Naboene i Hedrum satte etter drapet på 12 år gamle Kristin Juel Johannessen i august 1999 opp en post ved huset til familien for å skjerme dem fra mediene. Foran står talsperson Geir Gloppe som tok på seg jobben med å håndtere pressen. Foto: Øivind Skar
Slik endret Kristin-saken krim=journalistikken
Journalistenes opptreden overfor familien til den drepte jenta førte til at hele den journalistiske prosessen ble innlemmet i presseetikken.
Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Torsdag ble det kjent at politiet har pågrepet og siktet en mann for drapet på 12 år gamle Kristin Juel Johannessen 5. august 1999. Mannen er tidligere tiltalt for drapet, men ble senere frikjent.
Unnskyldning
Saken vakte stor oppmerksomhet og enorm medieinteresse i august 1999. Journalistenes atferd i saken førte til at norske medier endret sitt etiske regelverk to år senere.
Redaktør og daværende redaksjonssjef John Olav Egeland i Dagbladet ga på Dagsnytt 18 torsdag en unnskyldning på vegne av avisen overfor faren og familien til den drepte jenta for pressens oppførsel i augustdagene for nær 16 år siden.
– Det er ingen tvil om at det som skjedde der nede er en av de mørkeste plettene i norsk pressehistorie. Det var en invadering i forhold til mennesker i en livskrise som vi håper aldri skal gjenta seg, sa Egeland på Dagsnytt 18.
Tendensen tidligere var at presse-etikken skal handle om publisering
Blant tingene som skjedde var:
• det var en amper stemning mellom lokalbefolkningen og journalistene, og ved minst to anledninger var det like før det kom til fysisk håndgemeng
• seks pressehelikoptre fløy over bygda Hedrum de to første dagene etter drapet
• journalister var nær boligen til familien
• journalister forsøkte å overvinne skepsis og vinne tillit overfor kilder ved å påberope seg å «hjelpe politiet» gjennom intervjuer
• lokalbefolkningen reagerte negativt på journalisters «overvåkning» i form av å notere alle bilnummer og ta bilder uten samtykke
Dette kommer fram i rapporten «Full skjæring», publisert i mars 2000, basert på en undersøkelse som medieforskerne Svein Brurås og Lars Arve Røssland gjorde på oppdrag for Norsk Journalistlag (NJ) om saken.
Halvannet år senere vedtok Norsk Presseforbund flere endringer av Vær Varsom-plakaten basert på Hedrum-saken.
– Det ble mye større fokus på journalisters atferd og opptreden i innsamlingsfasen. Tendensen tidligere var at presseetikken skal handle om publisering. At man skal gå ut og snakke med flest mulig folk og samle inn mest mulig informasjon, og så tas de etiske vurderingene når man kommer hjem. Det ble synlig i Hedrum-saken at det ikke er nok, sier medieforsker Svein Brurås til Journalisten.
Nå ble hele den journalistiske prosessen forut for publisering underlagt presseetikken, sa Egeland på Dagsnytt 18 torsdag:
– Tidligere var etikken stort sett bundet til det vi satte på trykk eller det som ble kringkastet. Nå er hele den journalistiske arbeidssituasjonen med i det etiske bildet. Så det betyr at det skal være en etisk bevissthet og at det skal følges etiske regler fra den første informasjonen som journalisten henter inn til det ferdig redigerte, publiserte produkt.
• «Presseetikken gjelder hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til presentasjon av det journalistiske arbeidet» ble lagt til i innledningen til plakaten.
• Tittelen på kapittel 3 ble endret til «Journalistisk atferd og forholdet til kildene».
• Plakatens punkt 3.9 ble endret til «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.»
Det kommer fram i Brurås’ bok «Etikk for journalister» som blant annet konkluderer med at «Vi oppsøker ikke nære pårørende kort tid etter en dødsulykke eller et drap. De skal slippe å svare på spørsmål da. Vi tar ikke bilder av døde eller hardt skadde der disse er gjenkjennelige.»
Brurås sier til at Journalisten at også journalisters atferd etter ulykker og katastrofer siden 1980-tallet, og debatt rundt og kritikk av mediene bidro til endringen. Men Hedrum-saken var utløsende:
– Der ble det tydligere enn noen gang. Saken har ført til at norsk presse på dette punktet er blitt mye bedre enn tidligere, og tar hensyn til pårørende. For eksempel er det blitt helt slutt på det som i England kalles for «death knocks» hvor en banket på dørene til de etterlatte, sier Brurås.
Det bør være en talsmann i slike saker
En av anbefalingene i Hedrum-rapporten er at pårørende og ofre i kriminalsaker trenger en talsmann som kan håndtere kontakten med mediene. Ansvaret for å oppnevne en slik person er ikke noe som kan legges på de som er rammet, sier Brurås, men er noe apparatet rundt ofrene må ta initiativ til.
– I dag har en funnet andre veier gjennom bistandsadvokater, hjelpeapparat, leger, prester eller også politiet. Hovedpoenget vårt er at det bør være en talsmann i slike saker. Det er først og fremst kretsen rundt som bør tenke på slikt.
Også i Hedrum-saken var det en slik talsmann. Geir Gloppe tok i 1999 på seg dette ansvaret. Han ble intervjuet i Journalisten i 2012 i forbindelse med Sigrid-saken der Bengt Eriksen tok rollen som talsperson.
– Det falt seg slik naturlig. Det kom et enormt presseoppbud. Det tøt fram overalt. Det var overalt, sa Gloppe til Journalisten i 2012.
Vennene til familien laget et telt nedenfor huset til Kristins foreldre for å skjerme familien. Gloppe tok over kontakten med familien.
Til tross for talsmannen gikk det galt for 16 år siden. Brurås sier at en del av kritikken mot mediene også var uberettiget. I rapporten har de ettergått beskyldninger, og noen av dem fant undersøkelsene ikke belegg for.
– Det ble en veldig amper stemning. Det har delvis med mediene å gjøre, men også delvis med at Hedrum var en tett bygd. En 12-åring er drept, og de kan ikke gjøre noe for å få henne tilbake. Men de kan gjøre en ting: Holde pressen unna, sier Brurås.
