Donald Trump blir sammen med andre høyrepopulister sett på som en av de største utfordringene for journalistikken i framtida. Foto: Reuters / NTB scanpix
Donald Trump blir sammen med andre høyrepopulister sett på som en av de største utfordringene for journalistikken i framtida. Foto: Reuters / NTB scanpix

Dette mener forskerne er de største utfordringene til journalistikken

– Selv de mest seriøse mediene blander Trumps sensasjonspregede teater med ekte politikk, skriver forsker Kai Hafez.

Publisert

Falske nyheter, høyrepopulisme, sosiale medier, mistillit, overvåkning og manglende finansiering er noen av journalistikkens største utfordringer for framtida.

Det mener medieforskere som har bidratt i jubileumsutgaven av det prestisjetunge vitenskaplige tidsskriftet Journalism.

Tidsskriftet fyller 20 år i år, og ga i slutten av desember ut en jubileumsutgave der de har fått 56 medieforskere til å skrive om journalistikkens største utfordringer.

Her er seks av dem:

1. Journalister skiller seg fra folket

Det mener forsker Daniel Kreiss ved University of North Carolina at Chapel Hill. Han påpeker at han skriver fra et amerikansk ståsted, og mener at journalistikken største utfordring er journalistenes sosiale identitet, som gjør at de skiller seg fra folket de skal rapportere til.

Han mener journalister framstår som en høyt utdannet og urban elite i forhold til befolkningen forøvrig.

I USA jobber de fleste journalistene i de store byene, har gått på de samme skolene, og har en økonomisk trygghet til å jobbe gratis som praktikant for å få en fot innenfor en arbeidsplass, skriver han.

Kreiss mener dette er problematisk fordi journalister som alle andre påvirkes av sin sosiale identitet når de filtrer informasjonen de skal videreformidle. Han er bekymret for at journalistene ikke vil klare å ansvarliggjøre dem med makt i samfunnet, hvis de skiller seg for mye fra "vanlige folk".

Forskeren har forslag til tiltak for å motvirke dette:

  • Journalistene må bli flinkere til å se paralleller mellom vanlige folks erfaringer og makroøkonomiske strukturer, slik at de unngår å stigmatisere dem.
  • Ha journalister stasjonert på mindre steder, slik at de får mer kunnskap om det samfunnet de skal skrive om.
  • La journalistene holde på språket og identiteten de har fra der de kommer fra, slik at alle ikke blir helt like.

2. Høyre-populisme

Kai Hafez, forsker ved Universitetet Erfurt i Tyskland, mener høyrepopulismen er den største utfordringen til journalistikken.

Han mener de redaksjonelle mediene ukritisk gir plass til populister som Donald Trump og på den måten sprer deres «propaganda». Høyrepopulister har lært seg å bruke mediene, slik at selv nyheter med en negativ vinkling blir godt nytt for dem, skriver han.

Hafez skriver at det er viktig å skille mellom underholdning og substans når mediene velger hva de skal dekke, og at mange utspill fra høyrepopulister derfor ikke bør prioriteres.

– Selv de mest seriøse mediene blander Trumps sensasjonspregede teater med ekte politikk, skriver han i artikkelen.

For at de redaksjonelle mediene skal være en ekte «vaktbikkje» må de ignorere «propagandaen» fra høyrepopulistene, slik at de ikke bidrar til å ødelegge en rasjonell samfunnsdebatt, mener han, og skriver videre:

– Det politiske ytre høyre skal være representert i mediene, men vi må boikotte deres «show» og heller dekonstruere det de sier og avsløre hva den faktiske politikken er basert på.

3. «Sirkus»-dekning skaper mistillit

Folks mistillit til de redaksjonelle mediene er den største utfordringen til journalistikken, mener forsker Natalie Fenton ved Goldsmith University of London.

Hun er som Hafez opptatt av at mediene bruker for mye plass på underholdningspreget journalistikk.

– Journalistikken blir for ofte byttet ut med karneval, sladder og spetakkel - saker som bare er basert på profittmaksimering, ikke ytringsfrihet og politisk deltakelse, skriver hun i artikkelen.

Fenton mener dette svekker tilliten til redaksjonene, og viser til tall som gir et hint om at folk har nettopp lav tillit til mediene. En undersøkelse gjort i 28 land, der folk har blitt spurt om å rangere tilliten til forskjellige institusjoner, blir «media generelt» rangert nederst på lista i 22 av landene.

I 2018 var det i tillegg bare 23 prosent i Storbritannia som sa at de stolte på mediene, skriver hun.

For å bygge opp tilliten, mener Fenton blant annet at mediene må være transparente og etterprøvbare. Mistilliten kommer til å øke hvis mediene ikke utfordrer maktmisbruk utført av mediene selv og holder sine egne mektige institusjoner ansvarlige, skriver hun.

Hun peker også på at det er viktig å at pressen holder seg uavhengige, både fra staten og kommersielle interesser.

4. Konspirasjonskultur

Journalistikkens største trussel er kospirasjonsteorier, og at mediene i dag er skurken i teoriene. Det mener forsker Juliette De Maeyer ved Universitet i Montréal i Canada.

Hun spør retorisk: For hvordan kan journalistikken informere befolkningen om verden hvis folkets første refleks er å se etter medienes skjulte agenda og maktstrukturer?

Det som er forvirrende er at god journalistikk ikke skiller seg så veldig mye fra konspirasjonsteorier - den tviler, følger ledetråder og undersøker, skriver De Maeyer.

– Den store forskjellen er at konspirasjonsteorier ikke er sanne, skriver hun videre.

De Maeyer mener det er viktig at mediene tar den såkalte konspirasjonskulturen på alvor, istedenfor å avskrive den som irrasjonell.

5. Lite kunnskap om digital sikkerhet svekker pressefriheten

– Det er en klisje, men journalistikken lider av at pressefriheten i økende grad er under angrep. Både i Vesten og i Østen, der det har vært tilfelle en stund, skriver Lokman Tsui, forsker ved det kinesiske universitetet i Hongkong.

Han mener at svekkelsen av pressefriheten er den største utfordringen til journalistikken.

Tsui jobber i Hongkong som ligger på 70. plass på Reporters Without Borders liste over pressefrihet, og skriver at han har mange studenter fra Kina, et land som ligger på 176. plass.

Forskeren skriver at pressefrihet ofte blir sett på som noe som trues utenfra, med sensur, vold, søksmål med mere. Men i Hongkong er en av de største truslene selvsensur, fortsetter han.

Tsui mener at journalister i dag blant annet driver selvsensur fordi de ikke har nok kunnskap om digital sikkerhet. Det gjør at de begrenser seg selv ved ikke å lage sensitive saker.

Han peker selvsagt også på at digital sikkerhet er viktig nettopp fordi digital overvåking av journalister blir en større og større del av trusselen mot pressefriheten som kommer utenfra.

– Digital sikkerhet er en forutsetning for friheten, for å kunne sikre kommunikasjonen mellom journalister og kilder, skriver han, og legger til at det å praktisere digital sikkerhet er å anerkjenne den pressefriheten vi fortsatt har.

6. Nedprioritering av offentlig finansiert journalistikk

Stephen Cushion, forsker ved Cardiff University i Storbritannia, er bekymret for at de statlige kringkasterne får mindre penger. Han mener det er den største utfordringen til journalistikken i framtida.

Cushion viser til at bevilgningene til kringkastere som BBC har gått nedover, og at den britiske rikskringkasteren skal miste 20 prosent av støtten fra 2015 til 2020. I USA, der staten i liten grad har støttet kringkasting, snakkes det om å eliminere støtten helt, skriver han.

De offentlige kringkasterne har fått mye kritikk fra sine kommersielle konkurrenter fordi de har en økonomisk fordel. Dette har ført til at de har inntatt en høyere etisk standard enn de kommersielle og lagt grunnlag for etiske normer i pressen, skriver han.

Cushion mener at de offentlige kringkasterne er under et ideologisk angrep, der de ofte blir beskyldt for å være partiske i sin dekning, selv om de ikke er det.

Han mener det er legitimt å være kritisk til offentlige kringkasteres avhengighet av staten, men at i en tid med falske nyheter og desinformasjon er det viktig å hegne om de offentlige kringkasternes demokratiske verdi.

Forskeren bruker USA som et dårlig eksempel på et medielandskap uten en offentlig kringkaster. Et medielandskap der debatten er enda mer polarisert enn i for eksempel Storbritannia, og der folk i enda større grad bare forholder seg til de kanalene og avisene de er enige med.