Publisert Sist oppdatert

Ekte nyheter er et mye større problem enn falske nyheter. Ekte nyheter er tomme kalorier for hjernen.

Det var utgangspunktet for den nederlandske journalisten Rob Wijnberg da han i 2013 sluttet i jobben for å etablere en ny digital plattform for journalistikk i Nederland.

Wijnberg hadde lenge vært overbevist om at den daglige nyhetsstrømmen ikke gjør publikum informert, men tvert imot skaper bekymrede, mistenksomme, kyniske og framfor alt feilinformerte borgere.

Nyhetene viser fram det sensasjonelle, det negative og det plutselige, men ikke det ordinære, langsomme og systematiske.

Nyhetene viser fram det sensasjonelle, det negative og det plutselige, men ikke det ordinære, langsomme og systematiske. Ikke bare blir folk redde og apatiske, det legger også veien åpen for populisme og «sterke ledere», mener Wijnberg.

Han grunnla plattformen De Correspondent med et mål om å ikke vise fram det som skjer akkurat nå, men det som skjer hver dag: De bakenforliggende kreftene som former samfunnet. Og han ville drive konstruktiv journalistikk, som ikke bare beskriver problemer, men også hva som kan gjøres for å løse dem.

En global plattform

Etter seks år er redaksjonen i ferd med å ta steget ut i verden og etablere en engelskspråklig, global utgave, The Correspondent. For å finansiere satsningen, kjørte The Correspondent en folkefinansieringskampanje like før jul.

I løpet av 30 dager samlet de inn over 2,5 millioner amerikanske dollar (knappe 21,5 millioner kroner) fra bidragsytere i 130 land, som gjør det til den største folkefinansieringskampanjen for et journalistisk produkt noensinne.

– Etter kampanjen tok vi igjen litt tapt søvn. Nå i januar har vi jobbet med strategi og planlegging, og blant annet tenkt mye på hva slags folk vi vil ha behov for, og hvordan vi kan inkludere medlemmene i prosjektet fram mot den offisielle lanseringen til sommeren, sier britiske Jessica Best over en kaffekopp på en liten kafe i Amsterdam.

Hun er «engagement editor» i den nederlandske redaksjonen, og sitter i kjernegruppen som har forberedt folkefinansieringen og som nå arbeider med å utvikle den globale utgaven fram mot lansering.

Bruker lesernes ekspertise

The Correspondent var tidlig ute med en modell der innholdet finansieres av medlemmer. Som medlem blir man ikke tilbudt eksklusivt innhold andre ikke får tilgang til. Man får i stedet tilbud om å delta i prosessen med å skape innholdet.

Alle The Correspondents journalister forventes å bruke 30-40 prosent av tiden sin på å kommunisere med leserne og få hjelp til å utvikle ideer og finne kilder. En egen redaktør jobber med å inkludere flest mulig stemmer i prosessen.

– Vi prøver å gi medlemmene mange ulike veier til deltakelse, sier Best.

– Mange vil selvsagt slippe å gjøre noe, de vil bare betale og lese artiklene. Det er helt i orden, og vi kunne ikke gjort dette uten dem. Men en hel del bidrar på ulike måter, noen med ekspertise, andre med korrektur eller dataknusing, for å nevne noen eksempler.

Premisset er at leserne til sammen alltid har mer kunnskap om et emne enn en enkelt journalist.

Selger ikke lesernes oppmerksomhet

Fordi medlemmene betaler, er plattformen helt fri for annonser. Det gjør at leserne aldri trenger å frykte at deres oppmerksomhet er det egentlige produktet som selges.

The Correspondent behøver derfor ikke produsere nyheter som skal generere klikk til glede for annonsørene, og de trenger heller ikke samle statistikk om brukerne eller spore deres aktiviteter på nettsiden.

Modellen skiller seg fra abonnement både ved at leserne inviteres inn i alle deler av prosessen, og ved at de fritt kan dele artikler med andre. På den måten er medlemmene med på å subsidiere spredningen av innholdet til en langt større leserkrets.

Den amerikanske journalistikkprofessoren Jay Rosen, som lenge har vært en av The Correspondents støttespillere, har kalt denne arbeidsformen for «tillitsoptimalisering», til forskjell fra klikk- eller profittoptimalisering.

Vår filosofi er at artiklene våre ikke er noe sluttprodukt, men heller starten på en samtale.

Jessica Best

– Tillit bygger på åpenhet, vi må være åpne om alt inkludert hvor pengene våre kommer fra og hvordan vi bruker dem. Innholdet vårt skal være et samarbeid mellom oss og leserne, vi skal ikke være et elfenbenstårn som en gang i blant slipper ut ferdig fordøyd kunnskap til allmennheten. Vår filosofi er at artiklene våre ikke er noe sluttprodukt, men heller starten på en samtale, sier Best.

Prøver ikke å være objektive

Derfor er The Correspondents journalistikk uttalt subjektiv. Journalistene legger sitt eget løp og dekker emner som interesserer dem og som de allerede har mye kunnskap om.

Alle journalister må begynne med å formulere sin journalistiske målsetting, hvor de forklarer hva som motiverer dem og hva de ønsker å oppnå gjennom journalistikken. Målsettingen representerer startpunktet for journalistens arbeid og gjør det klart for leserne i hvilken retning hun er på vei.

– På samme måte må journalistene være åpne om når og hvorfor de forandrer mening. Vi tror ikke på å late som om vi er objektive, alle har et bestemt blikk på verden, og våre journalister må gjøre det klart hvor de står, sier Best.

Deretter foregår journalistenes arbeid, så langt det er praktisk mulig, i medlemmenes påsyn. Journalistene fører en åpen notisbok hvor de samtaler med leserne, gjør rede for framdriften i arbeidet og mottar innspill og kritikk.

– Mange spør oss om vi ikke er redde for at noen skal stjele ideene våre når all informasjonen er åpen for medlemmene. Men det ville jo være en ganske dum ting å gjøre når vi kan dokumentere vårt arbeid fra begynnelse til slutt, sier Best.

– Dessuten åpner det for nye former for samarbeid, vi blir ofte kontaktet av interessante samarbeidspartnere som har sett hva vi arbeider med. Og vi er uansett ikke avhengige av å være først ute med noe, for vi har jo ingen annonsører vi skal tilfredsstille.

Større marked, større utfordringer

Modellen har fungert godt i Nederland hvor De Correspondent i dag har omkring 60.000 betalende medlemmer som sto for 94 prosent av omsetningen i 2017. Men den krever mye, både av journalister og lesere.

– Det er vanskelig for leserne, fordi de er oppdratt til å tro at journalistikk skal være nøytral og objektiv. Og som journalist må man være åpen for kritikk, og for å bli fortalt at man er på feil spor. Ikke alle journalister trives med å ustanselig bli utfordret.

Det er vanskelig for leserne, fordi de er oppdratt til å tro at journalistikk skal være nøytral og objektiv.

Hun fortsetter:

– I starten trodde vi at denne måten å jobbe på, var en fantastisk god ide som alle journalister ville elske, men det var en stor feil. Vi har lært at det ikke passer for alle.

Den globale utgaven vil publisere de første artiklene halvveis i 2019. Redaksjonen er klar over at en medlemsmasse fordelt på 130 land (hvorav de fleste foreløpig kommer fra USA) vil by på andre utfordringer enn å lage journalistikk for et relativt lite og homogent nederlandsk publikum.

– Vi må tenke grundig både om organisering og om hvordan vi kan involvere og gi noe tilbake til medlemmene. Og så er det språket: Hvordan kan vi sikre størst mulig tilgjengelighet for alle, rent språklig? Det å tilby flest mulig ulike veier til deltakelse, vil bare bli viktigere, tror Best.