En helt nødvendig PFU-endring

• Spalten gir uttrykk for skribentens meninger.

Denne fredagen møtes styret i Norsk Presseforbund (NP) for å diskutere om en klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal ha færre mulige utganger enn i dag.

Svaret er for øvrig ja. Hvis ingen kommer opp med noen helt nye argumenter i innspurten, blir det resultatet av prosessen NP tok initiativ til rundt årsskiftet – først omtalt i Journalisten på nyhets- og kommentarplass i januar.

Om NP-styret konkluderer i dag – eller om selve vedtaket blir utsatt til desember, som administrasjonen har foreslått (etter at saken også ble utsatt på forrige møte), gjenstår å se, men det er uansett all grunn til å tro at «samlet vurdering» ikke lenger vil være et mulig utfall for en PFU-klage innen utgangen av dette året. «Kritikk» henger også i en tynn tråd.

Fjernet allerede?

Nå vet vi ikke hva styret ender opp med, men det vil overraske meg veldig om samlet vurdering overlever prosessen. Det har, for å si det litt forsiktig, kommet noen hint.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

– Samlet vurdering må ut, det er helt vilt at vi har den formuleringen, uttalte generalsekretær Reidun K. Nybø i Norsk Redaktørforening da NP-styret diskuterte saken i slutten av mars, ifølge Medier24s gjengivelse.

Da redaktørforeningen arrangerte en rundebordsdiskusjon om temaet, hvor jeg selv hadde gleden av å sitte rundt bordet, var det så vidt jeg kunne oppfatte ingen som vurderte det slik at samlet vurdering hadde livets rett.

Da PFU møttes denne uka for å behandle en bunke klager, brukte et utvalgsmedlem formuleringen: – Det vi tidligere kalte samlet vurdering.

Med andre ord kan det se ut til at utvalget selv har gått videre allerede. Rent formelt litt prematurt, kanskje, men det ble ikke møtt med noen protester.

Nyanser blir borte

Fjerner vi samlet vurdering står vi igjen med tre mulige utganger i PFU: Brudd, kritikk og ikke brudd. Forholder vi oss til dagens kriterier vil to av dem føre til fellelse, mens sistnevnte – naturlig nok – er en frikjennelse.

Selv har jeg tvilt meg fram til at det mest riktige er å ende opp med kun to utfall: Brudd eller ikke brudd. Et viktig argument er at klageordningen er til for publikum. Da bør vi også ha en ordning som er enkel å forstå for alle utenfor pressen.

Idet jeg gjør den siste finpussen på denne spalten, kommer generalsekretær Elin Floberghagens innstilling til NP-styret. Der foreslås det også å fjerne både samlet vurdering og kritikk. Samtidig foreslås det at styret skal bruke dagens møte til å drøfte saken, men utsette å konkludere til neste styremøte.

Argumentet for en mellomløsning er at mange nyanser kan bli borte. Noe som i utgangspunktet er god journalistikk kan likevel ende opp med en PFU-fellelse fordi mediet har rotet med noen detaljer. Og erfaring viser at dette vil bli brukt av dem som ønsker å diskreditere journalistikken som er gjort. Det skjer allerede i en viss grad. Enkelte frykter at dette skal bli et større problem med kun to mulige utfall.

Jeg tenker at dette kan løses ved at PFU i sin uttalelse likevel bruker plass på å kritisere og nyansere. Også i dag kommer utvalget med kritiske merknader i sine uttalelser selv om det kanskje ikke er nok til en fellelse.

Opp til PFU

Så tenker jeg at det kanskje er noe vi må leve med. I tillegg må vi leve med at det kanskje blir noen flere fellelser hvis PFU må velge enten eller. Uten at det er sikkert. Hvordan endringene vil slå ut er tross alt opp til utvalget.

Og hva skal en eventuell mellomløsning være: Skal det være en mild fellelse eller en frikjennelse som inneholder kritikk?

VG har foreslått at man ser på en løsning hvor man institusjonaliserer kritikk. En form for «gult kort». At PFU kommer med kritikk uten at det blir en fellelse. VG bruker i sitt konkrete forslag ordet «kritikk», det vil jeg i så fall argumentere mot.

Som jeg har skrevet tidligere er ordet kritikk vanskelig å videreformidle, ikke minst fordi PFU ofte kommer med kritiske merknader som ikke alltid er kritikk, altså kritikk som i dag er en fellelse. Å ta med ordet kritikk som en fast benevnelse videre tror jeg vil forvirre enda flere. Jeg kjenner at jeg til og med sliter med å skrive dette avsnittet.

Utover det kan VG-forslaget fremstå som fornuftig. Men igjen viktig at allmennheten forstår det. Og da ikke minst den eller de som har klaget.

Søker mot balanse

Et annet ankepunkt mot en tredelt løsning som kom fram på rundebordskonferansen, er at vi mennesker har en tendens til å søke mot balanse. Mellomløsningen kan bli et sted som PFU søker mot.

Det kan i seg selv være problematisk. I tillegg må man som tidligere nevnt ta stilling til om denne mellomløsningen skal være en fellelse eller kun være kritiske merknader. Litt forvirret? Da tror jeg vi kan regne med at allmennheten også vil være det.

Brudd eller ikke brudd – altså kun to mulig utfall – kan fremstå brutalt. I hvert fall hvis man befinner seg på vippen. Men noen ganger krever kompliserte spørsmål enkle svar. Klarer man å konkludere i rettssalen, bør man også klare det i PFU.

Dissens er heller ikke uvanlig når dommerne dømmer. Da lever vi sannsynligvis også fint med flere dissenser i PFU, som kan bli et mulig utslag av endringen.

Flaut og pinlig

Det kan være både pinlig, irriterende og flaut å bli felt i PFU, men det stopper gjerne der. Målet med ordningen er heller ikke å straffe flest mulig medier, men å bidra til læring og øke bevisstheten rundt presseetiske valg.

Parallelt med at jeg skriver denne spalten holder jeg på med et tilsvar til PFU. For også Journalisten blir innimellom klaget inn. Når jeg leser det jeg har skrevet til PFU så langt, tenker jeg at vi kan unngå en fellelse, men samtidig er det alltid en usikkerhet.

En mellomløsning kunne kanskje ha «reddet» oss. Ofte er det ting som ideelt sett hadde vært løst på en bedre måte. Formuleringer som kunne ha vært annerledes.

Med dette som bakteppe er det fristende å argumentere for en mellomløsning. Men det får briste eller bære.

Noe helt annet

Neste uke kommer Maggie Habermans bok om Donald Trump. Få, om noen, har kommet med flere avsløringer av det indre liv i det Det hvite hus mens Trump var president.

Fra utsiden kunne man få inntrykk av at Trump hadde et anstrengt forhold til New York Times-journalisten, han har blant annet omtalt henne som selve personifiseringen av «fake news». Men så viser det seg at han likevel har vært villig til å la seg intervju tre ganger i forbindelse med bokprosjektet. Ei bok som bærer navnet «Confidence Man».

– Han vil gjøre hva som helst for et publikum, skriver New York Times-spaltist Frank Bruni i en omtale av boka.

LES OGSÅ:

På tide å pensjonere «samlet vurdering»