- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Vi lever i bildets
tidsalder. Overalt og i alle sammenhenger blir vi oversvømt av bilder (og for
all del videoer – men dette mediet får jeg spare til senere refleksjoner). Koplingen
av kamera med internett har endret fotografiets natur. Den digitale
revolusjonen har fullstendig transformert måten vi bruker og påvirkes av
bilder. Ikke minst har den demokratisert bildediskursen og åpnet opp for
enkeltindividets mulighet til å kaste egne bilder inne i dagens massive strøm
av allmenn, visuell kakofoni.
Også
fotojournalistikken er blitt påvirket. Selvsagt. Men spørsmålet er om den har
klart å tilpasse seg og ta opp i seg vår tids forhold til og (for)bruk av
bilder. Og kanskje viktigst av alt, har journalistikken i denne prosessen klart
å bevare fotografiets troverdighet?
Store utfordringer
For de journalistiske
mediene har den «nye», digitale virkeligheten generelt skapt store utfordringer
og gjør det fortsatt. De journalistiske mediene har, som alle vi som jobber i
bransjen vet så alt for godt, slitt med å finne sin form og måter å overleve
det digitale skiftet.
Det at jeg faktisk fortsatt kan bruke ord som «nye» og
«revolusjon» 25 år etter at dette skiftet tok til, er jo i seg selv et
anakronistisk paradoks.
Heldigvis ser vi
lyspunkter. Det var inspirerende å lese i Journalisten tidligere i år om
hvordan Morgenbladet har lykkes med sin digitale satsing. Og flere kommer
etter. Spesielt oppmuntrende synes jeg at det er de lengre sakene med lesertid
på over ti minutter som slår an i Morgenbladet.
Morgenbladets styrke
er fremfor alt de gode tekstene. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er om vi ser
eksempler på det samme innen fotojournalistikken. Har det journalistiske
fotografiet tilsvarende klart å styrke seg med de mulighetene som digitale
plattformer har åpnet opp for?
Blikkfang dominerer
Fotojournalistikken
har vært i konstant endring siden de første fotografiene ble tatt i bruk av
norsk presse for 100 år siden. Og den har tilpasset seg digitaliseringen. Men
jeg er ikke sikker på at fotojournalistikken er så fremoverlent og slagkraftig
som den kanskje kunne eller burde være.
Trenger journalistiske
medier å tenke nytt om måten vi bruker fotografiet? Video er det nye oransje,
som jeg for så vidt allerede har antydet, men fortsatt anvendes stillbildet i
stort monn, både som blikkfang og som fortellende element. Kanskje mest av alt
med førstnevnte hensikt. For når jeg leser eller blar gjennom det store
flertallet av dagens medier, opplever jeg at det er oppgaven som blikkfang som
dominerer.
Det er selvsagt greit
nok det, men realiteten er da også at de journalistiske mediene kjemper mot en
massiv vegg av bilder som slår mot oss overalt, og som har det til felles at de
alle kappes om folks oppmerksomhet. Verden tapetseres eller teppebombes med
bilder, og det blir stadig vanskeligere å trenge gjennom synsmuren. Hvordan
skal de journalistiske medienes bilder kunne skille seg ut og – kanskje enda
viktigere – bidra til å fremme vår samfunnsrolle enten det er å informere om
det som skjer i samfunnet, skape debatt eller fremme samfunnskritikk – med
troverdighet?
Når det
journalistiske fotografiets funksjon først og fremst blir blikkfang, ender det
opp som forbruksvare. Bildet blir overflate og uten dybde.
Demokratisering
Også andre forhold
har påvirket utviklingen. Fotojournalistikken har fulgt de trender som har vært
drivende for både kunst- og annen profesjonell fotografi: Det har skjedd en
demokratisering også av formspråket og måten fotografiet formidler sitt
innhold. Nåtidig fotografi, inkludert fotojournalistikken, har tatt til seg og
simulerer hverdagsfotografiet og amatørenes enklere tilnærming til å fange det
de ser rundt seg og sitt eget liv.
Dette har vært en
prosess som tok til lenge før digitaliseringen i det hele tatt kom på banen. Vi
kan se det som en del av den postmoderne, og senere det vi for enkelhets skyld
kan kalle den postpostmoderne, utviklingen i samfunnet.
På en måte var det to
bøker som signaliserte dette skiftet – selv om de ikke i seg selv var årsaken
til at fotografiet utviklet seg i den retning det har gjort. Den ene er «On
Photography» av den amerikanske skribenten, forfatteren og tenkeren Susan Sontag
og den andre er «Camera Lucida» av den franske litteraturkritikeren og
filosofen Ronald Barthes. Begge bøkene ble første gang publisert i begynnelsen
av 70-tallet.
Sammen med fotografer
som Stephen Shore og Nan Golding innledet disse bøkene det «nye» fotografiet.
Det handler ikke lenger om den fremragende fotografen som med autoritet
forteller gjennom bildene sine. Fotografen skal ikke lenger fortolke
virkeligheten gjennom det avgjørende øyeblikket og et bevisst bildespråk. Nå
skal virkeligheten fotograferes rett på og uten «lureri». Vi kan snakke om det
dekomponerte bildet.
Nytt bildespråk
Mye skikkelig bra
fotografi har kommet ut av det nye bildespråket (som selvsagt fortsetter å
utvikle seg), men for fotojournalistikken har det dessverre også medført en utflating
av dets journalistiske innhold. I tilnærmingen til hverdagsfotografiet, koplet
med den teknologiske utviklingen av kameraene – ikke minst i mobiltelefonene –
kan det synes som om det i de journalistiske mediene eksiterer en tro på at
hvem som helst nå kan fotografere. Det har de siste tiårene skjedd en dramatisk
reduksjon av det jeg vil kalle profesjonell fotojournalistikk – paradoksalt nok
uten at færre bilder blir publisert på de journalistiske plattformene.
Jeg tror vi er i ferd
med å undergrave vår anseelse innen fotojournalistikken når vi i stadig større
grad satser på bildet som rent blikkfang uten meningsbærende innhold eller
anvender et fotografi som hvem som helst kunne ha tatt.
Da konkurrerer vi mot
en helt verden av «fotografer» uten å skille oss ut. Vi må heller ikke glemme
at vi også ha mistet det som var journalistikkens, og særlig
fotojournalistikkens, store fortrinn: At vi var til stede der det skjedde. I
dag er borgerjournalistikken enda mer til stede enn vi noen gang kommer til å bli
i stand til. Da må den profesjonelle journalistikken, og spesielt
fotojournalistikken, finne andre måter å skille seg ut på – og faktisk skape
verdi som publikum vil ha og er villig å betale for.
Bildets tidsalder
Fred Ritchin er
tidligere fotoredaktør i New York Times og dekan emeritus ved International
Center of Photography School. I mars i år uttalte han til Columbia Journalism
Review:
«Det paradoksale er at vi er i bildets tidsalder, men ofte er selve
bildet egentlig en kamuflasje. Ofte brukes det på en veldig overfladisk og
forvrengende måte. I det tjuende århundres fotojournalistikk er noen bilder fra
for eksempel Vietnam et referansepunkt. Vi har ikke noe tilsvarende i dag.
Ingen av dagens fotografier vil få folk til å protestere mot krigen og bære
store plakater med fotografiet på. Ofte er det nå amatører som lager bildene
som provoserer frem en diskusjon.»
Enda en trussel mot
fotojournalistikken har dukket opp på horisonten: Bildeprogramvare som kan lage
syntetisk bilder. Det snakkes mye om ChatGPT og trusselen den representer mot
det skrevne ordets troverdighet, men det færre er klar over, er at hvem som
helst nå kan få KI-programvare som OpenAIs DALL-E til å generere overbevisende
bilder av mennesker eller steder som aldri har eksistert, og av hendelser som
aldri har skjedd. (For den som er interessert, har Fred Ritchin skrevet en
kronikk om dette i Vanity Fair).
Tolke hendelser
Hva kan vi gjøre?
Slik jeg ser det, kan
vi styrke fotojournalistikken ved å gi fotografene rammer til å kunne tolke
hendelser, mennesker, landskap på samme måte som de gode skribenter gjør det.
Vi har mange dyktige fotografer i Norge, som Line Ørnes Søndergaard, Knut Egil
Wang, Andrea Gjestvang og Jonas Bendiksen – for nå bare å nevne en håndfull.
Jeg tror faktisk at vi generelt kan styrke de journalistiske medienes
konkurranseevne ved å satse på det gode, dyptgående, meningsbærende fotografiet
fremfor at det i stor grad, og lite annet, bidrar ytterligere til den
overfladiske, visuelle støyen.
Jeg tror på å vende
tilbake til fotoessayet – men med dagens, moderne bildespråk, som nettopp de
før nevnte fotografene representerer. Det å la fotografer gi uttrykk for et
informert synspunkt gjennom et fotoessay, og ikke bare la dem være personer som
tar enkeltbilder som skal illustrere en tekst eller andre synspunkter eller
bare være blikkfang, det er nettopp det som sørger for journalistisk integritet
og troverdighet i fotografiet.
Jeg er enig med Fred Ritchin når han sier: «Fotoessayet
er for meg den høyeste formen for visuell journalistikk, der en fotograf
faktisk får lov til å ha et synspunkt med kompleksitet, nyanser, dybde.» Men
det er ikke noe som kommer av seg selv. Det er noe som må satses på og gies
rammer for – av hver enkelt utgiver og av hver enkelt redaksjon.
