– Folk kjøper ikke Finansavisen for å glede meg

– Morgenmøtet er obligatorisk, sier Trygve Hegnar på vei inn døren til rommet hvor det store møtebordet befinner seg. Det handler om å være en del av et team, forklarer han mens de som allerede er møtt frem stusser over hvem karen med kamera er.

Det er mandag og Trygve Hegnar skal gå gjennom to aviser. Lørdagsavisen og mandagsavisen. Ukens beste sak skal kåres. Og redaktør Steinar Grini skal introdusere nyansatte Caroline Ørvik til resten av redaksjonen.

– Helt klart overkvalifisert, kommenterer Hegnar etter at den nye journalistens bakgrunn er presentert.

Langbordet fylles opp gradvis. Samtalene mellom de forskjellige medarbeiderne er knyttet til tall og økonomi.

Motor og bolig i lørdagsavisen er god. Nyhetsdelen er bra, mener sjefen.

– Litt mange sider om Teisen-senteret, sier Hegnar.

– Tøyen, kommer det inn fra sidelinjen.

Toget som kunne

Det er nesten absurd. Tenk at det var en ide å starte en papiravis. Sågar en finansavis midt i en finanskrise. Grungemusikken hadde grepet ungdommen, den var dyster og klærne svarte. Trygve Hegnar derimot så fremover. Langt fremover, selv om han kanskje ikke så helt til 2017.

– Jeg skjønner ikke at det allerede er gått 25 år, forteller Trygve Hegnar til Journalisten. Vi står i heisen på vei opp til kontoret hans på Smestad. Det er en måned siden. – Det store høydepunktet er at vi er der vi er.

Egentlig ansatte Hegnar tre redaktører som skulle svare til ham i avisens oppstart. For flere av dem vi har snakket med pekes det på Nettavisen-gründer Knut Ivar Skeid som den virkelig tok grep om roret på skuta og ble en drivende kraft. 

Den gangen var de ti i redaksjonen. Nå er de rundt 40. 

Idéen ble sådd langt tidligere (se faktaboks), og sommeren før lanseringen i 1992 hadde Gunnar Stavrum brukt på å prosjektere det som de første årene var en fem dagersavis. Å ha avis på mandag var ikke med i den opprinnelige planen. Søndag var det tross alt ingen handel på børsen.

Stavrum forteller at det begynte som en samtale mellom ham og Hegnar om det var marked for en finansavis. DN, følte de, hadde gått bort fra finansdekningen. Lokalene var greie, i kjelleren under Kapital på Lysaker. Men datautstyr, trykkeri og distribusjon måtte på plass. I begynnelsen ville ikke Aftenposten leie ut budtjenester til avisen.

I en kommentarartikkel i Aftenposten fra like etter lanseringen heter det at Hegnar hadde hentet inn ringreven Stavrum som hadde signert fem av seks første oppslagene.

– He-he. Jeg var nok avismannen blant dem. Artig å se tilbake på i dag; en som blir tillagt så mye negativt om papiraviser og samtidig være en av de siste som har prosjektert oppstarten av en ny dagsavis på papir. 

Stavrum mener mange som driver avis og lager kalkyler har noe å lære av Hegnar. For mens de fleste har detaljerte regnark hvor det legges til elementer for å få regnestykket til å se godt ut, er Hegnar mer pragmatisk i sin tilnærming.

– Han spør hvor mange sider avisen er på i dag, og hvor mange sider annonser som må selges for å få regnestykket til å gå opp. Han ville bare hovedtallene, ingen desimaler, for å ta sine visjonære beslutningene. 

Det hører med at Hegnar på det tidspunktet også forsøkte å kjøpe Ullern Avis/Akersposten. Dette var på et tidspunkt avisen hadde Dagbladet som eier og et opplag på 5.200 eksemplarer. Tanken var at siden alle var på Ullern tenkte de det ville passe godt for å treffe nye abonnenter. Det ble med tanken.

10.000 lederartikler

Å være eier og ansvarlig redaktør i Finansavisen er et daglig tog som ikke stopper, forklarer Hegnar. Han har siden lanseringen skrevet daglige lederartikler. Hegnar har ikke tenkt å slutte med det. Hvorfor skulle han? Selv om det på den måten aldri blir helt fri. 10.000 lederartikler, estimerer han selv. Tilsammen, både for Kapital og Finansavisen. Det preger ham litt.

Og det å ha kjempet mot en god og mektig konkurrent i Dagens Næringsliv. At de i journalistikken har holdt beinhardt på nisjen mener han er årsaken til at avisen i fjor hadde et opplag på like over 24.000 eksemplarer. Nesten 2.000 fra toppåret i 2009.

Særlig er han stolt over sidetallet. Hvordan dette holder seg høyere enn Dagens Næringsliv. Hegnar har bitt seg merke i at erkerivalen, som han en gang forsøkte å kjøpe opp, har 32 sider på mandagene. Om det er for å spare penger, vet han ikke.

– I en kommentar ei uke etter lanseringen påpeker Ivar Granaasen i Aftenposten at dere da hadde ni sider med børs. I dag er det opp mot 14 sider. Er ikke det utdatert da, all den tid informasjonen er tilgjengelig på nett?

– Folk slår opp på sidene. Jeg gjør det selv. Og så må du ikke på nett. Så vidt jeg vet har ingen klaget så langt. Og folk vil ha fakta.

Tilbake på morgenmøtet går sjefen gjennom listen av saker han har notert seg. Ting han ikke skjønner, elementer som ikke er godt nok forklart. Eller deler som gleder.

Are Haram er redaksjonssjef for nyheter i avisen han har tilbragt 19 år i. Ut fra utseende ser Haram ut som en fisk på land. Litt hippie i finansmarkedet. Artiklene han signerer sier noe annet. Før han endte i Finansavisen arbeidet han som journalist i Arbeiderbladet. Før det igjen var Haram rådgiver for SV på Stortinget. Som om det ikke var nok er han ikke siviløkonom, men sosialøkonom.

Fra første dag og de neste månedene brukte han på å skrive provoserende. Målet var å teste takhøyde i redaksjonen. Tidlig fikk han bekreftet at journalistikk som var faglig sterk, står seg. Selv om det skulle befinne seg langt unna Trygve Hegnar eget ståsted.

– Trygve er vanvittig lojal. Jeg tror ikke folk forstår det. Han krever lojalitet tilbake, men han har tatt slag for ansatte. For ham er det selvsagt å ta belastningen, sier Haram.

Ikke konfliktsøkende, men provoserende

Finansavisen er kjent for å slå saker hardt opp, og ikke nødvendigvis holde igjen. Selv om Hegnar ikke handler i aksjer på daglig basis, har han vært tungt inne på eiersiden i flere selskaper. Da avisen ble startet opp hadde han en stor post i Vard, som igjen eide cruiserederiet NCL, Dagens Næringslivs journalister var på jakt etter ham. Senere har han vært på eiersiden i Gyldendal forlag, Hurtigruten og nå sist i Marine Harvest. Tidligere var det nok slik at han kunne risikere å møte seg selv, eller egne journalister i døra. Men det har endret seg.

– De (journalistene i Finansavisen red anm.) ville drept meg om jeg forsøkte å utnytte posisjonen min.

Tusenvis av lederartikler er forfattet og signert Trygve Hegnar. En god porsjon av dem har vekket reaksjoner. Blant annet av undertegnede. Det fører meg til Finansavisens siste side. Hvor satiren får boltre seg på godt og vondt. Det var her sønnen Jon Trygve begynte. Snart tar han nok over mediekonsernet. Og så datteren Margrethe da. Som har arbeidet i Bergens Tidende. Pappa er stolt. Ingen tvil. Men tilbake til lederartiklene; folk samtykker med sjefen selv, han er ingen konfliktsøker - selv om han liker å provosere.

– Det er pressens vesen å se på det kontroversielle. Det lever vi med, sier han til Journalisten. Vi har ikke kommet oss etasjene ned til morgenmøtet ennå. Rundt oss har Hegnar gallionsfigurer. Fra gamle treskuter. En samling litt utenom det vanlige. En ikke så billig samling. Fra en annen tid. Litt som han selv, gallionsfiguren for en papiravis med minimal tilstedeværelse digitalt.

Hegnar godkjenner forsiden før avisen går i trykken. Det som står på Finansavisens forside har hans velsignelse. Redaktørens privilegium. Magasinet Kapital tegner han ut forsiden på med blyant.

Den beste journalistikken i Finansavisen er sakene hvor tallene er annerledes enn det folk hadde ventet seg. Regnskap hvor journalistene i redaksjonen har sett noe de andre ikke har fått med seg. Noe mer enn topplinje og driftsmarginer.

– Har saken stått i et annet nasjonalt medium er det ikke en sak for oss. Da setter vi heller ressursene inn andre steder. En del medier tenker at om de ikke har saken, er det et potensielt oppslag. Hos oss skal det være første gang de leser historien, sier Haram.

På morgenmøtet stiller Oliver Orskaug spørsmålet om ikke noen hadde 2016-tallene til Kampanje Forlag før Finansavisen publiserte det. Ingen rundt bordet ville si ham imot. Hegnar selv mente at det i så fall kunne ha vært hos Journalisten. Til ære for den utsendte. Svaret var jo, at Medier24 hadde historien før Finansavisen.

Best på boligmarkedet i Norge, hevder Hegnar. Oppriktig glad blir han når redaksjonen har rett i hvilken vei markedet skal gå. Når journalistene kan forklare leserne hva de har i vente. Og så er han stolt av at redaksjonen hver dag produserer 50 artikler.

– En journalist i Finansavisen må være godt utdannet fordi dem vi skriver om er det. De må være flinke med tall, sier Hegnar og smiler sitt alltid vennlige smil. Det er noe nesten irriterende avvæpnende med smilet hans.

Redaksjonene hans har alltid vært befolket av flere økonomer enn tradisjonelle journalister. Troen på at det er lettere å få en siviløkonom til å skrive godt fremfor å få en journalist til å forstå tall, holder hevd etter mer enn 40 år.

– Uten gode saker kjøper ikke folk Finansavisen. Det er ingen som kjøper avisen for å glede meg, konkluderer Hegnar etter morgenmøtet.

– Han kommer med glød til møtet. Han sitter ikke ved enden av møtebordet fordi han eier avisen. Trygve har konkrete hands-on oppfatninger om forsiden. Og jeg tror han som oftest har rett, sier redaksjonssjef Haram.

Frie journalistiske rammer

Stemningen rundt møtebordet til morgenmøtet er lett. Om ikke løs, så i hvert fall ganske ledig. Det skrytes av coversaken på lørdag. Det fleipes litt rundt den, siden den handlet om Tøyen. Ikke et område i Oslo Finansavisen overdekker.

Diskusjonen dreier seg inn på at avisen på lørdag hadde mange store bilder, men, kommer det fra andre siden av diskusjonen, med 96 sider avis blir det av og til flere store bilder.

– I dag har vi 16 flere sider enn DN, men så er det slik det pleier å være.

En journalist observerer at en av kildene i en artikkel i lørdagsavisen kunne vært med i skilt ved fødselen-spalten på sistesiden.

Redaktør Steinar Grini tar runden rundt bordet. Hva jobber de forskjellige med? Noen med lengre saker. Andre med faste spalter. Noen med magasinene.

– De kan ikke si det, sier Hegnar om Ryanair-utspillet om at Norwegian snart går konkurs. – Det er grisete.

– Jeg tenkte å høre med flyanalytikere om Norwegian, sier journalisten.

– Ja, de har masse gjeld, men han er en farlig type. Han skulle stilles til veggs.

– Men det får vi ikke, skyter en tredje inn.

– Kan vi få det til med e-post, spør en annen.

– Jeg har mer sans for at jeg tar ham på lederplass, sier Hegnar. Diskusjonen om «å ta» Michael O’Leary er over.

Flere tidligere medarbeidere i redaksjonen forteller om en redaksjon med få krav. Det forventes at alle leverer. Helst hver dag, men dette er ingen nedfelt regel. For det meste er det mulig å være selvgående.

Hegnar forteller at folket ikke kan være fraværende fra produksjonen i ukevis. Det påvirker humøret til redaktøren om så skjer, eller om medarbeiderne ikke er en del av teamet. Journalistene skal være aktive, hele tiden.

Haram forteller at det er få instrukser som kommer fra oven. Det handler om evnen til å genere saker. Ofte er det kildebruken i artikkelen som er gjenstand for diskusjoner med journalistene. Ikke saken de skriver om.

Han mener det er færre moralske imperativer i deres artikler enn hos konkurrentene. Og mer fakta.

– Vi skal ikke kritisere folk for at de tjener penger.

På spørsmål om det er noen historier han skulle vært uten, rister han på hodet. I hvert fall ikke som egner seg på trykk. I det hele har det vært lite frustrasjon opp gjennom årene. Frittgående journalister til tross, Hegnar innrømmer at han har et krav til sine ansatte som kan oppfattes som urimelig: Som deres ansvarlige redaktør skal han kunne forsvare det journalistene publiserer i sine private kontoer i sosiale medier. Derfor ønsker han også at de holder seg til å publisere om ting det er naturlig at Finansavisen skriver om.

Vanskelig å skille

Det er vanskelig å skrive om Finansavisen uten å fokusere på Trygve Hegnar. Svært få reportasjer fra andre aviser ville handlet så mye om redaktøren, men så sitter svært få gründere og eiere som ansvarlig redaktører.

– Finansavisen er mye Trygve Hegnar, sier Haram og utdyper: Ute blant folk, når vi forteller at vi jobber i Finansavisen, tar det 30 minutter før de har glemt om det er DN eller Finansavisen vi kom fra. Sier vi Hegnar så sitter det.

Sjefen har de senere årene innvilget seg ferie. Det går visstnok bra da også. Selvsagt har det med å gjøre at folk har spesialområder. Kanskje kan det være at det sitter i ryggmargen å implisitt tenke «hva ville Trygve ment».

Det siste året har flere av avisens profilerte medarbeidere forlatt redaksjonen for jobber i andre yrker. Det mener Haram ikke er unaturlig. Journalistene er utdannet ved BI og Handelshøyskolen. De stempler når nettverket er på plass, eller etter planen. Alle er de ikke journalister i sitt vesen.

Uken før Journalisten besøkte morgenmøtet forsvant Kjell Erik Eilertsen ut. Denne uken forlot Asbjørn Ness avisen. De to stod bak artikkelserien som tok for seg  innvandringens samfunnsøkonomiske kostnader.

LES OGSÅ: Hegnar sa nei

Den nye nettavisen Resett lanseres samme dag Journalisten gjester redaksjonsmøtet. Lørdagen før har DN en lengre sak om nettavisen Helge Lurås leder. Krangelen mellom de to er i gang.

- Vi skal ikke legge oss opp i dette, sier Hegnar. - DN og Resett får krangle seg mellom.

Bare noen uker før Finansavisen lanseres setter Trygve Hegnar forventninger til tonen nykomlingen i avismarkedet skal ha.

- Min avis skal bli frekk, morsom og kjapp. Vi sikter oss ikke inn bare mot børs- og finansaktørene, men mot alle som er interessert i økonomi og finans.

Omtrent som sin eier.