«I mitt hode skjøt NJ seg i foten 12. mars»

I mitt hode skjøt NJ seg i foten 12. mars

Hvorfor gikk det så fort for NJ å skifte syn på medlemskriteriene? Bør journalister og informasjonsfolk tilhøre samme fagforening? Har jeg noe i NJ å gjøre, som nyansatt «kommunikasjonsrådgiver»? Det følgende er egenterapi. Sånt er ikke gjort i en håndvending, men vil du være med, så heng på.

I mitt hode skjøt NJ seg i foten 12. mars. Landsmøtet kom i skade for å forveksle taktiske avveininger med prinsipielle grensedragninger. Å vurdere et tariffkrav om å fjerne de fem nederste trinnene på en lønnsstige for å løfte de lavest lønte, er en taktisk avveining. Å flytte grensene for hvem en kaller en journalist, er et prinsippspørsmål. Dessverre for NJ og journalistikken gikk landsmøtet i surr. Det valgte å flytte grensene for medlemskap etter å ha funnet ut at mange informasjonsmedarbeidere allerede er medlemmer. I stedet for å rydde i rekkene, ble kriteriene endret og kontingentinntektene berget. Slikt kalles prinsippløshet. Det smaker ikke godt. Og kanskje verre: Det lover ikke godt.

Fra hevede faner…

Et søk i Journalistens arkiv avdekker en bemerkelsesverdig faneflukt. 7. november i fjor stilte bladet følgende to spørsmål om medlemskriteriene til landsstyremedlemmene:

1. Mener du at dette er en debatt som NJ bør ta nå?

2. Vil du i utgangspunktet være positiv eller negativ til å ta inn kommunikasjons-/informasjonsmedarbeidere som NJ-medlemmer?

11 av 20 landsstyre- og varamedlemmer svarte. Bare én ønsket nye kriterier. NJ-leder Thomas Spence vendte tommelen ned i begge spørsmål. Frilanser Toralf Sandåker så ingen grunn til å endre regelverket. Det gjorde heller ikke NRKJ-leder Sidsel Avlund eller Håkon Okkenhaug fra Trønder-Avisa. Sistnevnte sa det slik:

«Vi jobber for å avsløre det infofolkene vil tildekke.» I tur og orden svarte de øvrige omtrent som Julie Teresa Olsen fra Stavanger Aftenblad: «Nei, jeg mener ikke det er en debatt vi bør ta. Det er viktigere enn noen gang å opprettholde et klart skille mellom journalistikk, informasjon og markedsføring.»

…til flukt

Holdbarheten til denne prinsipielle motstanden viste seg å være 34 dager. 11. desember signaliserte leder Hege Iren Frantzen i NJs vedtektsutvalg at de vurderte å foreslå fjernet hele paragraf 4A om begrensing i medlemskriteriene. Der sto det: «Pressetalsmenn/kvinner, informasjonsmedarbeidere, presse- og informasjonsrådgivere kan ikke være medlem av organisasjonen.»

Skalkeskjulet var at slike folk uansett var utelukket fordi medlemmer må fylle kravene i paragraf 3A, som krevet at NJs medlemmer skal: «arbeide på grunnlag av retten til fri informasjon og hensynet til faglig integritet i samsvar med Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten.»

«En liten sak»

Ved første øyekast kan begrunnelsen virke plausibel. Men så var det den besværlige virkeligheten. For hva skjedde i løpet av disse 34 dagene?

Jo, 21. november ble NJ-leder Spence anklaget for dobbeltmoral av kommunikasjonsdirektør Rune Indrøy i TV 2. 7 av hans 11 informasjonsmedarbeidere er nemlig medlemmer av NJ. Journalisten spurte Spence:

«Hva kommer du nå til å gjøre med saken?»

Spence svarte:

«Det er ikke nok at Rune Indrøy sier at hans medarbeidere ikke utfører journalistisk arbeid. Det er ikke han som bestemmer hvem som skal være medlem av NJ. Det er det NJ selv som gjør. Samtidig forplikter de som melder seg inn hos oss seg til å følge NJs vedtekter. Det er en tillitssak. Vi driver ikke etterretning for å finne ut hva den enkelte gjør. Dette er en liten sak i forhold til de utfordringer NJ og mediebransjen står i.»

NJ-lederen ble også spurt om NJ har et sovende regelverk. «Det har jeg ikke grunnlag for å si,» svarte han.

Til Kampanje sa Spence samme dag om informasjonsmedarbeiderne i TV 2:

«De jobber journalistisk for virksomheten sin etter Vær varsom-plakaten og de samme forpliktelsene som andre journalister. Det er ikke så viktig hvilken tittel man har, men hva man gjør. Hvis man jobber fritt som journalist, har du kunnet være medlem.»

«Veldig overrasket»

Det fikk Hanne McBride, leder i SBS Discoverys medieavdeling, til å rykke ut. Hun er i samme situasjon som Rune Indrøy, med flere NJ-organiserte informasjonsmedarbeidere i sitt brød. McBride formulerte seg blant annet slik overfor Journalisten:

«Jeg har landets desidert dyktigste medarbeidere, men jeg blir veldig overrasket hvis NJ kommer fram til at de driver med journalistikk. Da gjør i så fall ansatte i samtlige av landets kommunikasjonsbyråer det.»

Videre:

«I likhet med Indrøy, har jeg stusset over at NJ har ønsket mine kolleger som medlemmer. Da jeg begynte i Dagbladet på midten av 90-tallet, fikk jeg blankt nei på min søknad om medlemskap fordi jeg var redaksjonsassistent. Jeg tok redaksjonelle beslutninger hele dagen, og skrev saker hver dag. Min første førstesidesak lagde jeg mens jeg ennå var redass. NJ mente likevel at jeg ikke oppfylte kriteriene.»

Artikkelen i Journalisten 24. november ender slik:

«NJ-lederen nøyer seg med å si følgende om kritikken fra McBride via en epost:

– Det er NJs medlemmer som bestemmer NJs medlemskapskriterier. Hva medieledere – som representerer bedriften og har andre interesser enn NJ måtte mene, er ikke avgjørende.

Spence har foreløpig ikke besvart spørsmål om NJ-ledelsen akter å foreta seg noe som følge av det som er kommet fram om informasjons- og kommunikasjonsmedarbeidere i organisasjonens medlemsrekker.»

Renhetsloven

Disse holdningene fikk sin logiske oppfølger i landsstyret 11. desember. I følge Journalistens referat beskrev Spence vedtaket fra 1997, om ikke å akseptere informasjons- og kommunikasjonsmedarbeidere som NJ-medlemmer, som passé. «Det var en helt annen situasjon i bransjen og et helt annet arbeidsmarked da,» sa Spence.

Med andre ord: Problemet er ikke at NJ har informasjonsmedarbeidere som medlemmer, i strid med vedtektene. Problemet er at vedtektene har gått ut på dato.

Generalsekretær Jahn-Arne Olsen fulgte opp med følgende formulering, også den gjengitt i Journalisten: «Det jeg vil betegne som renhetsloven av 1997 har utspilt sin rolle.»

Les hele historien om PR- og infomedarbeidernes plass i NJ fra 80-årene til i dag.

Tindrende uenig

Jeg har med tilfredshet notert at mine gamle landsstyrekolleger Annette Groth, Anders Magnus og Alf Skjeseth er tindrende uenige. Det samme er jeg. For meg er skillet Håkon Okkenhaug og Julie Teresa Olsen skisserte da de ble intervjuet av Journalisten i november helt fundamentalt. La meg gjenta utsagnene deres: «Vi jobber for å avsløre det infofolkene vil tildekke.» «Det er viktigere enn noen gang å opprettholde et klart skille mellom journalistikk, informasjon og markedsføring.»

Journalister og informasjonsfolk har to diametralt forskjellige oppgaver. For å ta det med teskje: Journalister skal fortelle hva som foregår, med allmennheten som oppdragsgiver. De skal sørge for at allmennheten er opplyst, slik at den kan gjøre informerte valg. Informasjonsmedarbeideren er betalt av en oppdragsgiver for å selge en bestemt historie, et bestemt budskap, en bestemt versjon av virkeligheten, nemlig den som tjener oppdragsgiveren. Det betyr ikke at alle informasjonsmedarbeidere er opptatt av å tildekke, men det betyr at de sitter på motsatt side av bordet enn det journalistene gjør.

Flere på ville veger

En annen som er på ville veger, er min mangeårige frilanskollega Toralf Sandåker. Etter å ha vendt tommelen ned for nye medlemskriterier i november, ble det veldig viktig for ham å få dem endret i mars. I et innlegg i Journalisten like før landsmøtet skrev han blant annet:

«Strykingen av paragraf 4A vil, sammen med de øvrige endringsforslagene, avvikle det laugsmessige prinsippet om at nye medlemmer må være ”nok journalist”, og åpne for at alle som jobber med journalistikk etter definisjonen i Paragraf 3A har rett til å være medlem. Fortsatt med det forbeholdet at de ikke er øverste leder av en redaksjon, dvs. sjefredaktør. I stedet for å slippe inn noen journalister, vil NJ dermed ønske alle journalister velkommen som medlemmer.»

Litt frilanshverdag

Jeg er redd han rotet det til ganske så mye. Jeg mener rett og slett han tok feil da han kom fram til at frilansere måtte utelukkes hvis formuleringen om informasjonsmedarbeidere ble opprettholdt.

Litt frilanshverdag for å illustrere: I flere år skrev jeg populærvitenskapelige artikler som en del av årsrapportene til ulike avdelinger på NTNU. Gjorde det meg til informasjonsmedarbeider? Etter min mening nei. Hvis jeg hadde vært ansatt, og dette hadde vært en del av jobben min, slik det har blitt nå, ville svaret ha vært ja.

Som frilanser tok jeg imot enkeltoppdrag, skrev om x og y, gikk ut døra og fikk betalt. Jeg hoppet ikke over på den andre siden av bordet. Riktig nok var det NTNU og ikke publikum som var oppdragsgiver. Jeg bedrev informasjonsarbeid i dette oppdraget, men var en fri mann i det jeg gikk ut døra.

Samtidig med NTNU-oppdragene laget jeg nettavisa arbeideravisa.no på oppdrag fra LO i Trondheim. Jeg har vondt for å se for meg at noen skulle mene jeg ikke drev fri og uavhengig journalistikk i Arbeideravisa fordi jeg hadde skrevet populærvitenskapelige artikler for NTNU. Selvsagt bedrev jeg ikke journalistikk om den delen av NTNU. Så enkelt er det. Det skjønner både jeg og folk flest.

Et eksempel til fra samme sfære: Min gode frilanskollega Ole Morten Melgård har tatt bilder til noen av de samme årsrapportene i en årrekke. Gjør det ham til informasjonsmedarbeider? Er det noen som vil finne på å trekke integriteten hans i tvil når han neste dag er på jobb for Dagbladet eller Dagens Næringsliv? Er det noen som vil tenke at han der er ikke en pressefotograf som arbeider med publikum som oppdragsgiver? Er det noen som vil streve med å sortere? Det har jeg ærlig talt store problemer med å forestille meg.

Jeg tror også det er denne typen informasjonsoppdrag det store flertallet av frilansere beskjeftiger seg med, de sitter ikke over tid og deltar i planleggingen av informasjonsstrategien i virksomheten eller etaten de jobber for.

Aldri så lite skummelt

Derfor er det sørgelig og aldri så lite skummelt når landsmøtet blander slike frilansvirkeligheter sammen med medarbeidere som i følge Journalistens referat kan være ansatt i en mediebedrift og drive journalistikk den ene dagen og content marketing den neste. Hvem er det som ringer i dag? Journalisten eller markedsføreren?

Arrester meg om jeg tar feil, men jeg tror både vi selv og folk flest finner det vesentlig mye vanskeligere å se forskjell på en ansatt i en mediebedrift som er journalist den ene dagen og markedsfører den andre, enn en frilanser som lager et infoskriv for et boligbyggelag den ene dagen og skriver om arbeidsmiljø for et fagblad den neste.

En underlig saus

Hvor ender så alt dette? I et landsmøtevedtak som inneholder følgende nye formulering av paragraf 4, Hindringer for medlemskap – grunnlag for utelukkelse:

«Personer som utfører arbeid knyttet til lobbyisme eller medierådgivning kan ikke være medlemmer av NJ.» 

Dette skjer etter at Toralf Sandåker fra landsmøtets talerstol har truet med at 700 frilansere må melde seg ut hvis ikke formuleringen som stenger informasjonsmedarbeidere ute blir fjernet. Og det skjer etter at landsstyret i januar enstemmig sluttet seg til vedtektsutvalgets konklusjon om at Paragraf 3 A i vedtektene er tilstrekkelig avgrensing mot uønskede medlemmer:

«Medlemmer i NJ skal arbeide på grunnlag av retten til fri informasjon og hensynet til faglig integritet i samsvar med Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten.»

Landsmøtet var åpenbart ikke enig. Det følte behov for å si fra eksplisitt at lobbyister og medierådgivere er uønsket. Samtidig ble avgrensingen mot informasjonsmedarbeidere fjernet. Jeg spør som jeg har vett til: Er det mulig å tolke det på noen annen måte enn at de heretter er velkomne? For meg blir en slik tolkning den eneste logiske. Vedtektene er liberalisert for å stemme med den erkjente virkeligheten at NJ allerede har mange informasjonsmedarbeidere som medlemmer. Landsmøtet har med andre ord etterlevd det gamle visdomsord: «Vi har våre prinsipper. Hvis du ikke liker dem, har vi andre.»

Jeg må innrømme at jeg har problemer med å skjønne hvordan så mange oppegående pressefolk kunne bli med på et sånt vedtak. Den blanke avvisningen på prinsipielt grunnlag i november er snudd fullstendig på hodet i mars.

Hva er en frilanser?

Min private teori er at landsmøtet og deler av NJ har et litt diffust begrep om hva en frilanser egentlig er. Frilansere er leiesoldater, frie lanser. De utfører tjenester for den som betaler. Når oppdraget er utført og betalingen mottatt, er avtaleforholdet slutt.

Skillet mellom ansatte og frilansere er grunnleggende. Jeg har alltid ment og mener fremdeles at frilanserne i NJ til enhver tid bør ha en tanke bak i hodet om at det går an å melde seg ut og starte sin egen, uavhengige interesseorganisasjon. Ikke fordi jeg mener det er vegen å gå, men fordi det er en nyttig tankeøvelse. Den handler om at interessene delvis er ulike.

Gudene skal vite at de ansattes solidaritet er av blandet karakter. Når frilansere tar på seg informasjonsoppdrag, er det blant annet fordi uhyre få lever anstendig av å levere til avis. Det store grosset av norske journalister er ansatt i mediebedrifter som betaler frilansere knapper og glansbilder. Samtidig forventes det leveringsstopp når de ansatte går ut i streik.

Jeg er fagforeningsmann til jeg dør, og ville ikke drømme om å levere til en bedrift i konflikt, men fast ansatte kolleger bør ha i mente at deres manglende honorarsolidaritet har en svært stor del av æren for at mange frilansere som lever av jobben sin tjener langt, langt mindre enn de selv, og at det er en av grunnene til at de tar på seg informasjonsoppdrag.

Så var det egenterapien

Selvsagt burde også jeg ha engasjert meg i denne debatten FØR landsmøtet. Da hadde jeg knappere med tid, og trøstet meg med at flere gamle meningsfeller deltok. Når jeg melder meg på nå, er det fordi dette også har blitt et personlig spørsmål. Å bli fast ansatt som kommunikasjonsrådgiver i en alder av 65 år er selvsagt hyggelig nok i seg selv. Samtidig er det iblandet en god porsjon smerte. Jeg er stygt redd mine dager i NJ er talte.

Stillingen jeg innehar, er nyopprettet. I annonseteksten sto det informasjonsmedarbeider. Da ansettelsesbrevet kom, oppdaget jeg at jeg var ansatt som kommunikasjonsrådgiver.

Forskjellen er talende. Dels handler den om rene formalia, nemlig at denne typen stilling har benevnelsen kommunikasjonsrådgiver på NTNUs organisasjonskart. Dels inneholder den et budskap. Kommunikasjonsrådgiver er et katta ut av sekken-ord. Ingen vil finne på å mistenke en kommunikasjonsrådgiver i å ha som fremste oppgave å gi råd om kommunikasjon til folk som henvender seg utenfra. Det er ens egen arbeidsgiver som får disse rådene. Det er det jobben går ut på.

Sånn sett spiller NTNU med åpne kort. Det er bra. En kommunikasjonsrådgiver dekker helt legitime behov. Poenget er at disse behovene ikke har noe med journalistikk å gjøre.

Min ledestjerne

Men det var ikke kommunikasjonsrådgiver jeg ville bli. Jeg søkte på en jobb som informasjonsmedarbeider, og det er det jeg vil være. Derfor har jeg gått en runde med sjefen. Heldigvis er vi helt på linje. Den linja illustreres best med nok et eksempel fra egen virkelighet. Jeg har nemlig en ledestjerne. Han heter Trond Wold. Trond var informasjonsmedarbeider i Fiskeridepartementet den gangen jeg jobbet i Andøya Avis og Nordlys. Gjentatte ganger opplevde jeg at han virkelig la seg i selen for å skaffe meg mye bedre og mer informasjon enn jeg ville ha klart på egen hånd. I løpet av mine 40 år i journalistikken er han den eneste som har jeg gitt meg den følelsen. Jeg gjentar gjerne: Den eneste. På 40 år. 

Nå skal det ikke stikkes under stol at jeg kjente Trond fra før, og at både han og sjefen hans, statssekretær Ivan Kristoffersen, kom fra Nordlys. For min del fungerer nettopp det som et svar på følgende spørsmål: Hvorfor oppfører ikke alle informasjonsmedarbeidere seg sånn? Hver dag? Fordi lojaliteten deres ligger et annet sted.

Trond kjente meg, og hadde lett for å identifisere seg med mine og Nordlys’ behov. Han gjorde gjerne en innsats for å skaffe meg den informasjonen jeg var ute etter, og ofte litt til. Og, for meg er dette et viktig poeng i min nye jobb, han kunne gjøre det uten å gå på tvers av lojaliteten til egen arbeidsgiver.  Bedre enn det: Han gjorde arbeidsgiver en større tjeneste enn om han hadde latt være. Han gjorde rett og slett en bedre jobb.

Heldigvis har jeg skaffet meg en gullklump av en sjef. Magnus Langseth kjenner meg godt etter at jeg jobbet frilans for ham de siste fem årene han ledet SFI SIMLab, og her kommer reklamen: SIMLab er verdens fremste senter på design av beskyttende og kollisjonssikre konstruksjoner.

Magnus har ikke et nanogram problem med at jeg har Trond Wold som ledestjerne. Jeg vil gjøre mye mer enn å gi råd om kommunikasjon. Ambisjonen er blant annet å skaffe mine tidligere journalistkolleger mer og bedre informasjon om hva etterfølgeren SFI CASA på NTNU bedriver enn de ville ha klart på egen hånd. Det synes Magnus er helt perfekt. Vi har noen av verdens mest prestisjefylte bedrifter som partnere. De putter inn titalls millioner hver. Men alle forskningsresultater er offentlige. Alle.

Det er også helt greit for Magnus at jeg ikke kommer til å bruke betegnelsen kommunikasjonsrådgiver. På visittkortet mitt og på NTNUs hjemmeside kommer det til å stå informasjonsmedarbeider. Informasjonsmedarbeidere informerer. Eventuelt hjelper de til å framskaffe informasjon. Høyt og lavt. På kryss og tvers. Internt og eksternt.

Akkurat nå holder jeg på med det motsatte av å gi kommunikasjonsråd. Jeg innhenter dem. Jeg spør partnerne i CASA hvordan jeg kan hjelpe dem å implementere forskningsfunnene i egen organisasjon.

Vådeskuddet

Hvorfor mener jeg så at NJ har skutt seg i foten? Fordi landsmøtet 12. mars vedtok å stryke informasjonsmedarbeidere fra paragraf 4A, den som handler om hvem som ikke kan være medlem av organisasjonen. NJ velger altså å se gjennom fingrene med at informasjonsmedarbeidere er NJ-organisert. Det som var en nødvendig avgrensning i 1997, er det ikke lenger. Budskapet kan vanskelig tolkes som annet enn en glideflukt bort fra «renhetsloven». Som jeg skrev innledningsvis:

Landsmøtet valgte å flytte grensene for medlemskap etter å ha funnet ut at mange informasjonsmedarbeidere allerede er medlemmer. I stedet for å rydde i medlemslistene, ble kriteriene endret og kontingentinntektene berget. Slikt kalles prinsippløshet. Det smaker ikke godt. Og kanskje verre: Det lover ikke godt.

Av mange grunner. Selv om NJ hittil har sagt nei til å flørte med informasjonsmedarbeidere om felles organisering, kan jeg ikke fri meg for en viss engstelse i lys av at den forrige prinsipielle motstanden mot kursendring viste seg å ha en holdbarhet på 34 dager. NJ lever nemlig ikke i vakuum. Her er litt av den nære virkeligheten:

Ønsker fusjon

I Danmark har ledelsen i Dansk Journalistforbund arbeidet for fusjon med kommunikatørene i lang tid. I oktober i fjor ble Dansk Journalistforbunds mangeårige leder, Mogens Blicher Bjerregård, referert som følger i Journalisten:

«Han aksepterer ikke uten videre påstanden om at journalister og informasjonsfolk har motstridende oppgaver. – Mye av informasjonen som formidles fra kommunenes kommunikatører er eksempelvis svært viktig og verdifull for borgerne.»

Selvsamme Bjerregård er leder for EFJ, den europeiske journalistføderasjonen, der også NJ er medlem.

Det nylig avholdte landsmøtet i DJ gikk riktig nok ikke inn for fusjon slik ledelsen hadde innstilt på, men den nyvalgte lederen Lars Werge har vært blant de ivrigste fusjonstilhengerne, og samarbeidet med kommunikatørene skal utvides. Følgende klipp fra landsmøtereferatet i danske Journalisten gir et bilde av hvordan det står til hos våre naboer i sør: 

«Når DJ selv afstod fra at sætte spørgsmålet om ja eller nej til fusionen til afstemning på delegeretmødet 2015, sådan som det ellers var tanken ifølge det mandat, der blev vedtaget på delegeretmødet i 2013, skyldes det både manglende opbakning fra DJ’s medlemmer og store knaster i forhandlingerne med KS:

”Vejen til enighed med modparten synes uoverkommelig for DJ,” lyder det blandt andet i hovedbestyrelsens redegørelse for fusion, med understregning af, at især kontingent, rekruttering og sikringsfond volder kvaler.

DJ satte oprindeligt arbejdet med en fusion i gang, fordi flere og flere i DJ arbejder med kommunikation, og KS har godt fat i rekrutteringen af kommunikationsstuderende. De, der støtter en fusion, mener, at de to organisationer til sammen skal blive det stærkeste forbund for kommunikation.

Til gengæld lyder kritikken, at mange af de oprindelige medlemmer af KS ligger langt fra DJ-identiteten.»

Legg gjerne merke til hva som blir oppgitt å være de største hindrene: Kontingent, rekruttering og sikringsfond.

Svenske Journalisten forteller om lignende tilstander i referatet fra siste kongress i Journalistförbundet:

«Varje år förlorar Journalistförbundet 250 medlemmar eller cirka en miljon i medlemsintäkter. Nu ska förbundet utreda om även kommunikatörer borde tillåtas bli medlemmar.»

Journalister er noe herk

Sven Egil Omdals Fripenn-ytring «Journalister er noe herk» 23. mai er et nyttig apropos. Der forteller han om Gävle, som holder på å kvitte seg med journalistplagen. Folk husker ikke lenger lokalpolitikernes besøk på pornoklubben «Crazy Love» i Brüssel, der de kommunale kredittkortene gikk varme:

«I dag er Gävle, en by på størrelse med Sandnes, hele Sveriges Pleasantville, med smilende byambassadører som sprer kunnskap om de kommunale «profilområdene»: Havneby, karriereby, trivselsby og opplevelsesby. Metamorfosen fra landets fremste skandaleby til smilende trivselsby hadde neppe vært mulig uten de tunge nedskjæringene i Gefle Dagblad og Arbetarbladet og den sterke oppbemanningen i byens mest positive, og snart største redaksjon: Den kommunale informasjonsavdelingen,» skriver Omdal.

Avdelingen har 30 medarbeidere og et budsjett på 40 millioner. Björn Häger, leder av den svenske Publicistklubben, har lest Gävle kommunes nettsider og oppsummerer at han har vært utsatt for et «sukkersjokk av positivitet».

Dette sukkersjokket er det lederen for den europeiske journalistføderasjonen vil fusjonere med. Alt mens svenske Journalisten melder at nedskjæringene i Gefle Dagblad og Arbetarbladet nå har nådd det stadiet at avisene er på jakt etter nye, mindre og felles lokaler.

Informasjonsmedarbeidere kan også brukes, men også til mer alvorlige sysler. Fra årsskiftet og fram til jeg begynte i nyjobben i midten av mai, arbeidet jeg i Universitetsavisa på NTNU. Der intervjuet jeg Poul Houman Andersen, nå professor på NTNU, tidligere i Århus, som også hadde fusjonert. Artikkelen hadde tittelen «Advarer NTNU mot dansk skrekkfusjon». Der fortalte han at de fusjonerende institusjonene til sammen hadde 120 informasjonsmedarbeidere. Da protestene økte i styrke, ble alle satt inn for å imøtegå kritikken.

Sånn sett er vi bedre stilt i Trondheim. Riktignok har NTNU et femtitalls informasjonsmedarbeidere, men vi har også Universitetsavisa. Den blir redigert etter redaktørplakaten, og er ikke underlagt informasjonsavdelingen.  Det er god sikringskost.

Sitter i kroppen

Igjen, litt for ordens skyld, siden dette dels handler om min nye jobb og nye arbeidsplass: Kommunikasjonsrådgivere og informasjonsmedarbeidere dekker legitime behov. Mange av mine nye kolleger gjør en god jobb med å informere og legge forholdene til rette for media, selv om jeg også opplevde det motsatte da jeg jobbet i Universitetsavisa.

Heldigvis produserer de (nå vi) langt fra sukkersjokk til daglig, men prinsipielt kan vi når som helst bli satt til å gjøre det.

Framfor alt mener jeg vi gjør oss selv og samfunnet en bjørnetjeneste om vi underslår at vi er del av et stort og viktig skifte: Den styrte informasjonen er på massiv frammarsj, den uavhengige journalistikken i sterk tilbakegang. VG kutter 70 til 90 årsverk. Kanskje vel så dramatisk: NRK i Nord-Trøndelag kutter seks. Sånn kunne en fortsette.

Er jeg illojal som bringer dette til torgs? Jeg mener tvert om. For meg er bevissthet og debatt om egen rolle fundamental for etisk utøvelse av yrket. Og jeg tuller ikke: 40 år i journalistikken sitter i kroppen. Denne egenterapeutiske øvelsen, som nærmer seg slutten, har vekket meg klokka fire mang en morgen siden jeg begynte i nyjobben 18. mai.

Burde jeg vise større ydmykhet for en jobb og en yrkesrolle jeg knapt har satt meg inn i? Mulig det. Samtidig er det egentlig et poeng å vise ståsted nå, før jeg har blitt sosialisert inn i min nye rolle. Jeg har eksplisitt bedt mine tidligere kolleger i Universitetsavisa om å holde opp et gult kort den dagen de ser tegn til at jeg begynner å oppføre meg som enkelte av de kommunikasjonsrådgiverne vi har møtt i løpet av vinteren og våren.

Spence har helt rett, men…

Jeg vil gi Thomas Spence rett på ett punkt, nemlig når han sier at det var en helt annen situasjon i bransjen og et helt annet arbeidsmarked i 1997, da NJs «renhetslov» ble vedtatt. Spørsmålet er hvordan en fagforening for journalister bør forholde seg til denne annerledes situasjonen.

Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for akkurat det. Er NJ og journalistikken virkelig tjent med informasjonsmedarbeidere i egne rekker? Hvor er logikken i å inngå partnerskap hvis Håkon Okkenhaug har rett: «Vi jobber for å avsløre det infofolkene vil tildekke?»

Er så alt dette storm i et vannglass? Vedtektene sier vitterlig at NJs medlemmer skal arbeide på basis av retten til fri informasjon og faglig integritet.

Men da må lakmustesten bli denne: Blir alle som ikke etterlever paragraf 3A oppfordret til å melde seg ut? Blir de ekskludert? Det gjenstår å se.

Should I stay or should I go?

Clash-klassikeren fra 1981 kom seilende ganske fort da jeg begynte å tenke på denne epistelen. Jeg er redd Mick Jones og Joe Strummer tar siste stikk:

«If I go there will be trouble

And if I stay it will be double»

NJ vil tydeligvis gjerne ha informasjonsmedarbeidere som medlemmer. Poenget mitt er at jeg ikke mener det er i NJs interesse at jeg, som kommer til å bruke brorparten av tida mi som informasjonsmedarbeider, er medlem. Jobben min er å fortelle NTNUs versjon av virkeligheten. Det er, for n’te gang, legitimt, men det er ikke journalistikk.

En fagforening for journalister må alltid holde to faner høyt: Den som fremmer medlemmenes interesser i forhandlinger med motparten, og den som forsvarer den frie pressa. Det kan bare lede til én konklusjon: Neste landsmøte bør gjeninnføre renhetsloven av 1997.

Takk for meg, NJ. Selv om det gjør vondt, er det best vi skiller lag.

PS: Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 35 år etter at jeg forlot sjåførjobben på Tromsøysund Meieri og medlemskapet i NNN, er jeg tilbake i LO. Og kanskje vil jeg fortsette å frilanse litt på områder der det ikke er fare for rolleblanding.