På onsdag hadde PFU to klagesaker som gjaldt humor og satire til behandling. Den ene saken gjaldt en animasjonsfilm publisert på nett av NRK Satiriks. Den andre gjaldt et innslag i NRK-programmet Radioresepsjonen. Klagerne viste til ord som «jødesvin» og «neger» og mente innslagene var rasistiske og et brudd på Vær varsom-plakatens (VVP) punkt 4.3.
Hvorvidt innslagene var vellykkede, eller om dette er god eller dårlig humor, er ikke opp til PFU å vurdere. PFU skal avgjøre om det er et brudd på god presseskikk. Utvalget må vekte hensynet til berørte grupper (VVP 4.3) opp mot hensynet til ytringsfrihet (VVP 1.3).
Sjangere som humor og satire har et sterkt vern i presseetikken. Virkemiddelbruken vil mange ganger være sterk, fordi man må forstørre, forvrenge eller forminske for å få fram et poeng. Konsekvensene av å hevde at en humoristisk ytring ikke skal fremføres, kan få en sterk nedkjølende effekt på sjangeren, og gi mindre rom for eksperimentell humor og satire. Også dårlig og/eller feilslått humor og satire må det være plass til.
Slik PFU ser det, er det særlig to forhold som er av betydning for den presseetiske vurderingen. Det er hensikt og kontekst.
For PFU var det åpenbart at NRK hadde til hensikt å lage humor og satire, og ikke bedrive hatprat. Likevel, selv om intensjonen er god, kan resultatet bli noe annet. Derfor blir det viktig å vurdere hvordan publiseringen fremsto for den alminnelige seer og lytter, og her ble konteksten viktig.
Når det gjaldt filmen, mente PFU at ordbruken og karikaturen forstås som en illustrasjon til et satirisk poeng; et dilemma knyttet til hvilke ord man kan bruke, og ikke som rasisme. Også radioinnslaget mente PFU måtte forstås utifra den sammenhengen det ble publisert i, som en del av en større helhet, med et satirisk sluttpoeng.
NRK gikk dermed fri i begge tilfeller, selv om PFU – når det gjaldt filmen- påpekte at virkemiddelbruken var svært sterk, og man hadde stor forståelse for klagernes reaksjoner.
Les hele uttalelsen her
Premisser
NRK fikk imidlertid kritikk for sin publisering av en dokumentarserie. Kritikk er en fellelse, men en noe mildere form for fellelse enn et brudd på god presseskikk. En av deltagerne i dokumentarserien «Reindrømmen» reagerte på hvordan han ble framstilt, og mente serien var noe annet enn det han hadde samtykket til. Flertallet i PFU var delvis enig med klager, og mente kommunikasjonen skulle vært bedre. Det ble kritikk på VVP punkt 3.3, som gjelder klargjøring av premisser før publisering.
Les hele uttalelsen her
Rot om økonomi
Telemarksavisa (TA) fikk også kritikk. TA hadde publisert en artikkel som var så uklar og uryddig, at PFU mente dette ikke var godt nok sett opp mot VVP 3.2, som handler om kildebruk og kontroll av opplysninger. Uklarheten var knyttet til både kildegrunnlaget og presentasjonsformen. Utvalget mente TA stod i fare for å gi et feilaktig inntrykk av sakens realiteter gjennom vinklingen.
Les hele uttalelsen her.
Pressemeldinger
Mediene får ofte tilsendt materiale fra ulike organisasjoner og bedrifter. Mange ønsker sitt budskap publisert i redaksjonelle medier. Slikt stoff krever en skjerpet presseetisk bevissthet.
I en artikkel i Agderposten tok redaksjonen seg for store friheter i presentasjonen av pressemeldingen, og ga saken et urimelig personfokus med ømtålige detaljer om sykdom. Agderposten ble derfor felt på punkt 3.2 i VVP, fordi avisen ikke hadde gjort nok for å forsikre seg om at det var dekning for denne fremstillingen som leserne fikk presentert.
Les hele uttalelsen her
Ikke alle feil er brudd på god presseskikk
Det er forskjell på feil. Noen feil er alvorlige og til så stor skade for berørte, at de ikke lar seg rette og beklage. Andre feil vurderes som mindre skadelige og kan lett rettes. Det klagere i enkelte tilfeller mener er feil, kan også handle om at mediene ikke er presise nok.
I en klagesak mot Adresseavisen der det ble anførte flere feil, mente PFU det handlet om unøyaktigheter, og anså ikke unøyaktighetene som sentrale elementer i den kritiske omtalen. Avisa gikk derfor fri.
Les hele uttalelsen her
Større feil
Sandefjords Blad begikk imidlertid en større feil. Avisen opplyste at klager var fratatt arbeidsrett og måtte gå på dagen. PFU mente avisen ikke hadde dekning for en slik fremstilling. Oppsigelsen var en minnelig løsning der klager selv valgte å slutte umiddelbart.
PFU mente det presseetiske overtrampet ble forsterket gjennom at avisen ikke lyttet til innvendinger før publisering. Klager fortalte avisen at fremstillingen var feil, men avisen publiserte likevel.
Les hele uttalelsen her
Mange feil
Øksnesavisa begikk mange feil da de publiserte en artikkel om kommunale lovbrudd, og etter hvert en kommentarartikkel som antydet korrupsjon.
For det første, avisa hadde ikke presentert kommunen for de konkrete beskyldningene som skulle publiseres og VVP 4.14, som gjelder den samtidige imøtegåelsen, var derfor ikke innfridd. Når den som beskyldes for noe, ikke får uttale seg, så mangler ofte saken en viktig stemme og man får heller ikke kontrollert opplysningene godt nok.
Avisa ble derfor felt på VVP 3.2 som gjelder kildebruk og kontroll av opplysninger.
Videre mente PFU at nyhetsartikler inneholdt karakteriseringer og kommenterende elementer, noe som bryter med VVP 4.2, om å skille fakta og kommentarer.
På avisens Facebook-side hadde redaktøren i tillegg skrevet en artikkel om manglende vedlikehold av en vei. Redaktøren opplyste ikke at han selv var medlem av veigruppen. Her ble det et brudd på VVP 2.3.
Les hele uttalelsen her
Omtale av barn
Bergens Tidende (BT) skrev om en gutt som hadde hatt det vanskelig, men på grunn av et sinnemestringskurs hadde fått det bedre. Han bodde i fosterhjem og var nå ansatt i en butikk han tidligere hadde nasket fra. Gutten var avbildet bakfra med hettegenser. Guttens fostermor og arbeidsgiver var navngitt.
PFU mente BT ikke hadde anonymisert gutten godt nok, og reagerte også på at guttens biologiske mor (klager) ikke ble kontaktet. Her ble det et brudd på 4.8, som er barnepunktet i Vær varsom-plakaten.
Les hele uttalelsen her
Hensyn til pårørende
Smaalenenes Avis skrev om gravsteder som ville bli fjernet om de ikke ble betalt for. I artikkelen ble det publisert en liste med navn til de avdøde i gravene med forfalt festeavgift. Klager var pårørende til en av de avdøde som følte seg uthengt som en som ikke betaler regningene sine, og som ikke bryr seg om eller steller gravstedet.
PFU var enig med klager, og mente avisen skulle lagt større vekt på hensynet til de omtalte, jamfør VVP 4.1 om omtanke i innhold og presentasjon. «Ivaretakelse av gravsteder er et ømtålig tema og burde påkalle ekstra varsomhet rundt identifisering i omtale som kan oppleves rammende av de pårørende», sa PFU.
Les hele uttalelsen her
Rammende forside
iTromsø omtalte et søksmål, og presenterte saken slik på forsiden: «Dement enke saksøkes av nabo». I artikkelen ble naboen identifisert. PFU mente det var liten tvil om at forsideoppslag, vinkling, og tittelbruk var rammende for klager, spesielt på grunn av identifiseringen.
Men etter en samlet vurdering mente likevel PFU at det måtte kunne omtales på denne måten. Les hele uttalelsen her
«Finanscowboy»
Finansavisen omtalte et eiendomsprosjekt og en finansmann som på grunn av sin bakgrunn ble omtalt som «finanscowboy».
PFU var enig med klager i at ordet «Finanscowboy» er et negativt ladet ord, men PFU mente likevel at det i dette tilfellet var akseptabelt å benytte.
PFU minnet klager om tilsvarsretten, jamfør punkt 4.15 i VVP.
Les hele uttalelsen her
Omtale av rettssaker
Et rettsreferat bør være så presist som mulig. Før en eventuell dom eller et forlik foreligger, kan ikke påstander fra én part fremstilles som fakta. En må legge vekt på, så langt det er mulig, å referere begge parter balansert. Har et medium referert forhandlingene i en sak, bør den også opplyse om resultatet, jamfør VVP 4.5, om å unngå forhåndsdømming.
Dagens Næringsliv ble klaget inn i en slik sak. Klager mente DN dekket rettssaken skjevt, og at påstander fra en part ble fremstilt som fakta. PFU var ikke enig.
Utfordringen var at rettssaken stoppet før klager hadde fått lagt frem sitt syn i konflikten, noe som ble påpekt i artikkelen. DN kontaktet derfor klager og ba ham uttrykke sitt syn på saken. Slik utvalget ser det, kunne klager selv – ved større deltagelse – bidratt til å svekke det ensidige uttrykket, som det nå ble klaget på.
At den ene parten får komme mer til orde er i dette tilfellet ikke et brudd på VVP 3.2, så lenge DN tok nødvendige forbehold.
Les hele uttalelsen her
