Slik kan du få mer innsyn hos politiet og domstolene

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

– Ved å få alt, blir man ikke verktøy for verken påtalesiden eller forsvarersiden, og kan rapportere ut fra hva man selv finner relevant. Det er utrolig viktig for jobben min, sa den forfatteren og SVT-reporteren Diamant Salihu nylig til Journalisten.

Han uttalte seg om en av de store forskjellene på å jobbe som krimjournalist i Norge og Sverige: I Sverige kan journalister få tilgang til så godt som alle dokumentene i en straffesak når det er tatt ut tiltale. Dette har også norske journalister hatt nytte av, som Thomas Frigård i Kommunal Rapport da han jobbet med svindel i Tana kommune.

Politiet henla saken i Norge. Siden saken involverte svenske selskaper kunne han følge saken over grensen. Da fikk han tilsendt en minnepinne med dokumenter.

I Norge må du, slik Journalisten oppsummerte det, basere deg på goodwill fra påtalemyndigheten, eller «lekkasjer» fra politiet eller noen av partene i sakene. Det slipper Salihu og hans kolleger. Svenske journalister får med det mulighet til å rapportere mer saklig, skape et eget bilde av situasjonen, og vite hva de bør sjekke videre.

Mangelen på gode innsynsregler i Norge gjør at mediene risikerer å bli kildestyrt, viktige saker glipper og at politiet og påtalemyndigheten får all makt i vurderingen av hvilke opplysninger som skal utleveres. Slik bør det ikke være.

Utdaterte regler

I 2021 leverte professor Ragna Aarli en utredning om dokumentoffentlighet i straffesaker. Hun foreslo ikke en svensk løsning. Men hun konkluderte med at dagens norske regler er utdatert – blant annet fordi det i dag er langt flere og mer omfattende dokumentbevis i retten enn tidligere – og fordi det har vært en rettsutvikling i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og Høyesterett som gir grunnlag for mer åpenhet.

Hun foreslo blant annet at dokumenter som legges fram i åpen rett som hovedregel skal være tilgjengelige for journalister.

Vi støtter dette, og mener det er på høy tid at vi får regler som sikrer journalister den tilgangen vi har krav på.

Fram til vi får på plass bedre regler er det likevel noe norske journalister kan gjøre for å få mer innsyn i politiet. Riksadvokaten har nemlig slått fast i en egen veilder at mediene har en særlig rett til informasjon og at påtalemyndigheten skal bidra til å gi media «rammebetingelser som de trenger for å kunne utføre sitt viktige samfunnsoppdrag».

Riksadvokaten har også slått fast at påtalemyndigheten plikter å vise imøtekommenhet når journalister etterspør saklig informasjon, og at journalister normalt har «saklig grunn» til å få innsyn i dokumenter i avsluttede straffesaker.

I tillegg har vi flere avgjørelser fra domstolene, alt fra tingrettene til Høyesterett og EMD, som anerkjenner medienes særlige rett til innsyn og som fastslår at når politiet nekter mediene tilgang til informasjon av allmenn interesse, skal det begrunnes konkret.

Det holder ikke med en generell formulering om at innsyn vil skade etterforskningen, politiet må begrunne hvorfor det skader etterforskningen og redegjøre for hvordan de har veid dette opp mot retten til innsyn, som også er en rettighet som skal beskyttes.

Nye maler for innsyn

Å kjenne til disse føringene fra domstolene og riksadvokatens veileder, er en god start for å få mer innsyn. Å bruke dem aktivt i en søknad om innsyn eller klage over avslag, er enda bedre. Mens vi venter på at justisdepartementet tar tak i Ragna Aarlis utredning, har vi derfor, i samarbeid med Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening, laget en rekke nye maler for journalister som ønsker innsyn i saker eller som vil klage på et avslag.

Vi har for eksempel mal som kan brukes som utgangspunkt når noen vil lukke dørene i retten, og en for å be om innsyn i dokumentene i en avsluttet straffesak. Og 15 andre for ulike situasjoner og dokumenter som kan være aktuelle for journalister. I tillegg har vi publisert en liste med våre aller mest håndfaste råd.

Vår erfaring er at politiet og påtalemyndigheten i mange saker legger seg på en mer restriktiv praksis enn disse føringene fra Riksadvokaten. Et ferskt eksempel er fra saken mot Wagner-avhopper Andrej Medevedev, hvor politiadvokaten nektet TV 2 innsyn i en video som ble vist i åpen rett. Aktor i saken mente videoen viste forsøk på vold mot politiet, men da den ble vist i retten konkluderte dommeren med at den «viste ingenting».

Medevedev ble frikjent for tiltalepunktet, og både han og hans forsvarer Brynjulf Risnes ønsket at TV 2 skulle få tilgang til videoen. Det fikk de ikke, og TV 2 har klaget til statsadvokaten.

Slike klager vinner ofte relativt ofte fram. Derfor bør man også klage når man får nei.

Bruk malene

Vi håper at norske journalister kan bruke malene og rådene for å få mer innsyn i straffesaksdokumenter, og at de i mindre grad må være avhengig av godviljen fra politiadvokater eller «lekkasjer».

Norske journalister burde, som sine kolleger i Sverige, faktisk få mulighet til å drive kritisk, uavhengig krimjournalistikk. Det legger ikke loven til rette for i dag.

LES OGSÅ:

Stadig flere stengte dører: – Vi er i krig med politiet