Fra festtaler til full fornektelse

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Prisverdig nok har flere redaktører og kommentatorer svart på min kommentar «Det er på tide at flere av oss "kollegene" tar sjansen på å kritisere hverandre» torsdag.

Men pussig nok svarer de ikke på hovedkritikken.

For det første gikk den ut på at enkeltjournalister driver kampanjejournalistikk med en litt for tydelig historie og en tydelig personlig agenda.

For det andre at politiske journalister kjenner hverandre for godt, og omgås hverandre så mye at de blir redde for å kritisere hverandre åpent.

Martine Aurdal i Dagbladet er mest opptatt av å forklare hvorfor journalister må gå på nachspiel, noe jeg kan være enig med henne i. Men deretter harselerer hun over at den famøse Pølsefesten blir trukket fram. Hun skriver:

«"Beviset" for konspirasjonsteorien (!) er at disse journalistene var blant de mange gjestene på den mye omtalte "pølsefesten" som var eks-journalist Kristian Skards bursdag».

Et forsvar for nach-spiel og pølsefester

For det første: Jeg har aldri hevdet at pølsefesten var bevis for noe som helst. Det var omvendt. Den var en symptom som synliggjorde det samrøret mange både i og utenfor mediene hadde observert lenge.

Og for det andre: Samrøret var ikke mer «konspirasjonsteori» enn at Medier24 arrangerte eget debattmøte om avsløringen like etterpå, der daværende generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening blant annet uttalte følgende:

– Om du synes det var pinlig å bli fotografert på vei inn til den festen, har du et problem.

Så kan selvsagt Aurdal ha helt tilforlatelige grunner til at hun var der. Mens andre syntes det var pinlig nok – noen gikk så langt som å benekte at de i det hele tatt var på vei dit.

Også nyhetsredaktør Marianne Johansen i Dagens Næringsliv mener at beskyldningene om enkelt-journalister er sterke og feilaktige.

DN har intervjuet en rekke kilder, skriver hun, og mener at påstanden om at de har drevet kampanjejournalistikk er «selvsagt helt feil» – uten å ville begrunne særlig nøyere.

Også nyhetsredaktør Karianne Solbrække i TV 2 skriver allerede i tittelen at «Stephansen tar feil».

Hun har tidligere ment at jeg ikke har grunnlag for å kalle journalist Lars Joakim Skarvøy for «Tajik-venn», og postulerer at «ingen av TV 2s journalister som de siste månedene har dekket Arbeiderpartiet har bindinger til noen av de involverte personene.»

Vel.

Lars Joakim Skarvøy var gjest i Hadia Tajiks første bryllup, og han var som VG-journalist i lang tid blant de sentrale journalistene på Hadia Tajiks side i striden melom henne og Trond Giske. Og merk:

Jeg hevder ikke at metoo-sakene hovedsakelig var en strid mellom Giske og Tajik. Flere av sakene var berettigede nok. Men striden var også en strid mellom Giske og Tajik.

Og viktigst: Skarvøy var til slutt en av de to hovedansvarlige for Bar Vulkan-skandalen. Her er vi ved kjernen. I mitt debattinnlegg torsdag skrev jeg:

Om jeg var redaktør i TV 2, ville jeg aldri latt Lars Joakim Skarvøy arbeide med saker relatert til Trond Giske eller Hadia Tajik.

Etter dansevideoen er han diskreditert på akkurat dette lille feltet av norsk politikk. Her mangler han nødvendig tillit. Det samme gjelder Marie Melgård i DN, den andre ansvarlige for Vulkan-gate.

Hvorfor svarer ikke redaktørene Solbrække og Johansen på dette?

Det var rosverdig av Solbrække å ta Skarvøy inn i varmen og gi ham jobb etter utgangen fra VG. Alle bør få en ny sjanse. Men burde ikke TV 2 da være ekstra påpasselige med å påse at ingen kunne stille spørsmålstegn ved hans habilitet igjen? At ingen enda en gang skulle få grunn til å beskylde ham for å være Tajik-venn, eller enda en gang å drive kampanjer på syltynt grunnlag?

Hva er Solbrækkes vurderinger rundt dette?

Her vil jeg minne om at det ikke er Skarvøy som avgjør om han er habil i forhold til saker om Tajik.

Det er heller ikke Solbrække som «avgjør» om kampanje-journalistikken rundt nestledervervet i Ap skader omdømmet til TV 2.

I festtaler og på seminarer får vi alle høre at det er leserne, lytterne og seerne som avgjør om du er habil eller ikke.

Det er på tide at flere av oss «kollegene» tar sjansen på å kritisere hverandre

Men nesten hver gang det kommer konkret kritikk, er det fascinerende å se hvordan vi går fra festtaler til full fornektelse på 0,7 sekund. Solbrække vil åpenbart kunne vise til sitt arbeidsgiver-ansvar, men bare til en viss grad.

Og her er siste punkt:

TV 2s nyhetsredaktør, i likhet med andre, kritiserer meg for å ha kritisert «navngitte journalister». Implisitt: Det er ikke god kutyme å gjøre. Det er nemlig redaktørene som har ansvar for innholdet, journalistene gjør bare jobben sin.

Dette er en problematisk argumentasjon, av to grunner:

• Det er bare noen få journalister som holder på slik jeg har beskrevet. De aller fleste jeg kjenner, gjør det ikke. Kritikken blir derfor både uklar og lite konkret dersom vi ikke skriver hvem den handler om.
• For det andre er journalister som for eksempel Skarvøy og Melgård politiske maktpersoner. Det finnes politikere som vil hevde at journalister i noen tilfeller kan påvirke politikken i større grad enn dem.

Og vi ville aldri finne på å beskrive en statssekretær eller en rådgiver som en anonym «representant for regjeringen» dersom han eller hun sa noe dumt eller oppsiktsvekkende. Vi ville selvsagt navngi. Det må mektige journalister også kunne tåle, så lenge det dreier seg om faglig kritikk.

Jeg er enig i at redaktører selvsagt i enkelte saker skal skjerme journalister. Men da opptrer vi som arbeidsgivere som vil verne «våre folk» – ikke redaktører i en fri presse som skal bidra til åpen debatt.

Det minste vi kan gjøre er å anerkjenne dette som et dilemma som kan diskuteres.

LES OGSÅ:

Beskyldningene mot enkelt-journalister er sterke og feilaktige

Stephansen tar feil