Innsikt:

«PFU tar for eksempel ikke stilling til de juridiske sidene ved bildebruk, som opphavsrett og retten til eget bilde. PFU vurderer presseetikk», skriver Ingrid Nergården Jortveit.
«PFU tar for eksempel ikke stilling til de juridiske sidene ved bildebruk, som opphavsrett og retten til eget bilde. PFU vurderer presseetikk», skriver Ingrid Nergården Jortveit.

Juss og etikk er ikke to sider av samme sak

PFU om bruk av bilder fra Facebook.

Publisert Sist oppdatert

Det er betydelige forskjeller mellom rettslige bestemmelser og presseetiske normer. PFU tar for eksempel ikke stilling til de juridiske sidene ved bildebruk, som opphavsrett og retten til eget bilde. PFU vurderer presseetikk. Etikk handler ofte om hvordan en sak oppleves av de berørte.

Aftenposten tok et bilde fra en åpen Facebook-gruppe og publiserte bildet i en nyhetsartikkel. Det var flere personer som kunne gjenkjennes på bildet, én av dem klaget til PFU. PFU la vekt på at bildene hadde offentlig interesse i den sammenheng de stod i, og at klager ikke var fremstilt på en klanderverdig måte.

Les mer: Aftenposten

Brunskvetting

Bergens Tidende (BT) hadde i en kommentarartikkel om Oslo Frp brukt ordet «brunskvetting». PFU var ikke i tvil om at ordet assosieres med nasjonalsosialisme, og manet til ekstra varsomhet ved bruk av slike sterke karakteristikker. PFU la imidlertid vekt på at betegnelsen ikke gjaldt enkeltpersoner, men den politiske debatten. Det skal være stor takhøyde for meninger om politikk. BT gikk derfor fri.

Les mer: BT

Galehus

Anonyme kilder rettet i Kapital kraftig kritikk mot et advokatfirma som hadde opplevd ansattflukt. PFU mente bruken av anonyme kilder var akseptabel, og la særlig vekt på at de faktiske opplysningene også var synliggjort i skriftlige rapporter.

Når det gjaldt anonyme kilders bruk av karakteristikken «galehus», i anførselstegn, la PFU vekt på at dette ikke ble omtalt som et faktum, men var ansattes beskrivelse av opplevelser.

Les mer: Kapital

Titteltrøbbel

En Frp-politiker og kommunestyrerepresentant ba kommunestyret om å fordømme vold mot personer som benytter seg av ytringsfriheten. Han mente lovstridige ytringer måtte håndteres av rettsvesenet. Bakgrunnen var vold i forbindelse med en Sian-markering noen dager tidligere. Artikkelen ble publisert med tittelen «Frp-politikar på Stord forsvarar retten til hatefulle ytringar», deretter, «Frp-politikar på Stord forsvarar islamfiendtlege ytringar», før det ble: «Vil fordømma angrep på Sian».

Klager mente artikkelen var helt grei, men reagerte sterkt på titlene. PFU var enig med klager, spesielt de to første titlene ga et feil inntrykk av saken. Den siste tittelen var diskutabel, men sett i lys av innvendingene og de mange forsøk på å få tittelen korrekt, mente PFU at avisen skulle anstrengt seg også når det gjaldt denne tittelen.

Les mer: Sunnhordland

Reell mulighet

Om ikke mediene forteller den angrepne hvilke anklager som skal publiseres, får ikke den angrepne en reell mulighet til å forsvare seg. Imøtegåelsesretten gjelder selv om den anklagede part tidligere har avvist å kommentere saken. Og imøtegåelsesretten i Vær Varsom-plakatens 4-14 gjelder like mye for kommuner, som for enkeltpersoner.

Søndre Land kommune fikk derfor medhold i sin klage mot Oppland Arbeiderblad.

Les mer: OA

Overgrepssaker

Å omtale en dom der en bestefar er dømt for minst 40 overgrep mot sitt barnebarn er etisk krevende. Men overgrep mot barn er et samfunnsproblem det er viktig å informere om. Det er måten det omtales på som blir avgjørende.

I slike saker må derfor mediene vise nødvendig tilbakeholdenhet i omtalen av detaljer, selv om involverte er anonymisert. Hensynet til konsekvenser medieomtalen kan få for barnet, både på kort og lang sikt, jf. 4.8 i VVP, må vektes opp mot informasjonsansvaret.

Tidens Krav gikk fri i sin omtale av en slik dom, selv om PFU mente at enkelte beskrivelser, som ikke var nødvendige for å forstå dommen, kunne vært utelatt.

Les mer: Tiden Krav

Tøff vinkling

PFU har stor forståelse for den belastningen det er å bli utsatt for et kritisk søkelys. Samtidig er det pressens oppgave å avdekke kritikkverdig forhold. PFU konsentrerer seg om hvorvidt omtalen er korrekt og om den kritiserte har fått en fair behandling.

PFU hadde flere VG-artikler å vurdere onsdag, der vinklingen var skarp og omtalen tøff for de berørte. PFU mente imidlertid at VG ikke hadde begått presseetiske overtramp. De omtalte forhold hadde offentlig interesse. De angrepne hadde fått god anledning til å ta til motmæle, og til å korrigere faktiske opplysninger. Det kom tydelig frem hva som var påstander, og at påstandene ble bestridt av de angrepne. VG tok nødvendige forbehold og utviste tilstrekkelig kildekritikk.

Les mer: VG
Les mer: VG

Kapital publiserte også en skarpt vinklet sak, der klager ble kritisert for uttalelser i en podkast. Klager mente Kapital hadde lurt henne ved å be om et intervju, og at det derfor så ut som hun hadde fått samtidig imøtegåelsesrett.

PFU viste til tilsvarsrunden og mente klager var tilstrekkelig informert, og hadde fått mulighet til å ta til motmæle. Videre ble det påpekt at Kapital ikke var presseetisk forpliktet til å innhente klagers syn på alle deler av omtalen.

Les mer: Kapital

Påståtte trusler

I en annen sak mot VG, hadde avisen anmeldt klager for trusler mot journalisten bak en påklaget artikkel. Klager mente anmeldelsen satte VG/journalisten i en dobbeltrolle, VVP 2.2., og at anmeldelsen var noe VG måtte opplyse om i artikkelen, VVP 2.3.

Med tanke på dobbeltrolle, uttalte PFU at dersom det å anmelde trusler skulle gjøre mediehus inhabile i videre dekning av en sak, så vil det påvirke medienes mulighet for å utføre sitt samfunnsoppdrag, og den redaksjonelle friheten ville være truet.

Når det gjaldt kravet om å opplyse om bakenforliggende forhold, påpekte PFU at forholdene kom som følge av VGs dekning. PFU mente derfor det ikke var relevant eller presseetisk nødvendig å opplyse om anmeldelsen i etterkant.

Les mer: VG

Powered by Labrador CMS