Hvordan skal vi få til en diskusjon om konstruktiv journalistikk når vi ikke snakker om det samme?

Hvert eneste foredrag, hver eneste oppgave, hver eneste bok, ja til og med hver eneste samtale jeg har vært borti om temaet konstruktiv journalistikk åpner med det samme. Først skal man forklare hva konstruktiv journalistikk er. Så må man forklare hva det ikke er.

Det gjorde også journalist og forfatter Vigdis Holmås, oppskriftsmessig, da hun innledet fagbokforlagets webinar om konstruktiv journalistikk for litt siden.

Dessverre fulgte paneldeltakerne opp med en diskusjon som, like oppskriftsmessig, var som tatt rett ut av konstruktiv journalistikk-nestor Ulrik Haagerups beskrivelser av bransjens feiloppfatninger.

TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække og VGs Gard Steiro ble bedt om å fortelle om sine erfaringer med konstruktiv journalistikk. Begge snakket om det som om det er noe helt annet enn det man som journalist driver med til daglig. Som en slags «nisjegreie». Noe som er «ressurskrevende». Ifølge Steiro er konstruktiv journalistikk veldig viktig for VG, men han poengterte at det aller viktigste man gjør som journalist er å være kritisk og avslørende.

Slike uttalelser forteller meg at de har misforstått noe vesentlig ved konseptet.

LES OGSÅ:

The Correspondent vil være motvekt til nyhetsjaget

Konstruktiv journalistikk ble til som en reaksjon på en ubalanse i medienes dekning. Det er et forsøk på å få frem en type informasjon mediene i stor grad har utelatt fra nyhetsbildet. Nemlig informasjon om løsningene. Om framgangen. Om reparasjonen. Om det som faktisk fungerer.

For meg, og antakelig også alle andre som har den konstruktive journalistikken i verktøykassen, er det helt merkelig at denne informasjonen utelates i utgangspunktet. Er det ikke interessant å vite hvor veien går etter at problemet er kartlagt og de ansvarlige er stilt til veggs? Er det ikke viktig at folk får vite at det faktisk fins en vei videre fra alle problemene vi står ovenfor? Og er det ikke viktig at de får vite det hvis noe som tidligere var et problem har bedret seg?

La meg illustrere det med et eksempel:

Da overskriftene om et nytt koronavirus i Kina begynte å blinke rødt og gult på tabloidforsidene begynte jeg, som så mange andre, å sluke alt jeg kunne finne om temaet. Man skulle anta at med flerfoldig tusen daglige nyhetssaker ble alle aspekter ved virusutbruddet grundig dekket. Men i en tidlig «spørsmål og svar»-runde var det noen som kom med et ganske så grunnleggende spørsmål: «Er det noen som blir friske igjen?».

Ojsann! Her var det noe vesentlig man kanskje ikke hadde kommunisert godt nok.

Riktignok sto det også i de tidlige sakene at dødeligheten så ut til å være på så og så mange prosent. Men å ikke dø er ikke det samme som å bli frisk. Det er også grunnleggende kunnskap for enhver journalist at det viktigste i saken skrives først.

Det er nemlig ikke alle som leser det som står med liten skrift nederst i saken. Noen leser til og med bare overskriftene. Og de sa: «70 prosent kan bli corona-smittet i Norge», «Harvard-professor: Tror ikke utbruddet lar seg stanse», «FHI ber helsetjenesten forberede seg på en alvorlig virusepidemi». Gjerne i stor, fet, rød skrift.

Selvsagt er det viktig å få ut så mye informasjon som mulig om korona-pandemien. Og ja det er viktig å være kritisk og avslørende. Det er virkelig ingen som påstår noe annet. Det er heller ingen mangel på de kritiske og dramatiske sakene. Det som mangler, er sakene som gir folk troen på at det er en vei ut av krisen.

LES OGSÅ:

Her og nå lager journalistikk med løsninger

Etter det betimelige spørsmålet, kom heldigvis den ene saken etter den andre om at de aller fleste blir friske igjen. Hvorfor ble ikke dette kommunisert klart og tydelig før? Er det fordi det ble for «ressurskrevende»? Selvsagt ikke. Det ble nok slik på grunn av måten vi tenker på som journalister. Våre nyhetskriterier og måten vi prioriterer på har ført til at vi har en blindsone som starter der problemene slutter.

Jeg har skrevet masteroppgave om Danmarks Radios arbeid med, og forståelse av, konstruktiv journalistikk. De ble, under Haagerups ledelse, en foregangsredaksjon når det kom til å inkludere konstruktive elementer i sin nyhetsdekning. I dag er det en helt integrert del av nyhetsarbeidet. Det er ikke noe de gjør på bekostning av noe annet. Noe de må velge å bruke ressurser på. Mine respondenter i DR beskrev konstruktiv journalistikk som et «mind set». En måte å tenke på, mer enn en sjanger eller arbeidsmetode.

En konstruktiv tilnærming til journalistikken er, i sin enkleste form, å slenge på spørsmål som: Hva skjer nå? Hva kan gjøres med dette? Hvordan kan dette fikses? Prøver noen å fikse dette? I tillegg til de sedvanlige hvem, hva, hvor etc. Det krever ingen ekstra ressurser. Det krever bare nysgjerrighet og en litt annen tankegang.

For Ulrik Haagerup er det tre typer nyhetssaker:

• Breaking news: «Huset brenner!», «Hvem, hva, hvor?»
• Undersøkende journalistikk: «Hva har skjedd?», «Hvem er ansvarlig?»
• Og konstruktiv journalistikk: «Hva skal de gjøre nå?», «Hvor skal de bo?», «Hvordan skal de få huset bygd opp igjen?»

Ser man det fra de rammedes perspektiv er de siste spørsmålene vel så viktig som de første. Hva hjelper det med sympati og noen å rette pekefingeren mot hvis man står der hjemløs?

Dette er kanskje et banalt eksempel, men tankegangen lar seg som oftest også overføre til mer komplekse problemstillinger. Der er medias rolle å se på løsninger enda viktigere, for ikke å si avgjørende. Ikke bare for de som er rammet selv, men for å vise publikum at verden ikke nødvendigvis er så beksvart som den til tider kan se ut.

Selvsagt ville de husløse gått i gang med å finne løsninger. Der det er et problem, jobber noen med å finne en løsning. Slik er det nesten alltid. Dessverre får vi så sjeldent se det. Media forsvinner nemlig når brannen er slukket.

Selv om noen sier de har en løsning, er ikke det nødvendigvis enden på visa, det heller. Som journalist skal man ta med seg det samme kritiske blikket på de konstruktive som på enhver annen sak.

Det er ingen motsetning til den undersøkende og avslørende journalistikken. Det er et supplement. Det er et par ekstra spørsmål til kildene. Spørsmål det er smått utrolig at ikke fornuftige, nysgjerrige journalister stiller på automatikk allerede.

Spørsmål som i beste fall kan lede til interessante oppfølgingssaker man aldri ellers hadde funnet. I verste fall får man ta til takke med mer opplyste lesere.

LES OGSÅ:

Vil at journalister skal heve blikket, se framover, gå et skritt videre, stille nye spørsmål og finne andre vinklinger