Å balansere for mye salt med for mye sukker

• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kjetil Johnsen, daglig leder i Novemberfilm, lurer på hvorfor avisene aldri har gladsaker på topp. Jo, Kjetil. Det kan jeg fortelle deg. Samtidig kan jeg introdusere deg for en mye mer slagkraftig måte å skape balanse i nyhetene på.

Korona-nyheter har preget nyhetsbildet i godt over ett år nå. Det er smitteøking, restriksjoner, sykdom, død og elendighet så langt øyet kan se. Det virker ikke til å være noen ende. Verken på pandemien eller på de dårlige nyhetene vi kan fortelle om den.

Det er klart vi blir påvirket. Både vi journalister som skriver sakene, og leserne som blir eksponert for negative nyheter dag ut og dag inn.

Men hvordan var det før pandemien brøt ut? Jo, i årevis var det overdekning av en viss presidents destruktive gjøren og laden. En periode ble det faktisk, ifølge Atekst, skrevet mer om Trump i norske medier enn om vår egen statsminister.

Inni mellom har det vært krig, radikalisering, terrorfare og terrorangrep for alle penga. En stund var det voldtekter. En annen gang var det ran. Ungdomskriminalitet. Og så videre og så videre. Verden er full av dårlige nyheter, og mediene lar seg ikke be to ganger om å hoppe på elendighetstoget.

Dette skyldes dels et medieideal og en tradisjon der klappet på skuldra går til journalisten som avslører, som dyrker konflikter og som leter seg frem til skurker og nagler dem til veggen. Dels handler det om en mediehverdag der deadline er NÅ og klikk er penger.

Resultatet er at konflikt og sensasjon har blitt de mest brukte nyhetskriteriene, og mediene flommer over av detaljerte skildringer av hvor dårlig det står til med verden.

Slik har det vært i årevis. Og i årevis har publikum tatt skade av nyhetene. Dette beskrives inngående i Steinar Larssens bok «Når nyheter skaper engstelse» fra 2014.

Et annet stort problem med det overdrevne fokuset på alt som er negativt, er at publikum får feil oppfatning av hva som faktisk skjer rundt oss. Verden er nemlig ikke så ille som den ser ut i media. Dette var hovedbudskapet til lege og professor i internasjonal helse, Hans Rosling. Han skrev i boken sin «Factfulness» at å bruke media for å forstå noe om verden er som å bruke feriebilder fra Berlin som GPS for å navigere seg rundt i byen.

Vi viser bare utdrag av virkeligheten. Og vi viser stort sett det dårlige.

Dette har blitt tydelig for mange under pandemien. Det har lenge vært kjent at deler av publikum aktivt velger vekk nyhetene. Blant annet ungdom. De fleste forklarer valget med overdosen av negativitet de blir eksponert for.

Nå begynner også mediefolk selv å få nok. Som Kjetil Johnsen i Novemberfilm. Han uttrykte i et Facebook-innlegg bekymring for at alt det negative er i ferd med å bli et folkehelseproblem, og spurte hvorfor ikke media har gladsaker på topp. Flere har tenkt samme tanke. Fredriksstad Blad viet en hel utgave av papiravisa til «positive» nyheter. NRK har laget en full satsing på gladsaker som de kaller «Lyspunkt», til stor jubel fra både mediefolk og publikum.

Det føles godt å lese om noe positivt. Ingen tvil om det. Det er inspirerende, og det er viktig for den mentale helsen. Men hvilken redaktør vil prioritere nyheten om at «Kari og Knut har pusset opp hele leiligheten for bare 20.000» på topp når det kontinuerlig kommer ny informasjon om en pandemi som dypt og inderlig påvirker hverdagen til folk?

Vil en god bolleoppskrift ta vekk redselen for å få alvorlige bivirkninger av vaksinen, eller for å miste jobben som følge av pandemien? Kanskje for en stakket stund, men egentlig ikke.

LES OGSÅ:

Slik kan du lage mer nyansert journalistikk

Gladsaker er og blir en parentes i mediebildet fordi de ikke er samfunnsmessig relevante. De sier ikke noe om de viktige problemene og utfordringene vi står overfor. De gir oss en god følelse og tar tankene vekk fra det negative, men de løser ingenting.

Det blir som å gi en alvorlig syk person en sjokolade. Det er snilt gjort og gjør nok dagen litt bedre, men det er veldig naivt å tro at sjokoladen på noen som helst måte veier opp for det negative ved sykdommen, gjør personen mindre redd eller hjelper hen å bli frisk igjen.

På samme måte vil heller ikke gladsakene løse problemet med ubalansen i nyhetene, og de gir heller ikke publikum et mer korrekt bilde av verden.

Rosling beskrev det å veie opp negative nyheter med positive nyheter som «å balansere for mye salt med for mye sukker». Det fungere rett og slett ikke.

For å få et mer realistisk bilde av tingenes tilstand trenger vi å se helheten.

Jeg er 100 prosent enig i både NRK, Fredriksstad Blad og Kjetil Johnsens diagnose om for mye negativitet i nyhetene. Det jeg derimot ikke er enig i er medisinen. Det som mangler i nyhetene er ikke saker om «sykehjemsbeboere som er så glade fordi de får besøk av en hund.»

Det som mangler er saker om de som jobber med løsninger på problemene vi står overfor. Det vi trenger å se er de viktige tingene som faktisk fungerer bra. At ikke alt er elendighet. Vi trenger å se at verden, med alle dens utfordringer, beveger seg i en positiv retning. Det gjør den nemlig, og disse sakene fins der ute. De har bare havnet i medias blindsone.

Nyhetene i dag fokuserer på det som skjer akkurat nå, og det som skjedde i går. Det som mangler for å se helheten er sakene om framtiden. Om det som fungerer, den positive utviklingen og løsningene. Det er dette som kalles «konstruktiv journalistikk».

I motsetning til «positiv journalistikk», eller gladsaker, tar de konstruktive sakene tak i nettopp dette. Mulige gode nyheter om samfunnets problemer og utfordringer. Og de gjør det med samme flid, journalistiske teft og kritiske blikk som enhver annen sak.

Dette er saker som ikke bare gjør leseren glad, men som også gjør dem klokere. De maskerer ikke bekymringene med latter og smil. De leter etter en vei ut av problemene. Og dét er virkelig noe å bli glad for.

Der det er et problem jobbes det alltid med en løsning. På uendelig mange av verdens store utfordringer er det framgang. Skal publikum se dette må media få opp øynene.

Debatt:

Hvordan skal vi få til en diskusjon om konstruktiv journalistikk når vi ikke snakker om det samme?